Smak og behag…

Smak og se at Herren er god.

Mange av oss har nok opplevd å bli urettferdig behandlet. Jeg vokste opp i en søskenflokk på tre. Hver lørdag kl 17 var det å benke seg foran radioen for å høre barnetimen, og da vanket det lørdagsgodt. Alle var vi like opptatt av at potetgullet var rettferdig fordelt. Vi pleide å holde skålene mot hverandre for å måle om de var nøyaktig like fulle. Dersom jeg hadde fått en ørliten tanke mindre enn søsknene mine, opplevdes det blodig urettferdig. Hvis jeg da fikk medhold i klagen og ble tilgodesett med noen potetgullflak ekstra, kom godfølelsen tilbake. 

Smaken av rettferdighet.

Rettferdig kaffe. I verden i dag har vi mange brødre og søstre som får utdelt mindre enn oss selv. Som daglig smaker urettferdigheten på kroppen. Vi som har vært heldige og fått mest, prøver å bøte på det med å kjøpe rettferdig kaffe. En kaffe som sikrer bonden sin rettmessige del av overskuddet i den lange kjeden fra produksjon til salg i butikken i Norge. Slik kaffe smaker ekstra godt. Smaken av rettferdighet.

Smak og se at Herren er god…

En av de få tingene jeg husker fra min konfirmasjonstid for 36 år siden, er denne setningen fra et bibelvers. Vi var på konfirmantweekend, og på kveldssamlingen lørdag var det undervisning. Denne kvelden hadde presten tatt med seg en appelsin. Han spurte om noen av oss kunne fortelle ham om appelsinen var god eller ikke bare ved å se på den. Vi ble svar skyldige. Fargen og kvaliteten på skallet kan forsåvidt fortelle oss om appelsinen er frisk eller i ferd med å råtne. Om den er søt eller bitter, god eller emmen, er derimot umulig å si bare ved å se på den. Presten ble tvunget til å skrelle appelsinen for å finne ut av det. Han delte appelsinen slik at vi alle fikk en smakebit og konkluderte med at vi må skrelle appelsinen og smake på den før vi kan vite om den er god eller dårlig. Denne presten var en god pedagog som tok på alvor det faktum at vi lærer best ved å ta i bruk flere sanser samtidig. Estetikken i en knall oransje appelsin. Duften av sitrus som spredte seg i rommet da den ble skrelt. Bløtt fruktkjøtt mot fingertuppene. Smaken av det søte fruktkjøttet mot tunge og gane. Rikdommen i ordene som ble sagt gav mening. Alt dette ble en god illustrasjon på hvordan vi faktisk må åpne bibelen og lese Guds ord før vi kan si om det er godt for oss eller ikke. 

Gjennom årene har jeg ofte tenkt på om forfulgte kristne kan bekrefte det at smaken av Herren er god? Når frukten av det å ta imot Jesus ofte er at de får kjenne alt annet enn godt på kroppen (og sinnet). Mange opplever begrensninger i bevegelsesfriheten. De blir avskåret fra å jobbe og tjene penger til livets opphold. Mange blir løyet på, beskyldt for blasfemi mot islam eller hinduisme. Eller de beskyldes for å ha begått forbrytelser de ikke har gjort. De blir slått, plaget og fengslet uten annen grunn enn nettopp det at de har våget å smake på Guds ord. I Iran ble nylig fire menn dømt til 80 piskeslag utført til offentlig beskuelse, fordi de hadde tatt imot nattverden (drukket blod). 

Salmisten David konstaterer at Gud er god, etter å ha smakt ordet. Også forfulgte kristne sier med salmisten at de har smakt og sett at Herren er god. De vitner om å motta styrke og krefter til å utholde lidelsene som påføres dem. Mange forteller om indre fred midt i tumultene. Noen forteller om at de ser Herrens ansikt i sine overgriperes ansikt. Ubegripelig. Man kan bli ydmyk av mindre.

Smaken av Herren er smaken av rettferdighet. Hans gave til oss er rettferdighet. En forunderlig rettferdighet. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3,16

Det er smaken av rettferdighet. Håper du tar sjansen på å skrelle appelsinen og smake på frukten.

Smak og se at Herren er god, salig er den som søker tilflukt hos ham.

Salme 34,9.

Flere andre har skrevet og sagt noe om akkurat dette salmeverset fra bibelen, sjekk det gjerne ut her.

Om å feire kjærligheten...

Etter en god natts søvn, vekkes jeg av de myke tonene fra vekkerklokka på mobilen, som stiger i styrke inntil de fyller hele rommet med lyd. Selv om det er mørkt ennå, tvinger jeg øynene åpne såpass at jeg greier å få slått av vekkingen. Duften av nytrukket kaffe siver helt inn på soverommet. Jeg sender en varm tanke til kjæresten som har vært oppe i mange timer allerede og fikset det... 

Noen minutter senere sitter jeg med et stort krus kaffe latte og myser etter dagslys. Mens vi venter på at lyset igjen skal bryte mørket, filosoferer jeg litt over livet og kjærligheten. Kan hende inspirert av alle hjerters dag som tilfeldigvis var i går.

Mennesket lever ikke av brød alene. Kjærlighet og trygghet er basisbehov på lik linje med fysisk føde. Kroppen kan overleve lenge på brød og vann. Men mennesket trenger også nærhet og varme fra andre mennesker for å overleve. 

Valentinsdagen er vel (?) overstått. Denne ene dagen i året da handelsstanden feirer kjærligheten så til de grader at de nærmest hørbart gnir seg i hendene. Dagen da kjærligheten skal komme til uttrykk i form av dyre gaver som sjelden varer. Da kjærlighetens verdi måles i kroner og øre. Men kjærligheten er (heldigvis for oss med slunkne lommebøker) ikke målbar i kroner og øre…

Som en stille protest mot enda en kjøpefest, har mange sagt og skrevet noe om feiringen av kjærligheten på et mer jordnært og hverdagslig plan. Misforstå meg rett. Vi kan så visst si det med diamanter, blomster og endatil konfekt . Og ikke bare på Valentinsdagen. Blomster kan, om ikke erstatte ordene vi ikke sier, så i det minste understreke ordene våre. Gavene kan likevel aldri erstatte de ordene og handlingene som genuint uttrykker kjærligheten til daglig. For det er jo i hverdagene kjærligheten vil vise sin slitestyrke. De hverdagslige uttrykkene for kjærlighet er de som opptar meg mest… og ordene som svever mellom linjer, mellom smilerynker og glimt i øyet. 

I just called to say I love you! I just called to say how much I care. I just called to say I love you, and I mean it from the bottom of my heart!

Slikt har hendt mer enn en gang. Røde roser og lapper med kjærlighetserklæringer på kjøkkenbenken er deilige hverdagskrydder. Men krydder alene gjør smaksløkene numne. De blir tomme ord. Løsrevne ord og bokstaver.  

Dersom telefonene og bukettene med røde roser uteblir, hva da? Eller når ordene ikke sendes per sms eller blir uttalt hver eneste dag, hva da? Betyr det at han ikke bryr seg? At hun plutselig har sluttet å være glad i deg?

Kjærlighetserklæringene kommer jo ikke alltid i form av ord. Noen ganger står de skrevet foran øynene våre i en nymåkt innkjørsel og en stabel nykløvd ved. Uten at vi ser dem. Vi subber over dem der de er malt på det nyvaskede gulvet. Uten at vi forstår. De dufter grønnsåpe og fløtegratinerte poteter. De smaker hjembakt brød og bananmuffins med oreotopping. Uten at vi oppfatter dem. Vi som påberoper oss å være i stand til å lese mellom linjene… 

Ifølge Bibelen sa Jesus en gang til disiplene sine noe om at dersom de sluttet å tale, ville stenene rope. I vår verden kan det synes som om menneskenes hjerter blir kaldere og kaldere. Vi slutter å bry oss, slutter å vise omtanke for hverandre. På mine mange turer finner jeg imidlertid eksempler på at stenene - og naturen - roper. En av mine venninner opplever akkurat det samme. Kjærlighetsbudskapet står skrevet foran øynene våre der vi vandrer...

I sosiale medier så jeg en gang postet et bilde av en mann stående ved oppvaskbenken med forkle og oppvaskbørste, med teksten: I know what turns women on! Kjærlighet i praksis! Her kommer et rykende ferskt eksempel på kjærlighetspraksis i heimen. For at jeg skal klare noe så hverdagslig som å vaske klær og brette dem sammen, har kjæresten brukt timevis på planlegging og ombygging av vaskerommet for forbedret funksjonaliteten.

Og et ikke helt ferskt eksempler som ingenlunde går ut på dato av den grunn. Da vi i høst kom hjem etter å ha tilbrakt halvthundreårsdagen min på sørligere breddegrader, fant jeg en lapp klistret på skapdøra i yttergangen. Velkommen hjem! Sto det. Eldstejenta,  som hadde vært hjemme hele tiden, hadde vasket huset, kjøpt blomster og satt i en vase på stuebordet. Og i kjøleskapet fant vi ei praktfull – og nydelig sjokoladekake. 

Kjærlighet i praksis. Så kan det vel være passende å konkludere med Kong Salomo:

En grønnsakrett med kjærlighet
er bedre enn oksestek med hat.

Salomos ordspråk 15,17

Vel bekomme – og feir kjærligheten uten måte, hver eneste dag!

Hot or not – eller – hva er da et menneske..?

Med hvilken rett setter noen seg til dommer over hva som er vakkert? Med hvilken rett kan noen, andre enn Skaperen, bedømme hvilken ansiktsform, bryststørrelse eller hårfarge som er skjønnhetsnormen? Til og med kvinnens intimsone skal nå under lupen. Med kosmetisk kirurgi på de mest intime delene av kvinnekroppen er ringen sluttet. 

Likevel lar vi, bevisst eller ubevisst, mediene styre vår opinion på skjønnhet og definisjon av lykke. Klesmotene skifter – og vi skifer ut klærne våre i takt med dem. Men vi stopper ikke der. Vi låner øret til propaganda om at vi med den perfekte kroppen vil bli lykkelige.  Med hvilken rett lar vi dette skje? Når vi mennesker er skapt så forskjellige og mangfoldige…

Jevnlig er jeg i kontakt med mennesker som sliter med livet sitt. Det kan være en bitteliten ting – eller mange ting som har gått galt. Hendelser som har fått det til å balle på seg slik at vanskene til slutt blir en diger snøball som de ikke klarer å håndtere. Mediefokus på kropp og uteseende kan være det lille dyttet som får snøballen til å rulle eller den lille tuen som velter stort lass. 

NRK har på vegne av det norske folk påtatt seg oppgaven med å bryte ned tabuer med dokumentarer om psykisk sykdom og ungdomsserier med fokus på blant annet seksuell legning. Vel og bra. Men forrige ukes program om kosmetisk kirurgi på kvinners underliv gjør det stikk motsatte. Vi har et alvorlig luksusproblem i samfunnet når jenter seriøst innbiller seg at det perfekte underliv er det som skal redde forholdet og gjøre dem lykkelige. 

Er det ikke nok at vi er skapt på skremmende, underfull vis? 

Det er min inderlige bønn at du kan se deg i speilet hver morgen og glede deg over den du ser der. Det er min inderlige bønn at både du og jeg kan se oss i speilet og si med salmisten:  

For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. (Sal 139, 13)

Du er bokstavelig talt Guds gave til verden. Takk hver dag for den gaven det er å være deg.

(Fra ”Hjelp til sjelhjelps bok Gratulerer med dagen”.)

Glutenfri baguetter? No problem…

På tide med en ny glutenfri  oppskrift på bloggen! Dagens prøvebakst av glutenfri baguetter, ble derfor en gyllen anledning. 

For noen uker siden fikk jeg en epost fra konfirmantlæreren i menigheten med spørsmål om å påta seg dugnadsoppgaver på et stort fellesarrangement for konfirmanter i byen vår. De ubesatte postene var sein kveldsvakt/ nattevakt eller å bake baguetter. Ettersom jeg ikke har overskudd til seine kveldsvakter, langt mindre nattevakt, ble det baking på meg. nok en gang. sammen med oppskriften jeg fikk tilsendt, kom et P.S. om at kjøkkenansvarlig ble veldig glad om jeg kunne bake glutenfritt ettersom noen av konfirmantene har cøliaki. Det tok jeg som en utfordring.

Glutenfri rundstykker har jeg bakt en del av, men aldri baguetter. Derfor bestemte jeg meg for en prøvebakst i dag, to dager før de skal leveres ifall oppskriften måtte justeres ennå mer. Resultatet ble imidlertid såpass vellykket at jeg gjerne deler oppskriften og gleden over resultatet med allmenheten. 

Jeg tok utgangpunkt i en rundstykkeoppskrift fra et Toro-hefte jeg fikk som nydiagnostisert cøliaker i 2003 og som har vist seg å holde mål. Deigen ble eltet og satt til en liten forheving før utbaking. Det var litt av et syn som møtte meg da jeg skulle begynne å bake ut baguettene. Deigen svulmet usannsynlig deilig opp over kantene på miksebollen! 

Da jeg skulle elte den sammen før oppdeling i emner, var det en sann fryd å kjenne luften og spensten i deigen. Har faktisk aldri kjent maken i en glutenfri gjærdeig tidligere! De utbakte baguettene hevet seg flotte og skikkelig store, og inne i ovnen svulmet de ennå mer. Og konsistensen og smaken er det intet å si på. Jeg har allerede spist to til lunsj,,,

Her er min oppskrift:

1 l lunken væske (2 dl kulturmelk, 3 dl melk, 5 dl vann)

2 dl olje

300 g grovt glutenfritt mel (jeg brukte Schär fiberbakst)

150 g jyttemel

150 g Schär mix C

400 g Schär mix B

2 pk tørrgjær

3 ss fiberhusk

2 ts bakepulver

4 store egg

3 ts salt

Fiberhusk løses i lunkent vann. Ha i melet, litt etter litt, sammen med gjær og bakepulver. Ha i olje og salt. Rør inn eggene, ett om gangen. La maskinen elte ca. 5 minutter. Deigen skal være såpass fast at den så vidt slipper bollen, tilpass derfor melmengden. Noe mel  trengs også til utbaking. La deigen forheve ca 15 min. Bak ut rundstykker eller baguetter. Jeg fikk ca 20 mellomstore baguetter av denne porsjonen. Skjær et par skrå hakk på toppen og la baguettene forheve ca 20 min. Totalt bør ikke deigen/ baguettene heves mer enn ca 35-40 min. til sammen. Stek i ovnen på 225 grader i ca 15 min. Avkjøles på rist før de kan deles opp.  

Jeg fryser baguettene ned i passe porsjonspakker slik at det er lett å ta ut av fryseren når behovet melder seg. Baguettene har veldig god holdbarhet og kan også oppbevares i tett pose et par dager i romtemperatur. Blir de liggende lenger, får de et minutt i brødristeren før jeg spiser.

Noen bemerkninger omkring meltyper og bindemiddel til deigen:

Når det gjelder meltyper, så er det fullt mulig å eksperimentere med andre sorter enn det jeg her har oppgitt. Om du ønsker rundstykker med frø, kan du bytte ut for eksempel 75 – 100 g grovmel med en blanding av frø, eksempelvis havregryn, solsikkefrø, sesamfrø, chiafrø eller lignende.

Jeg har også med hell prøvd en blanding av Finax sine Urkraft-melserier til disse baguettene. For eksempel erstattet jeg 150g Schär fibermix med 75 g Finax Amaranth og 75 g Finax Durra. 

Har du ikke Jyttemel, kan det erstattes med Finax Durra & Teff.

Baguettene kan lages grovere eller finere, alt etter smak og behag. Men mengden grovt mel + jyttemel bør likevel ikke overstige 550 g i denne oppskriften, da deigen lett blir tung. Det viktigste er at Schär mixB og evt. Jyttemel/ Finax Durra&Teff er noenlunde konstant mengde i forhold til andre melsorter, ettersom de har den beste bakeevnen.

Når det gjelder fiberhusk, så går det fint å bake baguettene uten. Jeg brukte da ett ekstra egg. Baguettene ble omtrent like luftige og fine.

Deigen kan selvsagt også lages laktosefri eller helt melkefri ved å bytte ut kulturmelk og melk med laktosefri kesam  og laktosefri melk eller ris-/ soyamelk.

Vel bekomme!