Rød jul... (resirkulert)

Var det noen som så at du gikk til kirken i dag? Er det noen som vet at du er her i kirka? Vet naboen din at du har en bibel?

Høyst aktuelle spørsmål i land som Nord-Korea og Egypt. Helt uten betydning her hos oss. Betydningsfullt å reflektere over tross det. For min troende søster i Korea må skjule sine spor hele tiden. Min troende bror i Egypt kan aldri la naboen se bibelen i hylla.

Midt i glansen fra gullfarget glitter og glede kaster korset skygge over krybben med et lite barn. Stefanusdagen blir en blodrød påminnelse 2.juledag, til minne om den første martyr. Stefanus representerer de mange som siden har blitt forfulgt eller har måttet bøte med livet for sin tro.  Opprinnelig feiret de kristne Stefanusdagen lenge før det ble vanlig å feire jul. Det ble antatt at nettopp den 26.desember var dagen da Stefanus ble steinet. At feiringen av Jesu fødsel kommer så tett innpå martyrenes dag, gir julefeiringen et større perspektiv. Over hvite marker renner strimer av blod fra kongen kronet med torner. Den peker frem mot Jesu død på korset og korsets bør som Jesu etterfølgere må bære.

”Stefanusdagen minner oss om at det alltid har hatt en pris å leve som disippel av ham som ble født julenatt. Jesus, Stefanus, forfulgte kristne i dag og utallige andre opp igjennom historien viser med sine liv at offeret er verdt prisen. Etter krybben og korset følger kronen – for Jesus og for alle dem som identifiserer seg med ham, slik Stefanus gjorde. Livet er kontrastfylt, og det er også julen. Julen er ikke et sentimentalt eventyr, men jordnær virkelighet med mennesker av kjøtt og blod. Derfor er julen troverdig og aktuell – uansett hvordan vi føler det og hvordan vi har det. Jesus kom som en av oss. Det gir fremtid og håp.”(Øyvind Benestad, Åpne Dører)

For mange kristne i andre deler av verden er denne trusselen helt reell. I vår midte har vi i dag mennesker som har måttet flykte av frykt for å bli drept for sin tros skyld. Helt siden jeg som ung fikk forståelse av Stefanusdagens betydning, har jeg vært opptatt av den forfulgte kirke. Her i vårt trygge samfunn med både rett og frihet til å tro og å praktisere troen, er det lett og glemme at slik er det ikke alle steder. Vi tar for gitt at vi får feire våre kirkelige høytider uten innblanding fra myndigheter eller andre religiøse grupperinger.

Vi snakker om den verdensvide kirke og at vi er brødre og søstre på tvers av landegrenser fordi vi tror på den ene og sanne Gud. I møte med kristne i India eller kristne fra andre verdensdeler bosatt i Norge, har jeg ofte opplevd å bli kalt ”søster”. Det fyller meg med ærefrykt. For jeg vet noe om deres kår som kristen minoritet i deres respektive hjemland. Tenk at de ser på meg som sin søster! Tar vi det på alvor at vi har søstre og brødre der ute i verden som lengter etter å feire Jesu fødsel sammen med den verdensvide kirke, men ikke kan samles til gudstjeneste av frykt for å bli satt i fengsel? Tar vi på alvor at våre brødre og søstre andre steder i verden trosser forbud mot å samles for å ta del i julefeiringen sammen med den verdensvide kirke? Nettopp i julen, når de kristnes nærvær blir mer synlig i land der de er minoritet, blir enkeltpersoner, kirker og forsamlinger angrepet av myndigheter eller andre religiøse grupperinger. Åpne Dører har flere artikler på nettsiden sin om mennesker som har opplevd at deres nærmeste har blitt angrepet og sågar drept nettopp i julehøytiden.

             I kirka i dag ble vi påminnet våre egne forfedre, vikingenes, tokt mot og forfølgelse av kristne i Europa. Forfølgelsen har faktisk funnet sted også her. Det er ikke bare et fenomen som foregår i Afrika, Midt-Østen og Asia. Mine egne forfedre har vært en del av ondskapen satt i system. En sunn påminnelse om at jeg kunne vært en del av de onde kreftene.  

              Hvordan kan vi vise at vi tar dette på alvor? Om vi mangler innsikten til å forstå den forfulgte kirkes situasjon, så har Jesus – Himmelsønnen – kjent frykt og flukt på kroppen allerede som nyfødt. Han vet hvordan engstelige hjerter hamrer når hæl såvidt unnslipper hover. Vi kan med frimodighet legge den forfulgte kirkes bør over på Ham. En gudstjeneste på Stefanusdagen som vier den forfulgte kirke oppmerksomhet i form av bevisstgjøring og forbønn kan gjøre en forskjell. Som enkeltpersoner kan vi også be, gjerne med utgangspunkt i en konkret bønnekalender Åpne Dører sender ut hver måned. Stefanusalliansen har en appelltjeneste med mulighet til å konfrontere myndigheter med brudd på menneskerettigheter overfor kristne i deres land. Mange forfulgte kristne har vitnet om hvordan forbønn har hjulpet dem på mirakuløst vis. Noen har opplevd konkret beskyttelse i faresituasjoner mens andre forteller at forbønn har hjulpet dem til å holde ut fysiske og psykiske smerter og år med atskillelse fra sine kjære.

Med ønske om en fortsatt velsignet julefeiring hvor vi husker på våre forfulgte trossøsken midt i glansen fra gullfarget glitter.

