På tesalong i Yangoon…

Hanegal og soloppgang over Yangoon...

Til daglig drikker jeg atskillig mer kaffe enn te. Imidlertid er det lett å konvertere fra kaffedrikking til tedrikking når man er midt i tehagenes land. I mitt reisefølge var vi tre damer under 60, hvorav jeg den nest yngste. Som turer flest for godt voksne, var dagene våre fullspekket med program fra før hanegal til lenge etter solnedgang. Men mellom lunsj og ettermiddagsutfluktene, mens resten av reisefølget benyttet anledningen til en forfriskende dukkert i bassenget eller slumret i sine senger, fant ungdomsavdelingen en liten lomme for utforskning av omgivelsene på egenhånd. Øverst på lista sto besøk på lokale tehus. 

Nå ser du kanskje for deg en eksklusiv salong med tynne porselenskopper med snirklete små håndtak og en utsøkt tekanne i samme stil. Tenk om igjen. I en sidegate til vårt hotell i Yangoon, Jasmine Palace med sine glassfasaderte 19 etasjer, fant vi et lite tehus på fortauet. Et par tre sittegrupper med lavt bord og plaststoler som sett med mine øyne ville egnet seg best i en barnehage, og med tak av seilduk til beskyttelse mot sola (og regnet) fungerte som tesalong. Da vi tre norske damene ankom, var det akkurat en sittegruppe ledig. Etter blikkene å dømme, var vi en sensasjon. Damen som serverte, snakket svært lite engelsk, men vi ba om te, hun svarte ett eller annet, og vi nikket. Fornøyd gikk hun bort til kjøkkenet, som besto av en liten benk med kokeapparat og en vanndunk. Vi kunne se at hun kokte og brygget ett eller annet, og til slutt kom hun bort til bordet vårt med et brett. Der var det tre små suppeskåler med nudler. Var det dette vi hadde bestilt? Jeg visste jo ikke om det var glutenholdige nudler, og det var nytteløst å prøve å spørre, så jeg takket pent og høflig nei, pekte på magen som forklaring. Servitøren vinket på en yngre kollega som kunne litt mer engelsk, og da skjønte de i hvert fall noe. Det var utelukket at nudlene ikke skulle serveres, men vi fikk kommunisert at vi ikke kom til å spise dem, at de var en gave fra meg til dem og at vi skulle betale for dem uansett. Summen var mer enn overkommelig selv om jeg bare drakk teen. Mine venninner tok imot nudleskålene sine, og omsider fik vi teen vår. Sterk og søt med mye (kondensert) melk i. ettersom sola var i ferd med å gå ned og den verste varmen hadde gitt seg, ble det en behagelig og stemningsfull ettermiddag der på fortauet i Yangoon uten helt å lykkes med å skli inn i mengden av innfødte. 

Under middagen senere på kvelden fikk de andre seg en god latter da de fikk høre om ”teen” vi fikk servert. For å være bedre forberedt til neste tehusbesøk, sørget vi for at guiden skrev opp bestillingen på burmesisk slik at vi bedre kunne gjøre oss forstått. 

Et par dager senere dristet vi oss litt lenger bort fra hotellet og gaten det lå i, til et kjøpesenter i mange etasjer. Til forveksling kunne det se ut som City Nord her i byen, bare med den ørlille forskjellen at her måtte vi få scannet håndvesker og ryggsekker før vi slapp innenfor dørene. Ett av formålene med besøket var å få tak i frimerker til et postkort. Ja, noen av oss er så gammeldagse at vi fortsatt sender kort per post. Vi gikk inn i dagligvareforretningen og spurte den første og beste ekspeditøren vi møtte. Engelskkunnskapene er det så som så med, så uttrykket ”stamp” frembrakte opptil flere virtuelle spørsmålstegn og atskillig fnising og latter. Flere ekspeditører ble tilakalt, mer fnising og latter. Men ved hjelp av ark og penn fikk en av venninnene tegnet et postkort og pil på frimerket. Da poppet den virtuelle lyspæren opp, og en håndfull beklagende fjes ristet på hodene. Frimerker var altså ikke å oppdrive. Vi forlot butikken til vinking og fnising.

Deretter bar rulletrappene oss oppover i etasjene hvor vi lot oss friste av herligheter som Hello Kitty-paraplyer og vakre stoffer på metervis, selvsagt til allmen forlystelse akkopmpagnert av fnising og et vell av uforståelige gloser. Kjøpesenteret var airkondisjonert, så shoppingen der var som en lek. Men vi ville jo videre. På tesalong. I den varme ettermiddagen.

