Innimellom er jeg ute på tur og fotograferer. Nylig har jeg forsøksvis tatt i bruk ulike filtere. Et filter er som et slør man ser virkeligheten gjennom. Filteret endrer bildet. Det kan gjøres skarpere eller utydeligere, mørkere eller med mer markerte konturer.
Den senere tida har jeg reflektert over hvordan vi forholder oss til verden og tar imot sanseinntrykk gjennom ulike «filter». Mennesker med ADHD mangler ofte helt eller delvis denne formen for filter og blir bombardert av sanseinntrykk. Alt blir kaos og gjør det vanskelig å forholde seg til omverdenen på en adekvat måte. Filter kan altså ha en viktig og nødvendig funksjon. Men filtere kan også være hemmende.
Eksempelvis i en voksen – barn – relasjon. Noen ganger preges relasjonen av at barnet får det for seg at foreldre og andre voksne ikke bryr seg, ja, kanskje til og med ikke er glad i dem. Barnet ser relasjonen gjennom et filter eller et sett med tagger som predefinerer forholdet til far og mor. #ingenergladimeg #ingenbryrseg
Tidvis har jeg reflektert over foreldre – barn – relasjonen som en parallell til Gudsrelasjonen. I Bibelen kaller Gud seg selv «Faderen,han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.» Ef 3,14b-15
Barna kan i sinne finne på å slenge ut «du er ikke glad i meg!». Da møter jeg meg selv i døra i forholdet til Gud. Fordi vi ikke alltid får alt slik vi vil, ser vi vårt forhold til Gud gjennom dette filteret #Gudbryrsegikke.
Relasjonen til Gud som Far må utforskes gjennom Hans ord til oss. Når Guds Ord (Bibelen) leses gjennom Den Hellige Ånds (DHÅ) filter #EnGudsomser, blir Ordet levende. Ordet gir mening i vår hverdag fordi vi ser den Gud som ser oss akkurat der vi er.
I ei annerledes adventstid er dette filteret og disse ordene gode å ha med seg når dette merkelige året 2020 går mot slutten. Vi vet lite om framtida, men vi kan sette vårt håp til #EnGudsomser oss akkurat her vi er nå midt i alt som er usikkert og annerledes og i alle fall her nord – kollemørkt.
Siden vi er over halvveis i adventstida kan det jo passe å avrunde med et sitat fra Trygve Hoffs velformulerte julesalme:
«Du ser oss i mørketidlandet.
Du signe med evige ord husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.»
I sommer har jeg jaktet på detaljer med kameralinsa. Oppmerksomt blikk får ny betydning i denne jakten. Jeg har gjort noe overraskende oppdagelser og ett og annet blinkskudd.
Å bli sett av andre kan oppleves både godt og ubehagelig. Med mer enn tyve års mamma-erfaring vet jeg noe om både det å se og å bli sett. Det har også gitt meg noen ahaopplevelser omkring Far – barn – relasjonen som Bibelen bruker som bilde på Guds forhold til oss mennesker.
Der er situasjoner hvor man som forelder er persona non grata. Barna eller ungdommene vil ikke bli sett – av voksne. Det er også ting vi som foreldre skulle sett, men av ulike årsaker går oss hus forbi. Som adoptivmamma vet jeg en del om å gå glipp av viktige milepæler. Det var en tilfeldig nanny i India som fikk det første smilet. Som holdt mine barns hender da de tok de første skrittene. Som fikk høre de første ordene. Jeg fikk til gjengjeld glede meg over å se dem vokse seg vakrere for hver eneste dag. Se dem nå ambisiøse mål og finne sin vei og plass i livet.
Så finnes det mer såre øyeblikk vi av ulike årsaker kanskje ikke får med oss. Hendelser vi ikke har visst om. Vi ser oss tilbake og spør oss hvordan vi kunne unngå og se. Det holder hardt å innse at vi ikke er allesteds nærværende, om vi aldri så mye ønsket det.
Mange av oss har dette året vært seilere på et livets hav i fullt opprør. Det er kanskje flere av oss enn vi aner. Ensomme seilere i brott og brann gjennom den ene uværsnatten etter den andre. Vi har vært på seiltur uten vind, i motvind og full storm. Vi har vært på cruise med dagsetapper uten kjenning av land. Uten et eneste fyrtårn i sikte, prisgitt naturkreftene og et mangelfullt navigasjonssystem.
Jeg tror på en himmelsk Far som ser oss. Alltid. En Gud som er til stede. Alltid. Han ser det vi forsøker å skjule for andre og oss selv. Han vet om både gode gjerninger og feiltrinn vi gjør. Han ser all godhet eller ondskap som møter oss.
Han som ser, tåler også spørsmålene som hagler mot Ham: Hvorfor grep du ikke inn da jeg trengte det som mest? Hvor var Du da barnet mitt ble mobbet? Hvor var du da alt ble så mørkt for vår kjære unge venn at han så døden som eneste utvei? Hvorfor stanset du ikke overgriperen som forbrøt seg mot døtrene til pastorfamilien i India eller de som kidnappet og tvangsgiftet og konverterte tenåringsdatteren til den kristne familien i Pakistan? Hvorfor lot du overfallsmenn ødelegge og brenne ned kirkene i Nigeria?
Spørsmålene blir hengende i luften. Men til de etterlatte, de overlevende, de som er knust og nedbøyd i ånden hvisker ei stille røst:
«Eg ser at du er trøtt Men eg kan ikkje gå alle skrittene for deg Du må gå de sjøl Men eg vil gå de med deg Eg vil gå de med deg
Eg ser du har det vondt Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg Du må grina de sjøl Men eg vil grina med deg Eg vil grina med deg
Eg ser du vil gi opp Men eg kan ikkje leve livet for deg Du må leva det sjøl Men eg vil leva med deg Eg vil leva med deg
Eg ser du er redd Men eg kan ikkje gå I døden for deg Du må smake han sjøl Men eg gjer død til liv for deg Eg gjer død til liv for deg Eg har gjort død til liv for deg»
Bjørn Eidsvåg
Midt i alt har jeg erfart viktigheten i å bli sett. Ikke av hvem som helst, men av Han som Er, Han som ser. Han har møtt meg gjennom medvandrere som har representert Hans øyne som ser, Hans ører som lytter, Hans hender som gir og føtter som går noen ekstra skritt sammen med meg.
«Herre, gje meg dine auge, så eg ser når andre har det vondt.
Herre, gje meg dine auge, så eg kan skimte smerte gjennom smil.
Herre, gje meg dine øyre, så eg høyrer hjertets stille gråt.
Herre, gje meg dine ørye, så at eg kan høyre tause rop om hjelp.
Herre, gje meg din munn som seier ord som gleder,
ord til oppmuntring, ord til trøyst, ord som gjev håp.
Herre, gjev meg dine hender som alltid mot alle er strakt ut
som klappar ei nedtyngd skulder, som stryker bort ei tåre, som gir og tar imot.
Herre, gje meg av ditt hjerte, så eg lir med med mennesker som lir
så eg gler meg med dei glade så eg kan elske.
Elske slik som du!»
av: Sølvi I. Hopland
Til slutt vil jeg dele to sterkt berørende filmer om Gud som ser. «The God who sees» er en gripende kortmusical om ulike kvinner i Bibelen som har erfart at Gud er en Gud som ser.
Sangen finnes også på Spotify med artisten Nicole C. Mullen
Filmen «Aisha» handler om hvordan Aisha fra et land i Vest-Afrika får oppleve at Gud ser henne gjennom traumebehandling:
I min nye hverdag med fraværet av faste treningsøkter hos fysioterapeut har jeg motet meg opp til en tur ut i frisk luft nesten hver eneste dag. Værmeldingene har vært variable, og vi har hatt både vinter, høst og antydning til vår. For noen uker siden (ja, det kunne forsåvidt vært senest igår) var værmeldingen ekstra ille. Betydelig nedbør var ventet omtrent hele dagen, og det var nærmest umulig å finne en lysning lang nok til at jeg kunne få mine 30-60 minutter utendørs. Nei, jeg liker ikke å gå ute i regnet når gradestokken viser nærmere null... Men på times-varslet åpnet muligheten seg mellom kl 14 og 15. Når jeg kikket ut av vinduet så det også lovende ut. Gangveien var fri for snø og is, så jeg tok på meg mine nyinnkjøpte goretexjoggesko, lett allværsjakke og – bukse og la i vei. Lyset var såpass sterkt at jeg til og med tok solbrillene på. Uten varmekjeledress og med joggesko nærmest fløy jeg bortover veien. (Vinden hjalp jo litt på...) Før jeg var kommet halvveis ble jeg overrasket av en haglskur. Slik fant jeg ut at solbrillene ikke bare beskytter ikke bare mot sola...
Siden har vi hatt fine dager hvor jeg har vært utendørs flere timer i strekk. Snøen er smeltet og regnet vekk de fleste stedene, og hestehov og rødsildre spretter opp. Nå har vi igjen et langtidsvarsel uten for mange lyspunkter. Men de siste ukene har lært meg noe om utholdenhet og trass. Livet er lettere når sola skinner og du ikke trenger varmekjeledress og alpinbriller for å gå tur. Livet er imidlertid levelig på tross av mørke skyer som truer horisonten. Som kristen vet jeg at bak skyene er himmelen alltid blå. Jeg vet at himmelen venter bak alt. At min kjære frelser har gjort i stand et rom for meg der fremme.
De siste ukers hendelser har muligens gitt oss en liten aha-opplevelse. Vi som har levd i en priviligert verden hvor demokrati og trygghet både materielt og menneskelig har rådet, opplever plutselig at det å gå ut kan være forbundet med fare. Fare for smitte. Fare for å smitte andre. Arbeidsplasser har forsvunnet på et blunk. Noen har til og med blitt så redde at de har hamstret dagligvarer.
Vi er nok mange som kan kjenne på en smule engstelse for framtiden. Ikke nødvendigvis for å dø av COVID-19, men langtidsvirkningene av en hel verdens «lock down».
Jeg er ikke redd for egen del. Men som mamma har jeg naturlig nok en viss uro for mine barns framtid i en verden som er enda mer usikker og omskiftelig enn før. Verden stablet seg selv på beina etter 1. og 2.verdenskrig. Forhåpentligvis skal vi nok stable verden på beina også etter dette, og landet er allerede i ferd med å åpne etter nedstengningen. Langtidsvarslet ser allerede lysere ut.
Som vel de fleste av mine lesere har fått med seg, har jeg et spesielt hjerte for den forfulgte kirke. Den forfulgte kirke har overlevd større prøvelser enn de vi opplever nå. Organisasjonen Åpne Dører har i samtale med flere fengslede pastorer i ulike samarbeidsland om deres erfaring i å bevare troen gjennom lange fengselsopphold under vanskelige forhold. Deres kloke overlevelsesstrategi for krisetider er verd å dele. Kort oppsummert i syv punkter, men jeg anbefaler å lese artikkelen, som du finner her.
1.Aksepter at lidelse er en normal konsekvens for en Jesusetterfølger.
2.Overgi deg til Guds vilje.
3.Åndelig styrketrening gjennom å tilbe og resitere Skriften.
4.Ta del i kristent fellesskap – fysisk eller via medier.
5.Erfar Guds nærvær.
6.Identifiser deg med Jesu og disiplenes lidelser.
7.Stirr deg ikke blind på nuet – ha tro på en større hensikt.
Vi blir lett navlebeskuende i vanskelige tider. Vi har mer enn nok med oss selv og våre egne utfordringer. Jeg må be om tilgivelse for at jeg tidvis har sunket inn i selvopptatthet og fortvilelse over egen isolasjon fremfor å sende opp bønner for de som daglig kjenner både isolasjon og vold på kroppen på grunn av sin tro. Så vet jeg likevel at min himmelske Far vet om dem og oss alle. Mine sukk uten ord har blitt hørt – og besvart.
Se også denne filmen som visualiserer historien til Kirti fra India. Hun er èn av mange troende i verden hvor kirken er truet.
Langfredag for fire år siden var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. Året før feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse.
I år tilbringer jeg langfredagen i stua foran skjermen for å feire gudstjeneste i et slags fellesskap. Det gjør langfredagen ekstra tung og dyster. Men både da jeg langfredag for noen år siden var en av få i en stor katedral – og denne langfredagen helt alene foran TV-skjermen, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av et verdensvidt fellesskap av troende som til og med strekker seg inn i evigheten.
Åpne Dører delte i dag en hilsen fra syriske Fader Daniel til oss som vanligvis nyter friheten til å utøve og dele vår tro i det offentlige rom. Du kan se hele hilsenen her via Facebook.
Han hilsener med ordene fra Fil 4,4-7, og jeg siterer bibelverset samt noen av refleksjonene til Fader Daniel: ««Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!» Paulus skrev dette mens han var fengslet under grufulle forhold. Han visste hva smerte var. Han visste hva savn var. Han var forhindret fra fellesskap med sine etterfølgere og sine menigheter. Han hadde likevel tillit til at Gud aldri ville svikte ham, men alltid være nær ham – og alle dem som tror. Og det er det som gjør at omstendighetene ikke trenger å påvirke hvordan vi har det inni oss. Samme hvilke omstendigheter vi er i, hvor slitsom eller smertefull en situasjon er, så kan vi stole på at Gud ikke svikter oss. derfor fortsetter Paulus med å si «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»»
Langfredag for noen år siden var jeg med og feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med kunstverk som symboliserer Korsveien, Jesu lidelsesvei. Vi stanset ved hvert av dem og leste noen avsnitt fra Jesu lidelseshistorie og sang et par vers av utvalgte salmer før vi vandret videre. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Messen feires uten tente lys og musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.
I langfredagsprekenen i Domkirka for fire år siden, snakket presten om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.
Kanskje bærer du eller noen du kjenner tungt akkurat nå. Kanskje opplever du ikke å bli sett av andre, at ingen hjelpende hender når deg. Da kan vi vite at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du har det akkurat der du er. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Han vet om savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og trengte selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av vår korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok.
Hører du den hemmelige sangen, røster som forenes til et kor?
Ser du hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror?
% Se, våre føtter er lette på fjellet! Vi kommer med budskap om fred.
Midt mellom folkene løfter vi navnet til ham som har bøyet seg ned. %
Vi er nok mange korsangere som savner korøvelsene i disse dager. Selv skulle jeg vært midt i den intense oppladingen mot «Skapelsen» av Joseph Haydn som skulle vært fremført om en uke. Det er temmelig kjipt at det ikke blir noe av...
Gospel Explosion har i dette vaakumet invitert til online korøvelser og gospelkor og tar sikte på et sammensatt kor av innsendte bidrag fra «hemmelige» deltakere landet over. Det illustrerer bildet i sangen «røster som forenes til et kor». Og jeg «hører» den hemmelige sangen av røster som forenes til et kor billedlig talt – ikke bare i Gospel Explosion.
Det er akkurat som om ordene i Eyvind Skeies nydelige salme oppfylles i disse dager. Når ting oppleves vanskelig, sier vi «Nå ei dør stenges, åpnes et vindu.» I denne tida kan vi se det med egne øyne. Når dørene til den fysiske kirka nå er stengt på ubestemt tid, åpnes et virtuelt vindu til et rom, ei vidåpen kirke, hvor vi alle kan være sammen. Folket blir kirka på en helt annen måte. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, mellom nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av fysiske grenser, land og språk.
Selv om det langt fra er det eneste som skjer i koronaens tidsalder, er det et faktum jeg syns det er viktig å få frem. Jeg ser hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Nettopp nå trenger vi å være sammen. Forsikre hverandre om at vi har et fellesskap og et felles fokus å rette blikket mot – ut over oss selv, vår skrøpelige kropp og vårt skjøre samfunn.
Jeg ser at denne tiden setter kristendommen på prøve, oss kristen her i den vestlige del av verden i særlig grad. Fordi vi er vant med å ha frihet til å samles. Vant til at kirka har åpne dører. Virus og andre trusler utenfra kan stenge kirkens fysiske dører. Men døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. Døra, som er Jesus, er åpen. I Johannes Åpenbaring sier Jesus dette til menigheten i Filadelfia:
«Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne:Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Åp 3,7-8
Det er et budskap med håp til deg og meg og vår kirke også nå. Nettopp nå.
Jeg har vært ganske bekymret for DnK, fordi den har opplevdes som menigheten i Laodikea, som Johannes Åpenbaring skriver om. «Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken.» Åp 3,17
Uten å friskmelde kirka hundre prosent, sånn uten videre, ser jeg likevel at ilden fatner fyr. Trusselen utenfra og de stengte dørene har blåst liv i glørne. Ordet er levende. Ordet virker blant oss fortsatt. Den usynlige kirka mobiliseres. Ordet når kanskje inn til flere nå enn det gjør når de fysiske kirkedørene er åpne, fordi det sendes rett inn i stua til oss. Visst kan vi velge det bort. Vi kan slå av kveldsbønnen og gudstjenesten, men Ordet sendes ut og når bredt. Så er det fortsatt opp til oss å velge å ta imot.
Som ungdom ble jeg i Musica Sacra introdusert for oldkirkens tidebønner. I klostrene praktiseres det fortsatt. På Lia Gård retreatsenter praktiseres også en form for tidebønn. Man samles til bønn 3 -5 ganger om dagen. Bønnene består ofte av bibelske salmer som synges i vekselsang. bønnen gir dagen rytme og retning. Vi vender oss til Gud og legger alt i Hans hender døgnet gjennom. Jeg gleder meg over at DnK helt fra første dag av vår ufrivillige «lock down» har invitert til musikkandakter og kveldsbønn hver eneste dag. Frikirken har flere steder sendt morgenbønn. Slik situasjonen er nå, er disse felles «tidebønnene» med på å gi dagene mine rytme og retning. Verden er snudd på hodet. Det er vanskelig å forstå både hva som skjer og hvorfor. Vi vet lite om hvordan framtida vil se ut. Verden kan forandre seg – til det bedre eller det verre – men Gud er uforanderlig! Han er min klippe. Han er mitt berg og min borg hvor jeg kan søke tilflukt. I medgang og motgang.
