Duc in Altum – om å legge ut på dypet.

 

Halvdan Sivertsen synger om å gå i land på Kjerringøy. Å gå i land fra en båt ved kai på Gennesaretsjøen er magi over enhver fatteevne. Her har Mesteren gått i land. Her har Mesteren stillet stormen. Her har Mesteren gått på vannet. Her har Mesteren vært. Her er Mesteren til stede. Hit skal Mesteren komme igjen og hente oss hjem.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.»  «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. Luk 5, 4-6

Duc in Altum. Legg ut på dypet. 

Å  velge å følge Mesteren er på mange måter å velge å legge ut på dypet. Vi velger det ukjente og legger vår vei i Mesterens hender. 

Gennesaretsjøen kan visst være lunefull. Jeg har vært ute i båt på nettopp Gennesaretsjøen. Da lå den blikkstille mens sola skinte fra skyfri himmel. Slik også Saltenfjorden av og til kan... Det kan imidlertid plutselig blåse opp til storm selv på Gennesaretsjøen. Da Mesteren og svennene en gang var ute på havet, skjedde nettopp det. De ble redde, men Mesteren snakket strengt til bølgene så de pent måtte trekke seg tilbake. 

Gjennom livet skal det godt gjøres at det ikke blåser opp til storm. Med Mesteren ombord har vi likevel lite å frykte. Han kan stille stormen. Han kan mette de sultne. Han kan gjøre syke friske. Vi har ingenting å være redde for – når Mesteren er sammen med oss.

For mennesker i Midt-Østen, Asia, Afrika og Sør-Amerika er det å velge å følge Mesteren virkelig å legge ut på dypet. For de fleste innebærer det å konvertere. Konvertitter er fritt vilt i de fleste muslimsk dominerte land. Man risikerer å bøte med livet for å velge å følge Mesteren. Hinduer og buddhister er ingenlunde nådigere mot konvertitter og (antatte) misjonærer. 

Likevel velger veldig mange å legge ut på dypet. De vet at Mesteren er med i båten. De setter sin lit til Ham. 

Ei ung palestinsk jente i Betlehem som fikk høre om Mesteren og senere fikk et møte med Ham i drømme, valgte å fortelle sine venner åpent om sin Mester. Hun satte opp plakater på skolen og inviterte venninnene til bønnemøter. Noen litt eldre kristne prøvde å mane henne til mer forsiktighet. Med tanke på de mange truslene kristne mottar og drapene på kristne som hadde funnet sted tidligere. Men denne jenta svarte at hun ikke var redd, for Mesteren var jo sammen med henne. Og hvis hun måtte bøte med livet, ville hun jo få være sammen med Ham i paradis for alltid.

Noen hver kan innimellom overmannes av mismot. Vi har jo vært ute og «fisket» hele natten. Vi har gjort alt vi kunne. For våre nærmeste. For jobben. For kirken og samfunnet. Vi har gitt alt vi har å gi av krefter, penger og tid. Nå er melkrukkene våre tomme. Spiskammeret er tømt. Kreftene er runnet ut. Vi har mistet pågangsmotet. 

Vi har hørt om Sareptas krukke.

Krukken som aldri blir tom. 

Enken i Sarepta hadde det akkurat slik. 

Hun levde lenge før mesteren selv levde, men hun fikk besøk av profeten Elia. På hans ord bakte hun brød av den siste melskvetten hun eide og delte med ham. 

Og hva skjedde? 

Enken i Sareptas melkrukke ble aldri siden tom. 

1Kong 17,10 

Slik et skattkammer er Ordet. 

Det er hemmeligheten med å legge ut på dypet. 

Duc in Altum. 

I våre tomme hender kan Mesteren legge det vi trenger. Tomme, åpne hender kan Mesteren bruke 

til å gjøre Hans verk. 

Snart er det advent. I koret har vi begynt innøvingen av julesangene. «Vi levde med hua i hainda, men hadde så sterk ei tru,» synger vi i nordnorsk julesalme av Trygve Hoff. 

Vi levde med hua i hainda,

Men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visselig sainna,

Vi e hardhausa vi, som Du.

Nu har vi dejn hardaste ria.

Vi slit med å karde oss fram

Mot lyset og adventstida

De`e langt sør tel Betlehem.

Gode ord på vei inn i adventstida.

For den som følger Mesteren er det dobbelt advent. 

Past. Present. Future.

Han kom. Han er. Han skal komme igjen.

Han var. Han er. Han vil alltid være.