Vi ålet oss gjennom trafikken noen kvartaler lenger bort. Spurte oss frem på etablissementer som til forveksling kunne se ut som det tehuset vi for et par dager siden hadde besøkt. Imidlertid ble vi vist over en av de mest traffikkerte gaten i området. Med livet som innsats krysset vi gaten hakk i hæl med de innfødte som trår ut i gaten med rak rygg og hevet hode, tilsynelatende uanfektet av bilene som kommer imot dem i begge retninger og flere filer i høy fart. Ett av triksene, fant vi ut, var å følge etter munker som krysset veien. Munker har en meget høy status i Myanmar, nesten på linje med hellige kyr i India, og bilførere passer seg vel for å komme i nærheten av så mye som en flik av kappen deres.

Endelig var vi over på den andre siden og fant straks tesalongen. Et betydelig større etablissement enn det vi tidligere besøkte. Men sittegruppene besto av de samme ørsmå plastkrakkene og lave bordene. Vi fant et ledig bord og ålet oss ned med alt pikkpakket vårt. Jukselappen vi hadde fått av guiden vår fungerte. Denne ettermiddagen ble det kun te på oss. I selskap med nesten utelukkende lokale herrer.

Enda et tehusbesøk ble det på oss – denne gangen i en bortgjemt liten landsby lenger nord i landet. Vårt reisefølge nærmest invaderte landsbyen som var bygd opp på begge sider av en liten grusvei som førte ned mot elven. Den aktuelle salongen var etablert i tilknytning til et privathus. Unger som knapt hadde lært å gå stabbet rundt beina til mor som var vertinnen. Eldre barn lekte omkring i lokalet og utenfor. Katten strakte seg ut så lang den var på benken ved ett av bordene. I et tilstøtende værelse var det en brisk som noen hvilte på mens de så på TV. Nok en gang ble vi dagens attraksjon, en rolle vi etter hvert hadde begynt å venne oss til. For disse vennlige smilenes del kunne jeg sitte på utstilling hver ettermiddag om det var tid til det. Her, som i Asia for øvrig, er det ikke alltid like enkelt å leve – eller å overleve – og likevel klager de ikke. Jeg senser en tålsomhet og ydmykhet vi kunne ha noe å lære av. En av souvernirene jeg uten kostnader eller fortolling tar med meg hjem.

Tid for te. Tid til te. En god og likandes skikk. Å ta seg tid midt i hverdagens strev til å drikke te med venner, naboer og familie. Samtalene over denne enkle tekoppen er uvurderlig. I et fullpakket program på denne reisen ble testasjonen en liten pustepause. Til tross for strevet vi hadde med å ta oss dit i 38 grader pluss. Tiden kommer, den går ikke. Takk for teen, takk for tiden vi fikk!

Revolusjon(nokså)nær – om feiring med fiffen…

Det nærmeste jeg har vært et møte med fredsprisvinner Aung San Su Kyi - utenfor hennes residens.

Når det gjelder politisk ståsted, har jeg tradisjonelt plassert meg et godt stykke unna de mest revolusjonære krefter. I så måte har det vært en særdeles kuriøs opplevelse å få delta i den årlige feiringen av Myanmars nasjonale hær og dagen for motstanden mot den japanske invasjonen (1945), sammen med Aung San Su Kyis partifeller i NLD (National League for Democracy) i Yangoon en gang i tiden.

Vårt reisefølge ble den gang tatt imot som aktede representanter for det norske politiske miljø, til tross for at halvparten av oss innehar en temmelig anonym status i det politiske liv. Et enormt oppbud av presse var svært synlig til stede, så det er ingen tvil om at vi fikk våre tilmålte minutter i rampelyset i en eller flere av de riksdekkende avisene og TV-kanalene denne dagen. Som den eneste – og kanskje minst revolusjonære – i reisefølget, kunne jeg til og med smykke meg en NLD-pin som en av partisekretærene festet på kjolen min. Imidlertid bar jeg denne nålen med stor ydmykhet, til tross for min politiske preferanse. Et parti som har kjempet i så lang tid for demokrati, rettferdighet og retten til tanke – og talefrihet og til slutt har lyktes i å innta maktkorridorene i landet, har min tilnærmet uforbeholdne støtte.

Jeg er født inn og vokst opp i et fredelig land der demokratiet har lange tradisjoner. Blant medlemmene i NLD har majoriteten kjent på kroppen gjennom flere tiår hva det koster å kjempe for disse rettighetene. For oss er det nesten umulig å fatte hva de har måttet tåle og forsake som følge av sitt valg. Det gjør meg derfor svært ydmyk å sitte ansikt til ansikt med mennesker som har sittet fengslet, som har blitt torturert på det groveste, mistet arbeidet og kanskje til og med sine aller nærmeste kun fordi han eller hun hevet sin røst og talte diktaturet imot. De bærer en umenneskelig byrde. En byrde som like fullt gjør ryggen rak og ikler dem en egen verdighet. Ordene fra 1Kor 13 om at dersom vi gir alt vi eier til de fattige, men mangler kjærlighet, så gagner det oss intet, er noe av det jeg tenker på i denne sammenhengen. Disse tidligere politiske fangene vi fikk møte, har handlet i tro på at det gode skal seire og i kjærlighet til folket sitt. De har all grunn til å gå med hevet hode og rak rygg.

Selv om NLD og Aung San Su Kyi til slutt seiret og erobret makten i Myanmar, er det bare begynnelsen. Prosessen med å endre diktatur til demokrati er neppe gjort i ei handvending. På tross av dårlig fungerende translatørsystem som overlot det meste av det som ble sagt til fantasien, ble feiringen vi fikk deltai, slik jeg oppfattet det, en kjærkommen og nødvendig statusoppdatering og motivasjonsinjeksjon for partifellene som et ledd i den pågående prosessen. Vår tilstedeværelse denne spesielle dagen ble nok ikke annet enn et klapp på skulderen. De må selv gjøre arbeidet, men dette – og andre besøk utenfra bekrefter at verden ser og vet. Viktigst av alt – fredsfyrsten ser og vet. Måtte de under mottoet ”Sammen med folket” lykkes – sammen med det burmesiske folket.

NLD hovedkvarter Yangoon.

Om rene kilder og næringsgull…

Det er langfredag og jeg gjør meg klar til å dra til kirken og feire messe til minne om Jesu lidelse og død på korset. Sosiale medier snakker i grunnen lite om dette. isteden er de full av reklame for alt mulig annet som visstnok skal gi deg et nytt og bedre liv. Jeg har tidligere skrevet posten "Sjef over egen helse" som handler om et slikt middel som  omtales som ”næringsgull”. ”Mer deg” – som reklamen sier… En renselseskur som virkelig gjør grundig rent i kroppen – og du blir ny. Jeg lar meg fremdeles ikke friste.

Isteden får det meg til å trekke paralleller til påskens budskap. Evangeliet er nemlig intet mindre enn næringsgull for deg og meg. Jesu død på korset langfredag for nesten to tusen år siden, har gitt deg og meg livet i gave. Evangeliet gir kraft til frelse for alle som tror, forteller bibelen. Jeg trenger ikke kjøpe kosttilskudd i dyre dommer for å få et nytt og bedre liv. Jeg har fått dette nye livet i gave fra Gud. Det er langt fra billig, som jeg tidligere harskrevet om, men likevel gratis for meg å ta imot. Guds nådegave til deg, til meg, er en evig strøm vi kan øse av hver eneste dag. Evangeliet inneholder en total renselse. Jesu blod renser oss for all synd, sier bibelen. Resultatet er uomtvistelig. Mer meg. Meg – slik Skaperen ser meg.

Eyvind Skeies salme setter så fint ord på dette, så jeg deler den her i sin helhet.

Å, denne kilde,
ren som Paradiset,
den springer frem
her like ved min fot.

Å, denne strøm
fra dine dype brønner
gir meg tilbake
helse, liv og mot.

Min kropp av feber,
mine sprukne lepper,
min savn, min klage,
min lengsel og min tørst.

Å denne strøm
fra dine dype brønner
gir meg tilbake
helse, liv og mot.

Å, denne kilde,
ren som Paradiset,
den springer frem
her like ved min fot.

Å, denne strøm
fra dine dype brønner
gir meg tilbake
helse, liv og mot.

Du lar meg drikke.
Mine sprukne lepper,
min kropp av feber
blir lesket av din trøst.

Å, rike strøm
fra nådens dype brønner
du er min helse
og mitt liv, mitt mot.

Du er min kilde
ren som paradiset
ser jeg deg nå
med naglet hånd og fot!

Å denne strøm
fra dine dype brønner
gir meg tilbake
helse, liv og mot.

Måtte vi denne langfredagen få se Ham med naglede hender og føtter. Se Ham som vår kilde til liv. Måtte vi få øse av denne kilden, ren som paradiset, og motta helse, liv og mot.

God påske! Pesach majid!

The right to believe, to worship and witness…

En strofe så vakker og velformulert at den kunne være refrenget på en sang. Denne Sangen om trosfrihet er hentet fra artikkel 18 i FNs erklæring om menneskerettigheter.  

Jeg kjenner mennesker fra ulike steder i verden hvor det er vanlig at flere religioner eksisterer side om side. Jeg har også besøkt flere land der dette er tilfelle. Hvor moske og kirke finnes i samme gate, eller hindutempel, pagode og kirke på hvert sitt gatehjørne. Denne sameksistensen har vart i årtier, ja, århundrer. Ikke alltid i fred og fordragelighet, men det er en annen historie vi kanskje kan komme tilbake til i en annen bloggpost. 