Guds ord er en livgivende kilde vi alltid kan øse av. En kilde som aldri tømmes. Sosiale medier visualiserer på en måte i disse dager dette overflødighetshornet. Jeg får kirka rett inn i stua mi. Søndag som er kirkedag, kunne jeg streamet 24/7 fra ulike kirker verden over og på den måten ha fellesskap med mine søsken i hele verden. Til vanlig snakker vi om et fellesskap av den verdensvide kirke. Nå kan vi kjenne på viktigheten av det og gleden ved dette.
Reiulf Pedersen som p.t. er sokneprest i Innstranden menighet skrev fint og tankevekkende i en epistel før helgen om den usynlige kirka som Folkekirka også favner:
«Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religiøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv. For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes. Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.»
Om kirka eller menigheten er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han har sett og ser hvert enkelt kirkemedlem, den som vises fysisk og den som holder seg skjult.
Ser du ham som sitter på sin trone,
Han som var og er og alltid blir?
Han har makten og hans rike vokser gjennom dem han tilgir og befrir!
% Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang, du overvant mørke og død!
Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer med lindring og rettferd og brød.%
Aner du at fikentreet grønnes, at den store frelsestid er nær?
Snart skal du med glede kunne høste det som ble sådd med tårer her!
%Hør, hvordan sangene toner mot himlen fra alle som før var fortapt;
De som ble ropt ut fra mørket til lyset, det folk som vår Herre har skapt!%
Kjenner du den hemmelige festen som forener alle dem som tror?
En salme jeg har blitt veldig glad i og som jeg derfor ber og synger ofte, er David s salme 23 i Bibelen. Som korist har jeg sunget den flere ganger i gudstjenesten. I usikre og urolige tider, såvel som i gode tider, har jeg funnet ro i å synge og be denne salmen som en bønn.
I dagens Vårt Land skrev Stig Magne Heitmann (ansatt i Åpne Dører) et tankevekkende debattinnleggom å se oss som en global søskenflokk. Han spør om vi midt i en omsnudde virkelighet kan løfte blikket ut over våre egne utfordringer?Ikke fordi våre utfordringer ikke er reelle. Det røyner på for både små og store å være avskåret fra de normale aktivitetene, fra nær kontakt med familie og venner og å få innskrenket friheten så radikalt over natten.
Men midt i dette har jeg også tenkt en del på hvordan «korona-katastrofen» rammer i feks India som jeg har et nært forhold til. Hvordan arter den seg for barn og foreldre i slummen, der helsehjelp, antibac og rent vann ikke er tilgjengelig selv i normale tider? Eller i Nord-Korea der sult og manglende kontakt med omverden er normalen? Får disse den helsehjelpen de trenger, når de trenger det? 8thirty8 formidler et utsmuglet brev fra en kristen kvinne i Nord-Kore som forteller: «Vi kommer enten til å dø av korona eller av sult, begge deler skaper desperasjon.»
Stig Magne Heitmann sier også noe om dette: «Når vi i Åpne Dører er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?» Han avslutter med spørsmålet om vi kan greie å løfte blikket, slik Jesus gjorde, og se nøden utenfor vår egen dør? Slik han oppfordrer oss til å be for og med våre søsken i resten av verden, vil jeg invitere deg til å be/ synge salme 23 sammen med meg – for oss selv og for våre søsken både lokalt og globalt.
Salme 23
En Davids-salme. Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. 2Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, 3og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. 4Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. 5Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. 6Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.
Vi lever i en surrealistisk tid. Norge – og flere andre land – har gått i «Lock down» for en periode på grunn av korona-pandemien. Det meste av kultur – og kirkeliv er stengt ned. Vi som er vant med å leve i frihet og ha mulighet for å oppsøke kulturarenaer og kirke etter behov og ønske, blir satt på en prøve.
Sjelden har vel dagens bibelord fra Bibelselskapet talt mer direkte og aktuelt inn i vår situasjon enn nettopp i dag:
«I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter, nød og angst,under slag, fangenskap og opptøyer, i hardt arbeid, nattevåk og sult.Vi går fram med renhet og visdom, med overbærenhet og godhet, i Den Hellige Ånd, med kjærlighet uten svik,med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen til angrep og til forsvar,i ære og vanære, baktalt og hedret.»
