mandag 15. mai 2017

Paa terskelen...



 
Det er vår. Med våren følger sikre vårtegn. Frem til for fire år siden har vi vært heldige mottakere av hestehovbuketter med hengehoder eller hodeløse stilker. I 2013 sa minsten: – Æ har slutta å plukk hestehov! - Altså, det e’ barnslig! Dessuten dræp man jo blomstern da. Æ syns heller de ska få stå i fred.

Helt uproblematisk å respektere en slik grundig refleksjon. Men innrømmer glatt at det er med et visst vemod vi innser at en epoke i livet er over. Alt har sin tid, heter det. Mentalt og emosjonelt glir vi visst over i nye epoker, litt på slep etter barna som allerede har hoppet både ett, to og tre trinn videre.

I helga har vi feiret konfirmasjon for minstejenta. Takknemligheten for at jeg fikk lov til å bli mamma i det hele tatt – og i særdeleshet for at jeg fikk bli mamma til akkurat disse tre vakre enestående gudegavene – er det som fyller hjertet. Samtidig som vi lukker døra for ett kapittel i våre liv, åpnes den til nye og uskrevne kapitler.

I takknemlighet, glede og forventning står jeg på denne dørterskelen. I håp og tro om at den vei de skal gå kommer dem i møte, at vinden alltid er dem i ryggen, at solen må skinne varmt på deres ansikt, regnet falle mykt på deres hjertes åker – og til vi møtes igjen, at Gud må bevare dem i sin håndflate.


Ingen kommentarer: