Er våre øyne tunge av søvn..?

Jesus i Getsemane.

Å gå til gudstjeneste. Det ligger i ordet – tjene Gud. Når jeg kommer til gudstjeneste er det for å tjene Gud. Innledningen i gudstjenesten forbereder den enkelte med musikk, salme, stillhet og bønn. Når medliturgen ber menigheten forflytte seg før evangelieteksten skal leses – angivelig fordi hun selv har vansker med å fremføre teksten med «så stor avstand» til menigheten – brytes denne stillheten og roen som gudstjenesteleddene hittil har etablert.

Akkurat denne dagen var langfredag. En tung dag hvor vi minnes vår frelser Jesu lidelse og død på korset. Respekten for den enkeltes gudstjeneste og tilbedelse ble brutalt brutt med denne upassende anmodningen fra lesepulten. 

For øvrig vil det alltid oppleves upassende med en slik anmodning. For Gud, som vi skal tjene, har det ingen betydning hvor vi sitter i kirkerommet. For fellesskapet har det liten betydning. Det som samler oss er Ordet og sakramentene – og baseres ikke på antall centimeter mellom oss i kirkerommet.

Vi samler oss om Ordet - Kristus. Denne dagen gjaldt det Kristi lidelse. Men vår Frelsers lidelse og døds betydning ble skjøvet på sidelinjen av medliturgens «behov» for oppmerksomhet om egen oppgave. 

Det burde få alarmklokkene til å ringe hos noen og enhver. Er våre øyne tunge av søvn? Jesus ba disiplene (og oss) våke og be sammen med ham. Velger vi å sove? 

Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket.