Er våre øyne tunge av søvn..?

Jesus i Getsemane.

Å gå til gudstjeneste. Det ligger i ordet – tjene Gud. Når jeg kommer til gudstjeneste er det for å tjene Gud. Innledningen i gudstjenesten forbereder den enkelte med musikk, salme, stillhet og bønn. Når medliturgen ber menigheten forflytte seg før evangelieteksten skal leses – angivelig fordi hun selv har vansker med å fremføre teksten med «så stor avstand» til menigheten – brytes denne stillheten og roen som gudstjenesteleddene hittil har etablert.

Akkurat denne dagen var langfredag. En tung dag hvor vi minnes vår frelser Jesu lidelse og død på korset. Respekten for den enkeltes gudstjeneste og tilbedelse ble brutalt brutt med denne upassende anmodningen fra lesepulten. 

For øvrig vil det alltid oppleves upassende med en slik anmodning. For Gud, som vi skal tjene, har det ingen betydning hvor vi sitter i kirkerommet. For fellesskapet har det liten betydning. Det som samler oss er Ordet og sakramentene – og baseres ikke på antall centimeter mellom oss i kirkerommet.

Vi samler oss om Ordet - Kristus. Denne dagen gjaldt det Kristi lidelse. Men vår Frelsers lidelse og døds betydning ble skjøvet på sidelinjen av medliturgens «behov» for oppmerksomhet om egen oppgave. 

Det burde få alarmklokkene til å ringe hos noen og enhver. Er våre øyne tunge av søvn? Jesus ba disiplene (og oss) våke og be sammen med ham. Velger vi å sove? 

Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket. 

...om enn tårnene faller...

For to dager siden brant deler av Notre Dame ned. En uvurderlig kulturskatt er rasert, selv om veggene fortsatt står når brannen er slukket. 

I går formiddag satt jeg i benken i vår lokale katedral og lyttet til vakre toner som strømmet fra dronningen av instrumenter. Påskeresitasjon med orgel og tekstlesning i Domkirka er tradisjon – også for meg. Denne påska er jeg ekstra takknemlig for at katedralen står og at den er åpen for alle. Den gamle domkirka i Bodø ble jo engang jevnet med jorden sammen med store deler av bygningsmassen i byen da Luftwaffe bombet Bodø i slutten av mai 1940. Den nye domkirka ble reist og sto ferdig på midten av femtitallet. 

Selv har jeg ikke noe nært forhold til Notre Dame, ettersom det aldri falt seg slik at jeg reiste til Paris. Men jeg har et nært forhold til kirken. Kirken er mer enn en bygning. Det er derfor vi kan si med salmedikteren at «...kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.» 

Som det også har vært sagt på nyhetssendigene disse dagene, så er kirken mer enn et hus. Og at Notre Dame har betydd noe for alle parisere og franskmenn, viser engasjementet helt tydelig. Kirken samler selv når den står i ferd med å rase sammen.

Jeg er glad for å tilhøre et samfunn der en kirkebrann skaper sorg, selv hos de som ikke frekventerer kirken ukentlig. Men kirker, både som bygg og institusjoner, har hatt og har fortsatt dårlige kår mange steder i verden. I Sovjetunionen ble omtrent samtlige av de vakre kirkene i sovjetsamveldet vandalisert og stengt fra 1922. Kirken som institusjon ble forsøkt radert ut. Prester og biskoper ble drept og fengslet. Etter «perestrojka» og «glasnost», er mange kirker åpnet og restaurert, og kirken blomstrer omsider i øst.

Men i Irak og Syria er mange kirker fullstendig ødelagt eller vandalisert under IS og i borgerkrig. I 2016 kunne kurdiske og irakiske soldater gå sammen om å sette på plass korset på taket i Mar Korkeish kirken i byen Bashiqa. «Det første IS gjorde var å ødelegge korset. Vi ønsket å erstatte det for å fortelle IS at vi fremdeles er her og at vi ikke har tenkt å forlate stedet, sa fader Afram i den forbindelse.» Nrk.no Urix

I mange land i Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika ødelegges kirker og kristnes forsamlingshus til stadighet. Uten at det fører til kollektiv sorg. Uten at det protesteres særlig verken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Prester, diakoner og troende kirkemedlemmer kidnappes, angripes med vold og trusler – og de drepes. Men kirken står om murene faller. Kirken lever. Fordi «Vi er Hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene.»(Grundtvig). Særlig rundt kristne høytider er kirken i pressede områder utsatt. De trenger at vi står sammen med dem i bønn – så vel som pariserne nå trenger det.

I vår katedral ble det igår lest en tekst av Mari Wirgenes.  «Potteskår» er historien om en blomsterkrukke som knuses i kirka og en plante som overlever fallet og plantes om i ny krukke. Teksten illustrerer hva kirka er både i større og mindre perspektiv. 