Apropos "Som om Gud ikke finnes"...

Kjære teolog, nå får du sannelig gi deg!

Det er mulig jeg har misforstått totalt, til tross for at jeg har lest innlegget ditt minst to ganger. Men ut fra min forståelse av det du skriver, kan jeg ikke la være å reagere. Jeg er ingen teolog og kan derfor ikke påta meg oppgaven å gå deg på klingen i den teologien du presenterer en flik av, selv om jeg kunne hatt god lyst til det. Men det jeg kan, er å henvise til Bibelen, Guds eget ord, som viser at du tar feil på et par sentrale punkter.

Du hevder (med Bonhoeffer) at vi lever i en gudløs verden, at Gud ikke er til stede verken i oss eller i verden. Evangelisten Johannes begynner sitt evangelium slik: ” I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved Ham. (…) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.” Evangelisten Matteus' ord motbeviser også påstanden idet Jesus selv i misjonsbefalingen sier til disiplene sine ”… Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Svart på hvitt.

Du hevder også at ” Den eneste måten Gud er til på for oss, er som svak, avmektig, lidende.”  Ja vel? Har du lest misjonsbefalingen som jeg henviste til i forrige avsnitt? ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord,” sier Jesus. Tydeligere kan det ikke sies.

Det våger jeg å tro på. Dette er grunnlaget for min julefeiring. 

Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.

Hinderløype

Jeg kan ikke skryte på meg å være flink til å holde pertentlig orden på skrivebordet, men det hender jeg rydder i papirene mine. Noen ganger dukker det opp små skatter skjult mellom alle disse papirene. I går var en slik dag. En forretningskonvolutt med håndskrevne notater er kanskje ikke for noen gullgruve å regne. Men det hender jo jeg har greid å skrive ting til ettertanke, glede eller nytte for egen og andres del. Kladden som dukket frem i går fikk jeg lyst til å dele på bloggen. Et lite hverdagsglimt fra noen år tilbake.

Kommunikasjon som svikter. Meldinger som feiltolkes. Klokker som plutselig viser seg å være tilbakestilt en time til tross for at det er sensommer. Sprengningsarbeid på veien med påfølgende venting og kø. Alle faktorer som øker stressnivået når det er noe vi skal nå. Denne gang en viktig audition.

Belønningen er overveldende når vi ser oss tilbake. Den knøttlille jenta som 5 år gammel satt på fanget mitt på 2.rad i kulturhuset og helt oppslukt tok inn ”Putti Plutti Pott” og høylytt forkynte at der skulle hun være med!, fikk endelig drømmen sin i oppfyllelse. Alle hindrene som ble overvunnet for å nå målet, var verdt det.

Når hindrene blir store og mange nok, gjelder det å tviholde på drømmen. Holde fast ved troen på at drømmen kan bli sann. Tålmodig rydde hindre av veien, ett for ett.

Vi kan lett miste fokus på målet når utfordringene blir mange. For å si det med bilder: Når veien blir for svingete slik at en ikke ser enden på den, mistes lett motet. Er vi ikke snart ved målet, tar det ikke slutt? Det er lett å gå i enten den fella å fokusere på svingene og dermed miste mot og gi opp. Eller vi går i den andre fella med overdrevent målrettethet og glemmer at veien blir til mens vi går.

I mitt lille hverdagsglimt så jeg dette så tydelig. Da jeg satt der i bilkø, var stressnivået i ferd med å eskalere. Samtidig var vi prisgitt ytre omstendigheter. Pausen ble til et ufrivillig pusterom. Vi kunne gitt opp halvveis som følge av alle hindrene, men målet ble nådd på en vei som ble til mens vi gikk den.

 

Improvisert orgel-lunsj...

Jeg hadde unt meg en liten lunsjkonsert idag, med velvillig bistand fra en god kollega som overtok telefonvakta. I byen er det internasjonal orgelfestival denne uka. Men selv om festivalen er etablert som en årviss foreteelse, er det langt fra hverdagskost med orgeltoner til lunsj. Denne formiddagens konsert var derfor et lykketreff for meg. Først en passe spasertur gjennom byen i retning katedralen. Fuktig av yr og sludd satte jeg meg i benken mens en deilig dusj av orgeltoner rislet over meg fra galleriet.

Musikk er et universelt språk som kommuniserer på tvers av språklige og kulturelle barrierer. Den kommuniserer på flere plan og via flere sanser enn hørselen. Noen ganger, slik som i dag, er musikken som kjærtegn. I det organisten slår an de første akkordene, kjenner jeg frysningene bre seg fra issen til fotsålene. Tonene blir som nøkler som låser opp lukkede rom.

I denne katedralens kor dominerer et glassmaleri hvor Mesteren møter oss med utstrakte, sårmerkede hender. Et rom hvor Han er til stede og møter meg, akkurat der jeg er og slik jeg i øyeblikket har det. I dagens konsert ble det sterkt aktualisert under en orgelimprovisasjon som begynte så stillferdig at lydene fra tilhørerne trådte tydelig frem. Et barn uttrykte seg med klagende ordløse utrop som rytmisk og tonemessig blandet seg med orgelmusikken. En baby klynket og gryntet litt. En eldre herre hostet. Jeg kunne også ane nøkler som klirret. En salig blanding som ble en del av improvisasjonen før orgelet bruste og druknet alle andre lyder.

Jeg går ut av rommet forfrisket på en måte som bare orgelbrus kan gjøre det – og jeg takker ydmykt.