2 Kor 6, 4 - 8
Som kristne får vi nå et aldri så lite innblikk i hva den lidende kirke i andre deler av verden opplever kontinuerlig. I Nord-Korea, Kina og i land i Midt-Østen er mange kirker vedvarende stengt og de som er åpne er under streng bevoktning. Mange i denne delen av verden mangler også tilgang til Bibler og salmebøker etc. Tro handler om fellesskap – med Gud og med hverandre. Bibelen snakker mye om fellesskapet av troende. Når vi nå også her til lands opplever store restriksjoner på fellesskapet i troslivet, settes kanskje troen på prøve for manges del. Mange menigheter holder likevel telefonlinjer og sosiale medier åpne slik at de som trenger fellesskap kan få det gjennom slike kanaler. Kristne i den forfulgte kirke er helt avhengige av nettopp sosiale medier for å få næring til sin tro. Via apper deles bibelvers og andakter. Der deles bønner og oppmuntrende ord. De fleste hjem her i Norge eier en bibel eller et nytestamente, og Bibelen kan leses på digitale plattformer. Vi har derfor god tilgang på Guds ord. Det er friheten til å delta i det kristne fellesskapet jeg – og mange med meg – allerede kjenner på savnet av. Og for noen er det nettopp i en slik usikker og kaotisk situasjon at behovet for ei åpen kirkedør melder seg. Mange er naturlig nok engstelige for liv og helse når et nytt, ukjent og særdeles smittsomt virus truer en hel verden.
Vi er likevel ikke alene, verken som mennesker eller som kristne. Selv om vi ikke kan samles i et fysisk kirkefellesskap for en tid, er vi del av et evig og verdensvidt fellesskap av troende. I vår digitale virkelighet finnes det muligheter for fellesskap tross alt. Den norske kirke har mobilisert momentant i dette vakumet og sender direkte fra flere kirker nå i helgen. Fra før finnes åpne nettportaler for sjelesorg, samtale, bønn og forbønn. På flere kanaler finnes gode andakter og gudstjenesteinnspillinger som vi kan lytte til når vi ikke kan gå i kirka eller på bedehuset. Alle som ønsker å delta i et kristent fellesskap også nå kan gjøre det – om enn på en litt annerledes måte. Her kan du se oversikten over det digtale tilbudet til DnK. Din lokale menighet har kanskje også et tilbud du kan sjekke ut via Facebook. Nettkirken.no har mulighet for chat, samt en bønnevegg og mulighet for å tenne lys og dele bønner. Her finner jeg også «Søndagstanker» - og denne gangen med den aktuelle tittelen «Kjærlighet i koronaens tid» som jeg anbefaler for videre lesning.
Når livet brått endrer seg så dramatisk, ser jeg faren for at vi ender opp med å bli navlebeskuende. Hamstringen av dagligvarer viser oss vår sanne natur som mennesker. Vi blir oss selv nærmest og glemmer både naboen og andre sårbare i vår nærhet, for ikke å snakke om de sårbare lenger unna. Vi har mye å takke for her i landet, tross alt.
Fra Stefanusalliansen kom følgende bønn i gårdagens bønnebrev. Jeg håper du vil være med og be denne bønnen både for oss selv og en verden som lider kontinuerlig.
Be om beskyttelse mot sykdom Be om beskyttelse mot korona-viruset og at vi fortsatt husker på våre trossøsken verden over i disse tider:
- Herre, se i nåde til oss alle i en tid hvor folk i mange land trues av en sykdomsepidemi. - Hjelp oss til å gjøre alt det vi kan for å beskytte dem som er mest sårbare og utsatte. - Hjelp oss som kirke til å se vårt kall for å hjelpe. Hjelp oss til å finne måter å nå frem på uten å utsette noen for fare. - Herre, vi ber for kristne i et land som Kina – som lenge har vært isolerte fra hverandre. Hold din hånd over dem. - Herre, hjelp oss så vi ikke i disse krevende tider blir så opptatt av oss at vi glemmer alle dem som lider under daglige trusler mot frihet, liv og helse. Herre hold din hånd over dem, og minn oss på vårt ansvar for å be for dem og støtte dem.
Herre, det ber vi deg om, vår Gud og Far.
Jeg følger også Joni Eareckson Tada, og idag sendte hun følgende beroligende ord for denne tida:
Helt til slutt vil jeg bare oppmuntre oss alle med disse ordene som Paulus skrev til Hebreerne:
«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast.La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.» Heb 10,23-24
I tider fylt med uro og utfordringer, kan vi finne trøst i Bibelen, kanskje særlig i Salmenes bok. David møtte mange utfordringer i livet. Han ropte ut sin nød, uro og bekymring, så vel som glede og begeistring til Gud. Dette ble det mange salmer av. Vi kan bruke disse salmene som bønner i vår egen situasjon. I dag vil jeg derfor be salme 62, vers 2-3, 6-13 sammen med deg.
«Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes.Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes.Min frelse og min ære har sin grunn i Gud. Han er mitt faste fjell, jeg søker tilflukt hos ham.Folk, stol alltid på Gud, øs ut for ham det som fyller hjertet! Gud er vår tilflukt. SelaMenneskene er som et pust, menneskebarna svikter; på vektskålen vipper de opp, de er alle lettere enn luft.Sett ikke lit til vold eller fåfengt håp til rov! Om rikdommen vokser, så la det ikke fange ditt sinn!Én ting har Gud talt til meg, to ting har jeg hørt: at det er Gud som har makten,og at du er trofast, Herre. For du lønner enhver etter det han har gjort.»
Denne bloggposten er en refleksjon omkring teksten i Johannesevangeliet kap 5, v 2- 9a. Jeg delte den på Kvinnenes Internasjonale Bønnedag i vår lokale kirke 6. mars i år. I tillegg har jeg laget en audioversjon med billedserie som kan sees på youtube. Lenke til den finnes nederst i bloggen.
«Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger,3og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp.4For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hvilken sykdom han så led av. 5Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.6Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og han sa til ham: «Vil du bli frisk?»7Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.»8Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»9Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk.»
Teksten taler til meg om en Gud som ser. For tida øver jeg på korpartiene i Joseph Haydns verk «Skapelsen». Gjennom hele verket lovprises Guds storhet, velde og skapermakt med ulike ord og toner.
Han som var i begynnelsen, som alt er blitt til ved. Han som var Ordet, som ble menneske og tok bolig iblant oss - det er Han som ser og møter den lamme mannen ved Betesda som hadde ventet så lenge på å bli frisk. Det er Han som ser og møter deg og meg i kveld, akkurat der vi er.
Til Ham, Skaperen, Livgiveren og Frelseren, kan du og jeg komme med alt vi bærer på. For Ham kan vi intet skjule. Slik det står i en sang som har fulgt meg siden tenårene:
Herre, til deg får jeg komme, stille meg åpen for deg.
Jeg kan ikke skjule det minste, du kjenner hver tanke i meg. Men enda du vet om min skrøpelighet får jeg likevel komme frem for deg.
Jeg ber at Du må gi meg kraft til å gå der hvor Du, Herre, gir meg beskjed.
Jesus møtte den lamme mannen ved Betesda med en mulighet han ikke hadde sett for seg. Den amerikanske kunstneren og forkynneren Joni Eareckson Tada som ble lam fra halsen etter en stupeulykke i tenårene har skrevet en refleksjon over denne teksten som det passer å dele her:
«Bethesda-dammen var et sted hvor mennesker ventet – og ventet! Mennesker med sykdommer og funksjonsnedsettelser kom krypende, humpende eller ble båret dit hver dag, i håp om å bli helbredet i dette vannet. En lam mann hadde ligget der i 38 år.
Tenk på det! Det ville være som å ligge ved den dammen fra 1982 til 2020. Da Jesus spurte ham om han ville bli frisk, svarte han, «Herre, jeg har ingen til å bære meg til vannet når det røres opp. Mens jeg forsøker å nå vannet, er det en annen som når frem før meg.» Hans lengsel var fokusert på et bestemt svar – noen som kunne bære ham ned til vannet. Men den ene som han egentlig trengte, sto rett foran ham – Jesus, helbrederen. Det er en påminning: Når omstendighetene ser særdeles håpløse ut, husk på hvem som står mellom deg og behovet du har – den selvsamme som vil gjøre deg hel.»
Når Jesus møter oss her i kveld, er det med en ny mulighet. En mulighet til å reise seg. Til å bli fri. Til å gå – og følge ham. «Vil du bli frisk? Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spør Jesus.
Vi har vår egen forestilling om hvordan Jesus skal svare på vår bønn. Vi ser oss kanskje blind på våre egne forestillinger om hjelpen eller løsningen på våre utfordringer.
Jesus sier i Matt 6,22: «Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legemet lyst.»
Jesus kan gjøre frisk og Han kan åpne blinde øyne. Både fysisk og billedlig talt. Kanskje trenger vi at Han først og fremst åpner øynene våre?
Gud sier det slik gjennom profeten Jesaja 55,9:
«Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.»
Jesus møtte den lamme også med et kall. Et kall til å reise seg fra det som lenket ham til «båren». Et kall til å gå på Hans ord. Et kall til å følge Ham. Jeg tror vi trenger å minne hverandre om også å lytte til hva Jesus ber oss om å gjøre.
Ofte er vi særdeles tungbedte. Det tok Jesus opp i liknelsen om det store gjestebudet, sitat Luk 14,18:
«Da tiden for gjestebudet kom, sendte husbonden sin tjener av sted for å si til de innbudte: «Kom, nå er alt ferdig!»Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.»
Joni Eareckson Tada ble ikke helbredet fra lammelsen. Det var ikke den som først og fremst bandt henne og hindret henne i å gjøre det Gud ville. Hennes organisasjon har nådd ut med evangeliet og med Guds kjærlighet og praktiske omsorg til tusener av mennesker som hun neppe engang ville tenkt på å nå ut til dersom hun var blitt helbredet. Hennes liv i lidelse og sykdom har vært til velsignelse både materielt og åndelig for mennesker med funksjonsnedsetteler og kroniske lidelser.
Vi kan tenke at sykdom og smerter hindrer oss i å bli brukt av Gud. Vi ser oss blind på hvordan sykdommen begrenser oss i vår hverdag. Paulus hadde en torn i kjødet som Gud ikke tok bort. «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» var beskjeden Paulus fikk. 2Kor 12,9.
Gud er ikke avhengig av vår kapabilitet, verken fysisk eller mentalt. Nettopp i det ufullkomne kan Gud fullføre sin plan om å frelse mennesker.I vår tilkortkommenhet kan Guds kraft komme til syne. Gud er opptatt av vårt «Ja» til å følge Jesus, ikke antall skritt vi går på denne veien. I liknelsen Jesus fortalte om arbeiderne i vingården, fikk de ikke alle samme lønn uavhengig av hvor mange timer de hadde vært i arbeid? Matt 20,1-16.
I fjor sommer fikk jeg være med på et aldri så lite cruise langs kysten i skøyta til min bror. Livet om bord var langt utenfor min komfortsone fysisk sett. Det var utfordrende å måtte klatre opp og ned leidere mellom styrhuset, dekket og byssa, og når jeg skulle på land eller ombord. I et begrenset tidsrom ble det likevel en overkommelig utfordring. Gledene ved å være med på reisen overskygget utfordringene.
Det å være en Jesu etterfølger er på mange måter å tre ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene, ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt der de vandret rundt i Israel til fots.
I andre deler av verden kan det å ta sitt kors opp og følge Jesus ha konsekvenser vi her i vår fredelige del av verden ikke begriper. I feks Nigeria og Pakistan kan det å velge Jesus bety døden. I feks Tyrkia, India og Iran kan det å følge Jesus bety manglende helsehjelp, begrenset skolegang og jobbtilbud, jevnlige trusler, vold og fengsel.
Eksemplene er talløse, men jeg vil dele en søsters historie fra Pakistan:
Asia Bibi satt ti år fengslet med dødsdom hengende over seg, anklaget for blasfemi mot profeten Muhammed. Hun ble endelig frikjent i januar i fjor, men måtte leve i skjul fordi «folkemobben» ønsket henne hengt. Nå lever hun i trygghet i Canada. Hennes hilsen til oss som har husket på og bedt for henne er at slik Gud var med henne hele tiden, vil Han være med oss.
Få av oss opplever at troen får slike konsekvenser. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Jesus er det samme. Det kan likevel være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, så vel som bekymringer og sorger tar veldig lett fokuset.
Disiplene vandret to og to eller i flokk. Jeg er mye ute og går tur både alene og med turvenner. En medvandrer uvurderlig, særlig i krevende terreng. Som Jesus-etterfølger er vi ofte i krevende turterreng. Da kan vi støtte oss til det verdensvide fellesskapet av kristne søstre (og brødre). Sett i lys av Kvinnedagen og Kvinnenes Internasjonale Bønnedag kalles vi til å stå skulder ved skulder med våre søstre i deler av verden der troen er under press. Alle som bekjenner troen på Jesus er uløselig knyttet sammen i Hans kropp. Når ett lem lider, lider hele kroppen.
Som søstre flest er vi ikke alltid enige om alt. Men vi står sammen om det som forener oss, valget om å følge Jesus. Vi ber for og med hverandre. Gjennom bønnen og i møte med våre søstre og deres historier og utfordringer, ser vi vårt eget kall og vår oppgave klarere.
Viktigst er det imidlertid at vi har vår egen gode hyrde, Jesus. Han kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly... Han reiser oss opp fra støvet og gir oss kraft til å ta båren vår og gå.
Gå og arbeid, for jeg er med dere! lyder ordet fra Herren Allhærs Gud – gjennom profeten Haggai 2,4.
Så vil jeg til slutt be denne bønnen med Joni:
«Herre, jeg vet at jeg ofte i livet har sett rett forbi deg, i håp og lengsel om spesifikke løsninger på mine problemer. Noen ganger ser jeg for meg at en eller annen ekspert sitter med alle svarene for meg. Men du har vært med meg hele tiden. Med salmisten sier jeg: «og nå, hva skal jeg vente på, Herre? Mitt håp står bare til deg.» (Salme 39,8)»