Her til lands har vi etter hvert flere minoriteter med annen religionstilhørighet enn kristendom. Selv har jeg hatt både ateister, buddhister, hinduer og muslimer som kollegaer. Jeg har til gode å oppleve krangel og konflikt som følge av religion. Isteden har det vært berikende og lærerikt og gitt meg verdifull kunnskap om religion, kultur, tro og tradisjon.  

Noen stiller seg spørsmålet om det er én og samme Gud vi alle tror på. Jødedom, kristendom og islam har for så vidt sitt utspring i den samme guddom, men så skilles våre veier. Bare kristne anerkjenner Jesus Kristus som verdens frelser. Mens jødene fortsatt venter på Messias, tror muslimer at Jesus var en av profetene.  Enkelte tenker at de ulike religionene bare handler om forskjellige tilnærminger, ulike veier til frelse. En slik tankegang harmonerer godt med trosgrunnlaget til Bahai. Bare det å antyde at Gud og Shiva er en og den samme, blir for meg som å helle sukker i saltbøssa og påstå at det smaker salt. Reinkarnasjon, gode gjerninger som veien til nirvana eller frelse er jo noe helt annet enn å ta imot frelsesgaven som Gud har gitt oss gjennom Jesus Kristus. 

Mange der ute har formidlet noe om vesensforskjellen mellom kristendom og andre religioner. Her deler jeg to av dem. Forfatteren Eyvind Skeies er en av dem. Les gjerne hans lille refleksjon over begrepet "Jesu blod"   Iranske Tanya forteller i denne videoen om hvordan hun på sin søken etter en levende gud oppdaget forskjellen mellom Allah og Gud. Hun møtte en Gud som elsker menneskene så høyt at han sender sin egen sønn til jorden for å frelse menneskene så de skal slippe å frykte døden. 

 

En fredelig sameksistens mellom ulike religioner bygger ikke på enighet eller enhet. Vi trenger ikke å manipulere Guds vesen eller vår religion for å tilpasse den til andres religiøse ståsted. Vi skal ikke forsøke å gjøre Gud mindre enn Han er for å ha fred med dem vi omgir oss med. Fred bygger på respekt for ulikheter i religion og kulturuttrykk – ikke enighet eller enhet. Fred bygges på et fundament av respekt for andres ståsted. Respekt for den andres guddom og religionens egenart.

De siste årene har landet vårt tatt imot mange flyktninger med ulik religionstilhørighet. Et faktum som gjør det religiøse landskapet mer kompleks – og utfordrende. Jeg tror fortsatt på gjensidig respekt som tillater meg å tro på min Gud som jeg kaller Abba, Far. Jeg tror på en gjensidig respekt som tillater min nabo å meditere med hinduistiske mantra og derigjennom oppnå nirvana. Jeg tror på gjensidig respekt som tillater min nabo å be med ansiktet vendt mot Mekka. Jeg tror på gjensidig respekt som ikke gjør meg tvunget til å kalle min Gud med et fremmed navn. Jeg tror på gjensidig respekt og ytringsfrihet som lar meg fortelle til alle som vil høre på om hvem jeg tror på. Slik det står nedfelt i artikkel 18 i FNs konvensjon for menneskerettigheter:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Dessverre er det mange land hvor slik frihet ikke eksisterer. Noen land gir skinn av å ha trosfrihet, men i praksis lever religiøse minoriteter under hardt press fra myndigheter og lokalsamfunn. I denne sammenheng får det meg til å undres hvorfor i all verden kristne i land som Eritrea, Pakistan, India, Saudi-Arabia, Egypt og Kina skulle utholde kirkebombinger under fredelig gudstjenestefeiring? Hvorfor de skulle holde ut å bli nektet å hente vann fra samme brønn som hinduer eller muslimer? Hvorfor tillate å bli nektet skolegang eller å ha inntektsgivende arbeid? Eller hvorfor risikere å bli fengslet for å eie en bibel, hvis det var så enkelt som å si at vi har en og samme gud? En indisk familiefar fikk valget mellom å frasi seg sin kristne tro og spare sitt eget og familiens liv. Da begynte han å synge ”I have decided to follow Jesus”. Hvordan det gikk, kan du se her.

Hans historie er dessverre ikke enestående. Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. (Arnulf Øverland) Ei heller må vi la oss forlede til å tro at når det kalles til bønn fra moskeen, så er det den samme Gud som kaller til messe søndag morgen fra kirketårnene. Derimot kan vi la oss inspirere av troende muslimer til å be fem ganger om dagen til vår Gud. La oss inspirere til å studere bibelen like flittig som mange muslimer studerer koranen. Eller bli inspirert til å søke Guds visdom like ofte og iherdig som buddhistiske munker søker visdom i sine pagoder og klostre – idet vi holder fast ved sangen om trosfrihet i artikkel 18:

The right to believe, to worship and witness.

The right to change ones belief or religion.

The right to join together and express ones belief.