 |
| Bildet er fra 1. april 2012 på Røst... |
Mandag 1. april våkner vi til et flere cm tykt hvitt teppe utomhus. Som vanlig kommer april med vinterens største snøfall. Og det er ingen aprilspøk.
Jeg sitter heldigvis inne og kan kose meg med den tredje kaffekoppen. Minsten er omsider på vei til bussen. Alt er såre vel. Men så ringer telefonen. – Mamma, æ sklei på veien og mista earpodsen i snøen!
Jeg lurte først på om det var en aprilspøk. Imidlertid hørtes krisen ekte ut, så jeg tredde varmekjeledressen over nattkjolen, puttet for sikkerhets skyld brillene i lommen, stappet de bare føttene i turskoene og labbet mot åstedet. Jeg fulgte fotsporene fra døra og i retning busstoppet. Sporene fra alle de yngre skolebarna som må ha gått samme veien tidligere var helt dekket.
Da jeg fikk øye på den kriserammede, ble jeg vel litt for ivrig og dermed skled og datt jeg selv. Heldigvis var det knærne som tok støyten så brillene i lommen ble berget. Jeg kreket meg opp på føttene og fikk en statusrapport. Åstedet var – snøhvitt. Hvordan finner man hvite earpods i et tykt teppe av nysnø?
Den kriserammede sto og sparket på måfå i snøen i en sirkel omkring der hun hadde falt. Heldigvis hadde det ikke kjørt noen biler der etterpå. Jeg kostet med hendene i en litt større sirkel omkring åstedet. Men det var resultatløst. – Trøsten er at det jo ikke er så lenge til snøen smelter, og da kommer earpodden frem, sa jeg. Jeg fikk et lunkent grynt til svar.
En brøytebil et stykke lenger opp i veien snudde og så ut som den gjorde seg klar til å returnere i vår retning. I så fall ville poden være tapt for alltid. Så gjorde jeg slik jeg pleier i enhver håpløs situasjon. Jeg snakket med Han som ser alt og vet alt. Da kom jeg på at jeg hadde jo brillene med meg. Mens jeg fisket de frem fra lommen, fikk jeg en innskytelse om å se etter i den uberørte snøen ved veikanten. Og før jeg fikk brillene på meg, fikk jeg faktisk øye på noe som kunne se ut som en bitteliten sort mark i snøen. Da vi var små og spiste snø, fikk vi jo høre at det var farlig fordi det var mark i snøen... Da jeg bøyde meg ned, så jeg så vidt konturene av noe som kunne være earpodden rundt denne «marken». Jeg plukket det opp, og det var den!
Nå ligger den trygt begravd i en kopp med ris. Minsten mistet bussen, men vi får tro at de DYREbare earpodsene veier opp for en forsentkomming på vitnemålet.
Jeg er ikke en spesielt flink eller oppofrende mamma, men det var helt naturlig for meg å rykke ut for å hjelpe barnet mitt når hun ba om det. På samme måte er det helt naturlig for Gud, vår himmelske far, å komme oss til unnsetning i våre vanskeligheter. Slik min datter ringte meg med det samme hun hadde mistet earpodden sin, slik kan vi rope til Gud om hjelp. Vi trenger ikke ta omveien om en telefon engang.
For min egen del var det verdt bryet med å labbe ut i tung snø etter bare et par kopper kaffe. Nok en gang fikk jeg en konkret bekreftelse på at Gud ser oss og bryr seg om oss i vår hverdag. Det er ingen aprilspøk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar