En miljøaktivist åpner skapdøra på gløtt…

Bussbilde lånt av visitnorway.no

Her om dagen tok jeg bussen. Er det noe å skrive om? tenker du kanskje med deg selv. Det faktum at det var min første busstur her i byen på cirka åtte år gjør det imidlertid til en begivenhet verd et blogginnlegg. For åtte år siden hadde jeg elektronisk klippekort og tok bussen daglig til jobb. Mange år før det igjen bodde jeg i Oslo og brukte bare kollektivtrafikken for å ta meg frem i storbyen. Sånn sett burde jeg være en kløpper på kollektivtrafikk.

Imidlertid er det slik her nord og ute i provinsen at frekvensen på kollektivtrafikken er såpass begrenset at man enten må være barn eller ungdom uten sertifikat – eller en temmelig dedikert miljøforkjemper for å gidde å ta bussen hver dag. Selv er jeg ingen av delene. Jeg er trebarnsmamma i full jobb som har behov for å få hverdagen til å gå opp. Og den eneste måten å få det til på, er ved å bruke privatbil til og fra jobb. Frem til nå har jeg også disponert egen bil. En billig og søt rød liten konebil. Den har jeg ikke lenger. Et snev av miljøhensyn og økonomiske vurderinger gjorde at den ble solgt. Dermed er det duket for en opptrapping i bruk av kollektivtrafikk, til tross for den lave frekvensen. Når jeg nå har vært hjemme på formiddagstid, har frekvensen mindre og si.

I forrige uke hadde jeg en løselig kafeavtale med ei venninne. Ei venninne jeg for øvrig ikke har møtt siden før sommerferien, så derfor gledet jeg meg veldig til dette treffet. Planen var at jeg skulle ta følge med kjæresten til jobb om morgenen og deretter tilbringe dagen i byen inntil kafeavtalen omkring klokken to. Kvelden før ble det imidlertid sent før jeg kom meg til sengs, og dermed orket jeg ikke stå opp kl 06.00 for å dra av gårde til byen en hel dag. Her seilte kollektivalternativet opp som eneste løsning. Til tross for at jeg var svært usikker på hvorvidt man kunne betale med visa på bussen, tok jeg sjansen og stilte meg opp på bussholdeplassen. I godt selskap med ti-femten andre kollektivtrafikkanter. Da bussen svingte inn på holdeplassen og de ventende strømmet til, holdt jeg meg litt i bakgrunnen. Påstigningen tok sin tid selv om man kan betale elektronisk. Da det var min tur, tok jeg mot til meg og spurte om jeg kunne betale med visa og få kjøpt klippekort. Begge deler gikk an, så nå er jeg den lykkelige eier av elektronisk busskort igjen. Det beste av alt var at da jeg så på kvitteringen, viste det seg at en klippekortbillett kostet kun 28 kr, mens en kontantbillett ville kostet 38 kr.

Kollektivangsten er overvunnet. Heretter blir det nok flere bussturer månedlig. Ingen dum ide når vi senhøstes vil måtte passere bomring som følge av en ny veistubb og ny bro. Et raskt overslag av kostnadene ved bruk av bilen, viste seg at bussing vil lønne seg, selv før bomringen inntrer. Hadde sykkel vært et alternativ, ville det vært førstevalget. Mens å sykle drøye 2 mil hver vei til og fra jobb i allslags vær er forbeholdt de aller ivrigste. Uansett: Penger spart er penger tjent. At miljøet spares er for øvrig en helt grei bonus.