Superkrefter (resirkulert post)

 

For en tid siden droppet jeg en dag innom Møtestedet til Bymisjonen. I påvente av et avtalt møte, satte jeg meg ned med en kopp te. En kopp som var helt gratis. En uventet gest og generøsitet. En gave som gav meg lyst til å gi noe tilbake. 

«Ingen er bare det du ser.»

Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. En av dem kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har de siste årene bestått av mange motbakker og stengte dører. 

 

Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: «(…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!» I kirken og menigheten er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen mislykkethet i Guds rike opp mot andres vellykkethet, våre egne svakheter opp mot andres styrke. 

 

Som revmatiker med tiltagende helseutfordringer har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort pga. smerter og manglende overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.

 

Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul et år fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes. 

Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)

Vi kjenner duft av røkelse.(…)

Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…) 

De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans. 

 

Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:

 

Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:

Det er en bønn å puste.

Det er en bønn å gå.

Det er en bønn å være sammen med dine kjære.

Det er en bønn å arbeide.

Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.

Det er en bønn å hvile.

Det er en bønn å sove.

Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.

Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.

Du er ikke bare et menneske midt i livet.

Du lever og rører deg i Gud.  

 

Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender kan utføre svært lite fysisk arbeid. Men de duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

 

Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas

 

Gå i fred, og tjen Herren med glede.

Søndagstanker en aften i mai...

I går kveld gikk jeg min sedvanlige kveldstur. Kvelden var lummer og kjølig. Skylaget slapp glimtvis noen bleke solstråler gjennom. Selv om det var lenge til solnedgang, var det nesten skumring, og ikke akkurat det optimale fotolyset. Vårblomstene jeg egentlig var på jakt etter, var vanskelig å få øye på. De hadde alle trukket kappen tett om seg mot nattens kjølige mørke. Men i de små lysgløttene oppdaget jeg likevel noen få.

 

En enkelt krokus sto helt for seg selv midt mellom bittesmå gresstrå og nakne trestammer og minnet meg brått om sangstrofen «Ein fin liten blome». En sang vi brukte mye da jeg var (mye) yngre. Siden har den gått litt i glemmeboken. 

 

Disse skjøre blomstene som kjemper seg opp og strekker seg mot lyset, tross kulde og karrige kår, ble et symbol på koronatiden. En verden, hvor  både nåtid og fremtid er uviss. 

 

«Tilfeldighetene» ville det slik at på gudstjenesten i dag sang aspirantkoret nettopp denne sangen «Ein fin liten blome». En oppfordring fra det høye om å dele disse tankene og de to første versene av sangen med en liten billedserie, kanskje... Velsignet søndag!

 

Ein fin liten blome i skogen eg ser

I granskogen diger og dryg

Og vent mellom mose og lyng han seg ter

Han står der så liten og blyg

 

Sei, ottast du ikkje i skogen stå gøymd

Der skuggane tyngja deg må?

Å, nei, for av Herren eg aldri vert gløymd

Til ringaste blom vil Han sjå

Reinspikka føleri – i pasjonstiden...

 

Koronatiden har digitalisert alt fra arbeidsliv, til kirkeliv og sosialt liv. Det gir både begrensninger og nye muligheter. På godt og ondt. Enhver kan være profet eller evangelist og føre mennesker til frelse – eller fortapelse.

 

Det gode er at budskapet kan nå lenger utover og finne veien inn til hjerter som kanskje ellers ville vært unnåd? Et annet gode er muligheten for at selv de blygeste blant oss kan dele et Gudsord via sosiale medier – uten å måtte gå på en talerstol. 

 

Faren er imidlertid relativt stor for at det finnes flere falske profeter blant disse popup-evangelistene. Falske profeter er lettere å stoppe fysisk på terskelen til kirka enn når de usensurert kan sende hva de vil ut i cyberspace. Dessverre er det også en tendens til at det  man oppfattet som etablerte kirker slipper til mer usensurert «forkynnelse» på nettet. Dermed er muligheten for å lede de mange vill også mye større enn om de fikk tale til en håndfull mennesker i et forsamlingslokale.

 

Det er med stor sorg i hjertet jeg ser det skje – ikke bare i megakirkene i USA, men ubehagelig nær vår egen stuedør. 

 

Kort oppsummert er det noen gjennomgående fellestrekk (bl.a. hentet herfra: Test every doctrine - test every teacher ) som bør få varsellampene til å blinke:

Samlingen om Ordet får mer preg av et kaffeslabberas enn gudstjeneste

Formidleren får fokus og forrang fremfor Ordet. 

Ordet som sakrament byttes ut med upresis synsing om bibelfortellingene 

Nattverden som sakrament innstiftet av Mesteren selv degraderes til en restefest 

Når det å bannes i kirka blir viktigere enn å lese fra Guds Ord 

Forkynnerens egne ord og ord lånt fra andre mennesker får fokus fremfor Ordet

Fremfor å ære Kongenes Konge gjennom lovsangen, inviteres man til en musikalsk hengivelse for selve nytelsens skyld.

Når ansvarlige ledere lar det passere og til og med applauderer 

 

Følelsesuttrykk i formidling og lovsang er ikke et problem i seg selv. Skaperen har skapt oss med hele følelsesregisteret og tåler både latter og gråt. Problemet er når forkynnelsen reduseres til renspikka føleri.

 

«De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. (...)De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg» Rom 1, 25 og 28

 

Hvordan havnet vi på dette skråplanet? Som disiplenes øyne var fulle av søvn i den natten Jesus ble forrådt, er våre øyne fulle av søvn i det timeglasset er i ferd med å renne ut. «For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.» Rom 1, 19-20 

For de interesserte, har jeg tidligere skrevet mer utførlig om falske profeter og forkynnelsen av en annen Kristus. Det finnes bl.a. her:

 

Bedrageren og det store bedraget

 

En nøkkel til mysteriekammeret – om forvanskning og forvrenging av det enkle budskapet

 

Obsvarsel ved inngangen til et nytt kirkeår

 

 

 

 

Ufrivillig slankekur...

 

Det er palmelørdag 2021. For snart ett år siden feiret vi for første gang i historien siden kirken var et faktum i Norge, påske med stengte kirkedører. Hvem hadde trodd at vi også denne påsken ble tvunget til å møte stengte kirkedører?

 

Som om ikke det er nok, har gudstjenestefellesskapet det siste året vært sterkt preget av tidvis strenge restriksjoner. Feks har det bare unntaksvis vært feiret nattverd. Og selv om det tidvis har vært åpnet for noen titalls gudstjenestedeltakere, så har mange fellesråd likevel valgt å stenge kirkene helt med unntak av begravelser hvor man faktisk kan ha inntil 50 deltakende. Følgende stripe delt på fjæsboka tar det på kornet:

Hvilket bringer meg tilbake til tittelen «ufrivillig slankekur». En påtvungen åndelig faste for alle som har en ørliten flik av kristen tilhørighet og tro. 

 

Jeg er ytterst forsiktig med å strø om meg med drømmer og profetiske budskap. Likevel har jeg en sterk tilskyndelse til å dele en drøm jeg hadde nylig. Jeg opplever at den inneholder et budskap til både enkeltpersoner, inkludert meg selv, og hele kristne forsamlinger.

 

Denne natta drømte jeg at ei jente kom og ringte på døra sent en ettermiddag og ba meg inderlig om å lage middag til henne og søsknene. Hun sa at moren hadde sagt hele dagen at hun skulle lage fiskesuppe, men hadde ennå ikke gjort det. Jenta hadde mast på moren flere ganger, og hadde fått til svar «senere». «Derfor kom jeg til deg, for jeg vet at du bruker å lage middag hver dag!» sa hun. Selv sto jeg midt i et kaos av rydding og pakking fordi vi skulle flytte. Og jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde tid til dette ekstra oppdraget. Likevel måtte jeg bare si ja. Drømmen sluttet der. 

 

Jeg tror denne drømmen har flere lag av budskap med ei konkret utfordring til oss som enkeltmennesker og som kirke og åndelig lederskap. 

 

Det ene er det konkrete behovet for mat til dem som sulter. Eller barns konkrete behov for basal omsorg i form av mat, klær og et trygt sted å bo. Det er et personlig budskap til den enkelte om å se mennesker både i din nærhet og langt borte som mangler noen rent konkret til å sørge for mat på bordet og den basale omsorgen barn trenger. Enhver av oss kan være et ekstra fang, et ekstra par hender der det trengs. Både i vårt eget land – og på andre siden av jordkloden. Eksempelvis vet vi at så mye som 70 % av befolkningen i Nord-Korea lider av sult. Ikke overraskende for de av oss som har fulgt landet en stund. Like fullt alarmerende når landets enehersker bruker enorme ressurser på atomvåpenprogram og militærmakt. Vi vet feks også at millioner av mennesker i India under koronatiden ikke har kunnet ta de strøjobbene og sesongarbeidet de vanligvis lever av. Evangelisk orientmisjon opplevde å komme ei enke til unnsetning i siste liten. Hun hadde rett og slett lagt seg for å dø fordi hun ikke hadde noe å spise og ingen måte å skaffe seg det heller. Dette er en av historiene med lykkelig slutt. Mørketallene er enorme.

 

Det andre budskapet er den mer abstrakte åndelige sulten i dagens samfunn og derav det skrikende behovet for åndelig føde. Jeg tror hovedbudskapet ligger på dette planet. Budskapet er ikke nytt. Selv Jesus snakket om de dårlige hyrdene som sørget for seg selv, men lot saueflokken skjøtte seg selv. Det er likevel ytterligere aktualisert nå under pandemien hvor kirkene har vært helt eller delvis stengt i over ett år. I andre deler av verden er derimot stengte kirker gammelt nytt. Kristne i Asia, Afrika og Midt-Østen har vært på ufrivillig åndelig slankekur lenge. 

 

Jeg vil nødig kritisere enkeltpersoner eller enkeltmenigheter. Men saueflokken sulter – verden over. Hvordan være kirke og kirkelig medarbeider når selve essensen av kirke, nemlig fellesskap – begrenses eller forbys? Jeg tror at de kirkelige ansatte har gjort så godt de har kunnet innenfor de gitte rammene for å nå ut med budskapet. Men faktum er at noen digitale minutter ukentlig ikke på langt nær fyller behovet. For noen når det jo faktisk heller ikke frem fordi de ikke kan benytte seg av eller har nytte av digitale medier. 

Jeg vet at mange menigheter strekker ut ei hand også fysisk. Førsteklassingers familier får feks påskepose med noe godt for både kropp og sjel. Konfirmanter og andre grupper får hilsen med innhold tilpasset alder. 

 

I denne sammenheng ble jeg minnet om brødunderet – Jesus metter fem tusen – som var prekentekst for et par uker siden. Det er dimensjoner over dette underet at Jesus metter fem tusen menn (kvinner og barn kom i tillegg) ved hjelp av to små fisker og fem små brød.  Jesus gjør underet – Han sørger for at en liten matpakke blir nok til alle. Men Han ber disiplene gå og dele ut maten. Gud er den samme. Jesus er den samme – idag som den gangen. Vi har en viss mengde ressurser til å kjøpe mat eller produsere åndelig føde for. Når vi legger det i Jesu hender, skjer miraklet – og det metter de mange sultne. Jesus spør etter to ting. Det ene er hva vi har – og det andre er om vi kan gå. Noen av oss er den som skal gi matpakken vår til Jesus slik at Han kan velsigne den. Andre av oss ber Han om å gå og dele ut denne maten til de som trenger det. 

 

Når kirkedørene atter en gang er påskestengt, er det på sin plass å minne seg selv og hverandre om Jesu ord til menigheten i Filadelfia i Johannes Åpenbaring:

«Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.» Åp 3,8