Tilgivelse er en dør som kun kan åpnes innenfra.
Til jul fikk jeg en årskalender med Dagens ord – til oppmuntring og etteranke. På første vårmånedens første dag, var dette dagens ord. Et ord som umiddelbart appelterte til meg. Tanker som hadde ligget på lager lenge ble aktivert. Tanker om tilgivelse. Tanker om manglende evne til tilgivelse.
Ett av hovedtemaene her på bloggen vil være mobbing og veien tilbake til livet etterpå. Fredagens ord passer godt innenfor denne tematikken.
Når det verste har skjedd.
At kollegaen som var hyggelig og imøtekommende plutselig blir et troll og vender seg mot deg. Du tenker kanskje første gang hun er uhøflig og klager på arbeidet at hun har en dårlig dag. Men det skjer på nytt og på nytt. Hun har visst mange dårlige dager? Etter hvert begynner du å lure på om det er deg selv det er noe galt med. Begynner å endre din egen atferd for å tekkes kollegaen. Og når det heller ikke hjelper, begynner du å få vondt i magen hver kveld før du skal på jobb. Slik man gruer seg til det ene tannlegebesøket. Slik gruer man seg plutselig til hver eneste dag man skal på jobb. Når ukene og månedene går, innser du til slutt at du ikke orker mer. Du blir sykemeldt for aldri mer å komme tilbake i jobben. Hvordan møte mobberen etterpå? Skal jeg hilse eller la være? Har jeg ikke lov til å oppføre meg som om han eller hun var en ikke-person for meg? Den som har tråkket slik på meg.
En normal reaksjon på en traumatisk erfaring som denne, er å vende seg vekk fra overgriperen eller overgriperne. Unngå steder der man kan møte dem. Og om man møter dem, ignorere og late som om de ikke eksisterer.
I en lang periode etter mobbehendelsene levde jeg slik. Mobbingen skjedde i en kristen organisasjon. En organisasjon med forgreininger innen flere miljøer i den relativt lille byen vår. Det betydde at det var mange steder jeg ikke lenger orket å gå. Mange miljøer jeg tidligere hadde vært aktiv i som jeg brått kuttet båndene til. Mange mennesker jeg hadde en relasjon til som plutselig forsvant ut av livet mitt. Unngåelsene la store begrensninger på bevegelsesfrihet og livsutfoldelse.
Troen var også truet. For hvordan kunne Gud, min Far, tillate at de jeg hadde regnet som mine brødre og søstre behandlet en av sine egne så nederdrektig?
Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Dette var Jesu egne ord da han ble pisket og slått og til sist spikret på et kors for å dø. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør, var derimot min egen omskrevne versjon. I de fleste tilfeller er det nemlig ikke slik at mobberen/ mobberne ikke vet hva de gjør. De er fullt klar over maktspillet de utøver overfor offeret. De går inn for å såre eller skade der det gjør mest vondt. Om det ikke nødvendigvis er planlagt over lang tid, er det overlagt i den forstand at handlingene er veloverveide. Tilgivelse var derfor intet naturlig valg for meg. Døra var og forble stengt innenfra.
Ingen kan tvinge seg til tilgivelse. Tilgivelse er en gave offeret gir overgriperen – og seg selv. Tilgivelse er en dør som må åpnes innenfra. Både av offer og overgriper. Når du åpner denne døra, fører den til et liv i frihet.
Jesu handling i lidelseshistorien som vi møter hver påske, viste meg veien. Dvs også psykologer og andre sjelesørgere jeg snakket med underveis i denne tiden, sa at tilgivelse var et skritt på veien mot helbredelse. Men ordene fra Mesteren selv åpnet øynene for en sannhet som hadde banket på lenge. De åpnet hjertet for tilgivelse.
Tilgivelse er enklere sagt enn gjort. Jeg har ingen god oppskrift på hvordan en skal finne dørklinken og kreftene til å åpne døra. Til å begynne med tenkte jeg at tilgivelse var avhengig av at overgriperen kom til offeret for å be om tilgivelse. Siden dette ikke skjedde i mitt tilfelle, mente jeg å ha mitt på det tørre ved å la skylden forrente seg på overgriperens konto. Etter hvert innså jeg at gjeldsbyrden også hvilte på meg. En byrde jeg slett ikke ønsket å drasse rundt på resten av livet. Jeg bestemte meg øyeblikkelig for å kvitte meg med den. Jeg valgte å åpne døra for tilgivelsen. Døra ut i et rom hvor jeg kunne puste fritt. Ut med sorg og sinne – inn med glede og fred.
Tilgivelse betyr ikke at jeg må være venn med overgriperen. En opprettholdelse av fiendebildet binder imidlertid offer og overgriper sammen. Det er en dualisme jeg ikke blir kvitt. Tilgivelse kutter dette båndet. Jeg er ikke lenger ufrivillig knyttet til overgriperen/ ovegriperne. Jeg er fri. Jeg er fri. Jeg er fri!
- Døra i kvernhuset (Photo credit: RolfSteinar)
Til jul fikk jeg en årskalender med Dagens ord – til oppmuntring og etteranke. På første vårmånedens første dag, var dette dagens ord. Et ord som umiddelbart appelterte til meg. Tanker som hadde ligget på lager lenge ble aktivert. Tanker om tilgivelse. Tanker om manglende evne til tilgivelse.
Ett av hovedtemaene her på bloggen vil være mobbing og veien tilbake til livet etterpå. Fredagens ord passer godt innenfor denne tematikken.
Når det verste har skjedd.
At kollegaen som var hyggelig og imøtekommende plutselig blir et troll og vender seg mot deg. Du tenker kanskje første gang hun er uhøflig og klager på arbeidet at hun har en dårlig dag. Men det skjer på nytt og på nytt. Hun har visst mange dårlige dager? Etter hvert begynner du å lure på om det er deg selv det er noe galt med. Begynner å endre din egen atferd for å tekkes kollegaen. Og når det heller ikke hjelper, begynner du å få vondt i magen hver kveld før du skal på jobb. Slik man gruer seg til det ene tannlegebesøket. Slik gruer man seg plutselig til hver eneste dag man skal på jobb. Når ukene og månedene går, innser du til slutt at du ikke orker mer. Du blir sykemeldt for aldri mer å komme tilbake i jobben. Hvordan møte mobberen etterpå? Skal jeg hilse eller la være? Har jeg ikke lov til å oppføre meg som om han eller hun var en ikke-person for meg? Den som har tråkket slik på meg.
En normal reaksjon på en traumatisk erfaring som denne, er å vende seg vekk fra overgriperen eller overgriperne. Unngå steder der man kan møte dem. Og om man møter dem, ignorere og late som om de ikke eksisterer.
I en lang periode etter mobbehendelsene levde jeg slik. Mobbingen skjedde i en kristen organisasjon. En organisasjon med forgreininger innen flere miljøer i den relativt lille byen vår. Det betydde at det var mange steder jeg ikke lenger orket å gå. Mange miljøer jeg tidligere hadde vært aktiv i som jeg brått kuttet båndene til. Mange mennesker jeg hadde en relasjon til som plutselig forsvant ut av livet mitt. Unngåelsene la store begrensninger på bevegelsesfrihet og livsutfoldelse.
Troen var også truet. For hvordan kunne Gud, min Far, tillate at de jeg hadde regnet som mine brødre og søstre behandlet en av sine egne så nederdrektig?
Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Dette var Jesu egne ord da han ble pisket og slått og til sist spikret på et kors for å dø. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør, var derimot min egen omskrevne versjon. I de fleste tilfeller er det nemlig ikke slik at mobberen/ mobberne ikke vet hva de gjør. De er fullt klar over maktspillet de utøver overfor offeret. De går inn for å såre eller skade der det gjør mest vondt. Om det ikke nødvendigvis er planlagt over lang tid, er det overlagt i den forstand at handlingene er veloverveide. Tilgivelse var derfor intet naturlig valg for meg. Døra var og forble stengt innenfra.
Ingen kan tvinge seg til tilgivelse. Tilgivelse er en gave offeret gir overgriperen – og seg selv. Tilgivelse er en dør som må åpnes innenfra. Både av offer og overgriper. Når du åpner denne døra, fører den til et liv i frihet.
Jesu handling i lidelseshistorien som vi møter hver påske, viste meg veien. Dvs også psykologer og andre sjelesørgere jeg snakket med underveis i denne tiden, sa at tilgivelse var et skritt på veien mot helbredelse. Men ordene fra Mesteren selv åpnet øynene for en sannhet som hadde banket på lenge. De åpnet hjertet for tilgivelse.
Tilgivelse er enklere sagt enn gjort. Jeg har ingen god oppskrift på hvordan en skal finne dørklinken og kreftene til å åpne døra. Til å begynne med tenkte jeg at tilgivelse var avhengig av at overgriperen kom til offeret for å be om tilgivelse. Siden dette ikke skjedde i mitt tilfelle, mente jeg å ha mitt på det tørre ved å la skylden forrente seg på overgriperens konto. Etter hvert innså jeg at gjeldsbyrden også hvilte på meg. En byrde jeg slett ikke ønsket å drasse rundt på resten av livet. Jeg bestemte meg øyeblikkelig for å kvitte meg med den. Jeg valgte å åpne døra for tilgivelsen. Døra ut i et rom hvor jeg kunne puste fritt. Ut med sorg og sinne – inn med glede og fred.
Tilgivelse betyr ikke at jeg må være venn med overgriperen. En opprettholdelse av fiendebildet binder imidlertid offer og overgriper sammen. Det er en dualisme jeg ikke blir kvitt. Tilgivelse kutter dette båndet. Jeg er ikke lenger ufrivillig knyttet til overgriperen/ ovegriperne. Jeg er fri. Jeg er fri. Jeg er fri!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar