Vi står han av…

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Jes 42,3.

Så sant været ikke er altfor ille, har jeg som mål å komme meg ut på tur flere ganger i uka. Det behøver ikke være lange turen, men frisk luft i lungene og dagslys gjør godt både for kroppen og sinnet. Forrige uke var preget av storm og uvær. En av dagene jeg gikk i fjæra på jakt etter gode bilder, ble jeg oppmerksom på stråene som lå langflate over markene som følge av vinden. 

Til tross for den sterke vinden som hadde herjet og nå var relativt løyet, var de fleste stråene intakt. De er såpass elastiske at de bøyer av for vinden og kan reise seg opp når den stilner helt av.

Livet kan iblant oppleves som å være ute i stormen. Kanskje til og med som en orkan som uten forvarsel kaster seg over deg med plutselig sykdom eller tap av jobb og sikker inntekt. Som orkanen kan rive taket av huset, rykke opp trær med røttene eller kaste biler om kull og endre kjøreretning, kan langvarig sykdom og tap av jobb rive taket av huset og det som holder livet og familien sammen. 

Vinterstormer har gjerne store snømengder og kulde med seg. Livet kan uforutsett bli rammet av kulde ved å miste et menneske som står deg nær. Plutselig dødsfall, en kjæreste som ikke vil mer, venner som vender deg ryggen er alle hendelser som gjør livet kaldt.  Og om vi ikke opplever vanskeligheter på egen kropp og i eget liv, kan nyheter fra verden utenfor gjøre noen og enhver både engstelig og nedbøyd. Det stormer til dels friskt der ute… 

Mennesker er faktisk som strå i vinden. Utfordringer og vanskeligheter kan tynge og tvinge oss til å bøye av, stoppe opp eller endre retning. Men vi evner også å reise oss når stormen løyer og livet gir ro igjen. Noen ganger går det ikke helt av seg selv. Vi kan trenge hjelp fra helsepersonell eller andre i prosessen. Eller fra Skaperen selv. Jeg tror på en Gud som ser oss. Som er til stede i våre liv. Her siterer jeg hans egne ord til oss i bibelen om nettopp det.

Jes 57,15

Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn:

I det høye og hellige bor jeg

Og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.

Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,

Gi hjertet liv hos dem som er knust.

Med Hans og hverandres hjelp kan vi stå han av.

Som om Gud faktisk finnes...

Jeg synger (fortsatt) i kor. På korøvelsene avslutter vi med en ønskesalme fra norsk salmebok. På torsdagens øvelse falt valget på følgende salme. For meg inntil da ukjent, men som  umiddelbart grep meg. 

Nøden står ved våre dører, banker på og vil bli sett.

Hvem tør åpne opp for Kristus når en selv er trygg og mett?

Kristus, vi har sett deg lide, men vi skyndte oss forbi.

Prøv oss en gang til! Å, Herre, om din nåde tigger vi.

Ofte ser vi kun fragmenter, korte glimt av noens gråt.

Se, hvert bilde krever handling, og hver handling tenner håp.

Jesus står for våre øyne, slått, korsfestet og forrådt,

Lys av Lys i dødens skygge, lagt i grav, men gjenoppstått.

Kyrie eleison, hjelp oss i vår nød,

Kyrie eleison, gi oss troens glød!

(NOS 366 Tekst: Sindre Skeie)

Salmen ble også et slags apropos til tanker jeg har tumlet med en stund omkring en artikkel om Guds manglende tilstedeværelse i vår verden. Ettersom artikkelforfatteren synes å gi stemme til en oppfatning som har fått rotfeste i kirken, har jeg ikke blitt ferdig med den.

I desember 2015 skrev jeg denne epistelen som en reaksjon på ovenstående artikkel. Jeg velger likevel å sitere deler av artikkelen som utgangspunkt for videre refleksjon.

Det hevdes med referanse til Bonhoeffer at vi lever i en gudløs verden, at Gud ikke er til stede verken i oss eller i verden, stikk imot Bibelens budskap. Johannes åpner sitt evangelium med å si: ” I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved Ham. (…) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.” Evangelisten Matteus' ord motbeviser også påstanden idet Jesus selv i misjonsbefalingen sier til disiplene sine ”… Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Svart på hvitt.

Det hevdes også at ” Den eneste måten Gud er til på for oss, er som svak, avmektig, lidende.” Misjonsbefalingen som jeg henviste til i forrige avsnitt sier det stikk motsatte: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord,” sier Jesus.

Det våger jeg å tro på. Dette er grunnlaget for min kristendom. 

Guds tilstedeværelse i våre liv, er ikke mer mystisk og virkelighetsfjernt enn at Han selv har sagt at Han vil være med oss alle dager inntil verdens ende. At Jesus snakker til meg, er ikke mer overnaturlig enn Hans egne ord i bibelen. Dersom vi ikke kan tro på annet enn det våre sanser forteller oss, altså det vi kan se, høre og fysisk fornemme, hva er da vitsen med religion? Hva kristendom skulle være uten troen på noe utenfor og større enn oss selv, er meg en gåte. 

Apostelen Paulus skriver i sitt brev til Efeserne 3,20:        
   Han som virker i oss med sin kraft
          og kan gjøre uendelig mye mer
          enn det vi ber om og forstår,

Salmisten skriver om Guds forhold til mennesket i salme 139,5:                   
     Bakfra og forfra omgir du meg,
          du har lagt din hånd på meg.

Poenget med at Gud finnes og er til stede i verden i dag, er ikke at jeg kan føle det. Tvert imot tror jeg det er mitt oppdrag å demonstrere at Gud finnes. Ved å være Hans føtter som går ut og finner den som er ensom, hjemløs, syk eller utstøtt. Hans hender som gir mat til den som sulter, klær og tepper til den som fryser, ei varm hand å holde i for den som er redd.

Med referanse til Sindre Skeies salme, er det min inderlige bønn at vi må våge å åpne dørene våre for nøden som står og banker på. At bildene som stadig flimrer forbi øynene våre tvinger oss til handling. Måtte vi evne å leve som om Gud faktisk finnes. Lytte til Hans stemme. Være Hans tilstedeværelse i vår verden. Hans føtter som går dit nøden finnes. Hans hender som rekkes ut med hjelp og omsorg, mat og klær til de som trenger det. Hans hjerte som banker for hver enkelt bror og søster.

Med referanse til sosiale medier undrer jeg…

Hvis bare hvert eneste likerklikk kunne fremkalle en bønn.

Hvis hvert likerklikk ble til en tanke, en bønn for den lidende verden, den lidende kirke.

Tenk hvis hvert likerklikk ble til en gave som Kirkens Nødhjelp eller Stefanusalliansen kan bringe til dem som trenger det mest.

Tenk hvis hvert likerklikk kunne bli til et vennlig ord eller et måltid mat til den hjemløse du vandret forbi i byen eller et vennlig ord på en nødtelefon.

Tenk hvis hvert likerklikk genererte en liten porsjon kjærlighet som tok konkret form som et besøk, et vennlig ord, en hjelpende hånd eller en kurv med mat til noen som trenger det?

Det er i seg selv intet galt med likerklikk på sosiale medier. Likerklikk genererer forhåpentligvis en positiv tanke. En tanke som i sin tur kan generere gode handlinger. Men dersom likerklikk blir vår eneste reaksjon, er vi fattige. Hvis likerklikk reflekterer en livsstil som oppmuntrer og hjelper andre, er det noe ganske annet. Da er vi på sporet av å leve som om Gud faktisk finnes.

Brua - iakttatt med filosofens øye...

Sommerstid holder vi en del til i Sørfold i helgene. Naturen er et eldorado av turmuligheter både langs fjæra, i skogen og på fjellet. En skogstur vi må ha med oss hver sommer, går langs en traktorvei inn til taubanen ovenfor Kobbvatnet. Noen kilometer lenger inn, ligger Nedre veikvatnet. Vatnet munner ut i ei elv og etter hvert en foss som ender i havet litt lenger ned. Over fossen er det ei hengebro.

I blant er livet som å stå foran ei hengebru. Mange mennesker krysser slike hengebruer som om de krysset ei bru av betong eller en trygg gang- og sykkelsti. Tilsynelatende uten engang å tenke over hva de gjør. Enten fordi tanken på farene ved å krysse broer ikke affiserer dem. Eller fordi de har mot til å møte eventuelle farer som følger med å krysse veier eller broer. Noen utfordrer kanskje til og med farene. Istedenfor å liste seg over en gyngende hengebru, forsøker de å balansere på de tynne gelendrene eller entre seg langs det.

Selv er jeg meget ambivalent når det kommer til å krysse hengebruer. Især om våren eller tidlig på sommeren. Der jeg står ved den ene enden av brua en dag i slutten av august, kan jeg høre larmen fra vannmassene som kaster seg nedover de forrevne klippene på begge sider av berget. Spruten fra fossen sprer seg som dråper på den rosa jakken jeg har på meg. Hengebrua ser ikke særlig solid ut, til tross for wire tykk som tre av fingrene mine. Det er store åpenrom i rekkverket, og gangunderlaget er langt fra tett. Et skilt advarer mot å gå over brua mer enn en person av gangen. Såpass, tenker jeg! Selv de som har bygget brua, er usikre på om den er trygg, i alle fall ikke trygg nok for to. Jeg som hadde håpet å kunne støtte meg til et par sterke armer idet brua krysses…

Imaginært kaster jeg mynt og krone.  Skal – skal ikke? Det ender på mynt, og jeg må bare ta det første steget. Idet jeg tar et prøvende skritt ut på brua, gynger den merkbart. Jeg holder i rekkverket så knokene hvitner og tar enda et skritt. Brua gynger enda mer. Men jeg har bestemt meg, eller skjebnen har bestemt at jeg skal over. På skjelvende bein nærmest lister jeg meg over brua og prøver å stenge ute bråket og spruten fra vannmassene. Gyngingen som til og begynne med fremkalte angsten, blir jeg etter noen skritt trygg på og lar meg duve med på vei mot andre siden av elva. 

Endelig kan jeg sette foten på trygg grunn, og noen hundre meter lenger opp i lia åpenbarer et vidstrakt og vakkert landskap seg. De bratte fjellsidene har trukket seg litt tilbake, trærne er lavere her oppe, og bakken er dekket av lyng i gullgylne og rødmende høstfarger. Jo høyre opp vi beveger oss, jo videre og vakrere blir utsikten. Til slutt når vi målet for turen, Nedre Veikvatnet. Synet tar nesten pusten fra meg. I positiv forstand.

Det er med bruer som med livet. Å krysse ei hengebru, kan være som å våge å ta vanskelige valg i livet. Vi vet ikke helt hva som venter oss på den andre siden, men der kan vente noe helt vidunderlig. Noe vi kun får oppleve dersom vi våger å krysse brua eller ta det avgjørende valget...

 

Noen må våke i verdens natt...

Noen må våke i verdens natt
Noen må tro i mørket
Noen må være de svakes bror
Gud, la din vilje skje på jord
Hjelp oss å følge ditt bud.

Du som lever i mørketidslandet. Som ikke ser noen lysning der fremme. Som vandrer gatelangs og har mistet retningssansen i mørketida. Som speider etter et fyrlys der ute mot horisonten. Du som sulte og ikke finner mat som metter.
 

Vi er fortsatt mange som våker i verdens natt. Vi er fortsatt mange som lytter til klageropene. Som går gatelangs og leter etter hjemløse. Som ser nøden både nær og fjern. Vi koker suppe på en spiker. Suppe som varmer og metter. Vi tenner lys. Lys langs veien. Lys som brenner hele natta. Det slukker aldri. Vi er en stemme for de stemmeløse. Vi tenner røkelse som sprer velduft og stiger opp mot himmelen. Opp til Han som ser, som lytter, Han som er. 

Vi er fremdeles noen som tror i mørket. Som vet at bak skyene er himmelen alltid blå. Som vet at sola snur og vender tilbake uansett hvor mørkt det synes i øyeblikket. Nattvakt er ingen dans på roser, men så har ingen lovet oss akkurat det. Vi kan likevel danse. For det er En som gir oss grunn til det. Han som kaller seg Jeg Er. 

Han som Bibelen omtaler som en smertenes mann, velkjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. 

Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget.

Han som ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. På ham ble straffen lagt for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.

Godt nytt år med nye muligheter ønskes deg!