Den salmesyngende og bedende skaren i Paris´ gater speiler historien om potteskårene og demonstrerer hva kirken egentlig er. Da jeg hørte om katastrofebrannen mandag kveld, ble jeg minnet om den nevnte strofen fra Grundtvig-salmen. Jeg har sett flere dele samme tanke på sosiale medier. Resten av salmeteksten er verd å få med seg. Grundtvig sier noe om hva kirken essensielt er i et himmelsk og verdensomspennende perspektiv og som er svært passende i denne sammenhengen. 

«Vi er hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene. / Var vi på jord ei mer enn to, / bygge dog ville han og bo / hos oss i hele sin velde!

Husene dog med kirkenavn, / bygget til Frelserens ære, / hvor han de små tok titt i favn, / er oss som hjemmet så kjære. / Deilige ting i dem er sagt, / sluttet har der med oss sin pakt / han som oss himmerik skjenker!

Give da Gud at hvor vi bo, / alltid når klokkene ringe, / folket forsamles i Jesu tro / der hvor det pleiet å klinge. / Verden vel ei, men I meg ser, / alt hva jeg sier, se, det skjer, / fred være med eder alle!»

Du kan også lytte til denne vakre versjonen av salmen.

Som å lete etter ... hvite earpods i nysnø...

Bildet er fra 1. april 2012 på Røst...

Mandag 1. april våkner vi til et flere cm tykt hvitt teppe utomhus. Som vanlig kommer april med vinterens største snøfall. Og det er ingen aprilspøk.

Jeg sitter heldigvis inne og kan kose meg med den tredje kaffekoppen. Minsten er omsider på vei til bussen. Alt er såre vel. Men så ringer telefonen. – Mamma, æ sklei på veien og mista earpodsen i snøen! 

Jeg lurte først på om det var en aprilspøk. Imidlertid hørtes krisen ekte ut, så jeg tredde varmekjeledressen over nattkjolen, puttet for sikkerhets skyld brillene i lommen, stappet de bare føttene i turskoene og labbet mot åstedet. Jeg fulgte fotsporene fra døra og i retning busstoppet. Sporene fra alle de yngre skolebarna som må ha gått samme veien tidligere var helt dekket.

Da jeg fikk øye på den kriserammede, ble jeg vel litt for ivrig og dermed skled og datt jeg selv. Heldigvis var det knærne som tok støyten så brillene i lommen ble berget. Jeg kreket meg opp på føttene og fikk en statusrapport. Åstedet var – snøhvitt. Hvordan finner man hvite earpods i et tykt teppe av nysnø?

Den kriserammede sto og sparket på måfå i snøen i en sirkel omkring der hun hadde falt. Heldigvis hadde det ikke kjørt noen biler der etterpå. Jeg kostet med hendene i en litt større sirkel omkring åstedet. Men det var resultatløst. – Trøsten er at det jo ikke er så lenge til snøen smelter, og da kommer earpodden frem, sa jeg. Jeg fikk et lunkent grynt til svar.

En brøytebil et stykke lenger opp i veien snudde og så ut som den gjorde seg klar til å returnere i vår retning. I så fall ville poden være tapt for alltid. Så gjorde jeg slik jeg pleier i enhver håpløs situasjon. Jeg snakket med Han som ser alt og vet alt. Da kom jeg på at jeg hadde jo brillene med meg. Mens jeg fisket de frem fra lommen, fikk jeg en innskytelse om å se etter i den uberørte snøen ved veikanten. Og før jeg fikk brillene på meg, fikk jeg faktisk øye på noe som kunne se ut som en bitteliten sort mark i snøen. Da vi var små og spiste snø, fikk vi jo høre at det var farlig fordi det var mark i snøen... Da jeg bøyde meg ned, så jeg så vidt konturene av noe som kunne være earpodden rundt denne «marken». Jeg plukket det opp, og det var den! 

Nå ligger den trygt begravd i en kopp med ris. Minsten mistet bussen, men vi får tro at de DYREbare earpodsene veier opp for en forsentkomming på vitnemålet.

Jeg er ikke en spesielt flink eller oppofrende mamma, men det var helt naturlig for meg å rykke ut for å hjelpe barnet mitt når hun ba om det. På samme måte er det helt naturlig for Gud, vår himmelske far, å komme oss til unnsetning i våre vanskeligheter. Slik min datter ringte meg med det samme hun hadde mistet earpodden sin, slik kan vi rope til Gud om hjelp. Vi trenger ikke ta omveien om en telefon engang. 

For min egen del var det verdt bryet med å labbe ut i tung snø etter bare et par kopper kaffe. Nok en gang fikk jeg en konkret bekreftelse på at Gud ser oss og bryr seg om oss i vår hverdag. Det er ingen aprilspøk.