Topptur, topp tur – eller kanskje både og..?

 

Siste søndagen i august våknet vi nemlig til strålende sol fra nesten skyfri himmel – og temperaturer i nyte-kaffen-på-terrassen – sjiktet allerede klokken ni. Kvelden før hadde jeg bestemt meg for å starte søndagen med tur. Tilfeldigvis våknet prinsessene såpass tidlig at de kunne inviteres med på turen. De takket faktisk ja – den ene noe mer motvillig enn den andre. tror kanskje tursjokolade var løsenordet…

Det er ikke nødvendigvis de lengste turene som blir de beste. En topptur betyr ikke nødvendigvis en topp tur. I går morges forsertes riktignok et par små sukkertopper, men som en etter hvert nokså erfaren toppturgjenger nøler jeg veldig med å definere det som topper i samme klasse som for eksempel Steigtind som vi for øvrig kunne beskue på vår vandring. Ikke desto mindre ble det en topp tur. Trivelig turfølge, upåklagelig tempo, turbok til å signere og ikke minst deilig tursjokolade.

Når regnet i skrivende stund trommer mot tak og pisker mot vinduer, er jeg glad for morgenturen med prinsessene. Og ikke minst den lille toppturen som avsluttet kvelden. Magisk lys, vindstille og en skikkelig topp kvalifiserer til et både og. Topp topptur.

 

En miljøaktivist åpner skapdøra på gløtt…

Bussbilde lånt av visitnorway.no

Her om dagen tok jeg bussen. Er det noe å skrive om? tenker du kanskje med deg selv. Det faktum at det var min første busstur her i byen på cirka åtte år gjør det imidlertid til en begivenhet verd et blogginnlegg. For åtte år siden hadde jeg elektronisk klippekort og tok bussen daglig til jobb. Mange år før det igjen bodde jeg i Oslo og brukte bare kollektivtrafikken for å ta meg frem i storbyen. Sånn sett burde jeg være en kløpper på kollektivtrafikk.

Imidlertid er det slik her nord og ute i provinsen at frekvensen på kollektivtrafikken er såpass begrenset at man enten må være barn eller ungdom uten sertifikat – eller en temmelig dedikert miljøforkjemper for å gidde å ta bussen hver dag. Selv er jeg ingen av delene. Jeg er trebarnsmamma i full jobb som har behov for å få hverdagen til å gå opp. Og den eneste måten å få det til på, er ved å bruke privatbil til og fra jobb. Frem til nå har jeg også disponert egen bil. En billig og søt rød liten konebil. Den har jeg ikke lenger. Et snev av miljøhensyn og økonomiske vurderinger gjorde at den ble solgt. Dermed er det duket for en opptrapping i bruk av kollektivtrafikk, til tross for den lave frekvensen. Når jeg nå har vært hjemme på formiddagstid, har frekvensen mindre og si.

I forrige uke hadde jeg en løselig kafeavtale med ei venninne. Ei venninne jeg for øvrig ikke har møtt siden før sommerferien, så derfor gledet jeg meg veldig til dette treffet. Planen var at jeg skulle ta følge med kjæresten til jobb om morgenen og deretter tilbringe dagen i byen inntil kafeavtalen omkring klokken to. Kvelden før ble det imidlertid sent før jeg kom meg til sengs, og dermed orket jeg ikke stå opp kl 06.00 for å dra av gårde til byen en hel dag. Her seilte kollektivalternativet opp som eneste løsning. Til tross for at jeg var svært usikker på hvorvidt man kunne betale med visa på bussen, tok jeg sjansen og stilte meg opp på bussholdeplassen. I godt selskap med ti-femten andre kollektivtrafikkanter. Da bussen svingte inn på holdeplassen og de ventende strømmet til, holdt jeg meg litt i bakgrunnen. Påstigningen tok sin tid selv om man kan betale elektronisk. Da det var min tur, tok jeg mot til meg og spurte om jeg kunne betale med visa og få kjøpt klippekort. Begge deler gikk an, så nå er jeg den lykkelige eier av elektronisk busskort igjen. Det beste av alt var at da jeg så på kvitteringen, viste det seg at en klippekortbillett kostet kun 28 kr, mens en kontantbillett ville kostet 38 kr.

Kollektivangsten er overvunnet. Heretter blir det nok flere bussturer månedlig. Ingen dum ide når vi senhøstes vil måtte passere bomring som følge av en ny veistubb og ny bro. Et raskt overslag av kostnadene ved bruk av bilen, viste seg at bussing vil lønne seg, selv før bomringen inntrer. Hadde sykkel vært et alternativ, ville det vært førstevalget. Mens å sykle drøye 2 mil hver vei til og fra jobb i allslags vær er forbeholdt de aller ivrigste. Uansett: Penger spart er penger tjent. At miljøet spares er for øvrig en helt grei bonus.

Fin fasade.

Hyacinth Bouquet i serien Keeping up appearances er noe overdrevent opptatt av fasaden, til underholdning for oss TV-seerne. Likevel er den godeste Hyacinth inne på noe. Fasaden har, på tross av at man hevder det er det indre som teller, en viss betydning.  Vårt utseende og vår fremtreden former førsteinntrykket, enten vi liker det eller ei. Residensens fasade, enten det nå dreier seg om villa eller krypinn, er vårt ansikt utad og forteller verden noe om hvem vi er. Selv bor jeg svært sentralt. Rett ved gamle Fv 17 med tilhørende gang – og sykkelvei. Daglig tas fasaden i øyensyn av utallige bilister, samt fotgjengere og syklister.

Herren i huset har nok vært en smule mer opptatt av fasaden enn fruen i huset. Selv om fruen stadig haler innpå. Herren har nemlig målrettet arbeidet med å fikse fasaden siden snøen forsvant og telen gikk ut av jorda. Først fikk vi et par lass grus dumpet i innkjørselen. I løpet av en dag ble det planert utover – og vips var innkjørselen atter presentabel. Plenen har blitt rensket for mose pg dessuten planert og sådd i. For øvrig blir den jevnlig frisert (av herren i huset) og er således en grønn pryd for øyet både for de residerende og forbipasserende. Videre har et morkent utbyggtak og noen veggbord blitt byttet ut – og selv om de ikke synes så godt for tilfeldig forbipasserende, er de med på å løfte helhetsinntrykket.

De siste par ukene har muren og vinduskarmene på sokkelen fått en reell ansiktsløftning med et par strøk maling. Slett ikke bare for syns skyld, muren formelig drakk maling… I går toppet fruen det hele med å vaske vinduene og skifte gardiner i stue og kjøkken. Noe som langt fra skjer hver uke, men i alle fall oftere enn til annenhver jul. Det er unektelig hyggelig å kunne betrakte verden utenfor uten gjennom et slør av støv og fettede fingermerker fra unger som har slått ihjel noen kjedelige sekunder ved vinduet. Speilene i huset, og dem er det mange og store av, ble også pusset. Blanke speil og vinduer løfter helhetsinntrykket selv om det tilfeldigvis skulle ligge en og annen sokk og slenge på gulvet. Fruen kunne dermed benyttet dagen i dag til å hvile på sine laurbær. Kanskje med en god bok på terrassen? Været innbyr for en gangs skyld til det. Eller kanskje en bytur og venninnedate på kafé. Mulighetene er mange. Uansett ønskes en strålende dag til alle – enten man velger fokus på fasaden eller andre og dypere ting!

På konsert med åpenbar agenda…

I disse dager har vi nok en gang Musikkfest her i byen – ei hel uke strukket i begge ender. Denne gangen får jeg med meg kun et lite knippe av alle konsertene. De to siste dagene har jeg fått vært på torget i byen i selskap med blant annet byens barnehager og lunsjende barn og venninner. To nordnorske nye bandnavn for meg, Dinosaus og BonBon, har åpnet de musikalske dørene inn til en ny, spennende og ukjent verden for mitt vedkommende. Favorittene så langt har imidlertid vært de to konsertene spilt på det splitter nye orgelet i byens katedral, Bodø domkirke.

For et par år siden kom jeg over et tidsskrift med en interessant artikkel kalt ”Kultur på resept”. Den inspirerte meg til å filosofere litt omkring dette konseptet. For trofaste lesere blir dette mer eller mindre reprise, men en god ting kan jo som kjent ikke gjentas for ofte. Så jeg lar det stå til.

I Finland forsker man på kulturopplevelser som medisin anvendt som alternativ til tradisjonelle kjemikalier. Skandinavisk forskning har vist at mennesker som deltar aktivt i kulturlivet har gjennomsnittlig 2-3 år lenger levetid enn mennesker som ikke deltar på denne arenaen. Best ut kommer utøvende kulturpersoner. Imidlertid er det hevet over enhver tvil at det er en sammenheng mellom grad av aktiv deltakelse i kulturlivet og hvor god menneskers fysiske og psykiske helse er. I vårt østlige naboland er kultur på resept satt i system og utprøvd med hell, især på pasienter med psykiske vansker og/eller smerter i muskler og skjelett. En lege hevder at kulturopplevelsene virker som smertestillende behandling idet pasienten glemmer smertene for en stund.

Jeg er ikke overrasket. Selv er jeg overbevist om at hadde det ikke vært for min kulturelle interesse og deltakelse på kulturelle arenaer, ville jeg neppe vært der jeg er i dag etter å ha blitt mobbet ut av arbeidslivet. Selvsagt er det ikke den eneste friskfaktoren, der er mange faktorer som jeg sikkert kommer inn på ved senere anledninger.

La meg filosofere litt omkring kulturopplevelser som smertebehandling både mot psykisk og fysisk smerte. Tradisjonell medisin sverger til medikamentell behandling, forståelig nok ettersom all empiri omkring medikamentell behandling viser at det virker etter hensikten. Medikamenter har imidlertid ofte bivirkninger i negativ favør. Kulturopplevelser virker muligens bare en kort stund, noe for så vidt medikamenter også gjør. Men bivirkningene av kulturdeltakelse er utelukkende av positiv art. Gleden over musikalske opplevelser varer lenger enn selve konserten. Fellesskapsfølelsen er en annen positiv bivirkning som ikke kan oppnås på annet vis enn ved å delta i en større kulturell sammenheng.  Korsang, orkesterspill eller konsert-tilhører, alt tjener til pasientens fordel. Møtet med andre mennesker kan skape nye positive ringvirkninger ut over selve kulturdeltakelsen. Reseptbelagt kultur kan sies å være en kostbar medisin dersom pasienter skal kjøpes inn på større konsertarrangementer. Men kanskje er det på sikt en rimelig investering tatt i betraktning alle de positive ringvirkningene medisinen forårsaker?  Som aktiv utøver eller deltaker i for eksempel lokale kor, orkester eller amatørteater og kunstforening kommer man imidlertid temmelig rimelig ut sammenliknet med kostnadene ved medikamentell behandling.

Jeg syns dette er en spennende alternativ tankegang, selv om slik behandling ikke vil passe for alle pasienter. At medisinsk vitenskap i det hele tatt tenker tanken og bedriver empirisk forskning på feltet, er imidlertid et steg i riktig retning. Om man hadde vært i posisjon til det, ville det vært svært interessant å forske på emnet selv. For eksempel ved anvendelse av Poppers metode – forsøk på falsifisering av hypotesen om at kulturresept gjør frisk. Inntil det dukker opp midler og anledning til å sette igang noen form for seriøs forskning på emnet, bedriver jeg entusiastisk empirisk eksperimentering på meg selv. Heldigvis er vi aldri short of supply på den slags medisin her omkring.

Medisinering skal imidlertid aldri overdrives. Ikke at jeg er i stand til å se at denne formen for medisin gir noen negative bivirkninger, snarere tvert imot. Dvs. annet enn slunken lommebok og øresus dersom kulturopplevelsen består av konserter med høyt volum… Hvorom allting er; overdoser må unngås. Det er det jeg trøster meg med når jeg må prioritere familie og andre sysler enn å shoppe konsertopplevelsene byen vår byr på både i disse dager og dagene ellers i året. Heldigvis har jeg enda en godbit av en medisinpille i vente i kveld. Klokkespill fra domkirketårnet, KORK og solistkoret. Friskfaktoren er med andre ord høy her nord…