Som å våkne midt i marerittet …

Jeg er neppe alene om å ha stadig tilbakevendende mareritt om det å være tissetrengt og ikke greie å finne et sted å gjøre sitt fornødne. Heldigvis hører det til sjeldenhetene at marerittene blir virkelige. 

Å være tissetrengt på offentlig sted når det er langt mellom toalettene, er ingen ønskesituasjon. En dag på vei hjem fra et møte, fikk jeg en smertelig påminning om det. Med noen minutter til overs før bussen skulle gå småløp jeg derfor målrettet mot et høvelig lett tilgjengelig toalett i et lite kjøpesenter nær bussholdeplassen.

Vel fremme kunne jeg konstatere at toalettet var opptatt. Siden det ikke var kø utenfor, besluttet jeg å vente på tur. 

Etter å ha sjekket klokka et par ganger, røpet rennende vann der innenfra at det snart ble ledig. Døra åpnet seg, og ut kom ei eldre dame. Hun så meg, og jeg smilte og rakte frem armen for å ta imot døra i forventning om at hun som forlot toalettet holdt den åpen for meg slik god skikk og bruk er. Men neida, hun smekket døra bestemt i rett foran nesa på meg. Ikke nok med det, da jeg etterpå prøvde å åpne den, viste den seg å være låst… 

Gjentatte rykk i dørhåndtaket var nytteløst. Hvordan vites ikke, men på én eller annen måte hadde hun altså klart å låse dodøra for alle andre trengende... Dette var et toalett for bevegelseshemmede og burde for enhver pris være tilgjengelig. Jeg burde derfor ha gitt beskjed til ansatte i kjøpesenteret med det samme. Men tissetrengt som jeg var og med liten tid, måtte jeg bare la det være og ta første buss hjem og håpe jeg greide å holde meg de femti minuttene bussturen tar. 

Like før bussen min ankom, ringte telefonen. Min venninne som bor et kvarters busstur fra sentrum lurte på om jeg ville komme innom? Det kunne neppe passet mer perfekt. Marerittet snudde og endte godt, for det første jeg gjorde da jeg kom til min venninne, var å styrte inn på toalettet…

Hvorfor gjøre det lettvint når det går an å gjøre tungvint?

Drømmen om Kreta...

 I år hadde vi tre jentene i familien bestemt oss for sydenferie. For å gjøre det enkelt, valgte vi direktetur til Kreta fra hjembyen...

Selv om vi måtte opp grytidlig, var det ingen sure miner å spore. Ikke før hadde vi satt oss til rette i flysetene før vi fikk beskjed om at avgangen var utsatt med 1,5 timer grunnet innflygingsrestriksjoner i Chania. 75 minutter etter skjema, lettet likevel flyet, og ettersom kapteinen lovte å prøve å hente inn forsinkelsen, pustet vi lettet ut og kunne slippe gleden løs. Endelig ferie!

Gleden skulle vise seg å bli kortvarig. To timer etter at flyet lettet fra lufthavnen, la jeg merke til  en hektisk aktivitet i fremre del av kabinen. Både kabinpersonale og kaptein sto lent over  en av seteradene i ivrig konversasjon med passasjerene som satt der. Ryktene begynte å svirre bakover i flyet. Noen sa at flyet måtte lande pga en sprekk i et vindu. Jeg begynte å ane uråd, men det drøyet imidlertid før det ble gitt noen formell informasjon. Omsider lød kapteinens røst over høyttaleren. En sprekk i et vindu i kabinen var altså oppdaget, men ingen feil med trykket i kabinen var konstatert. Vinduene har tre lags glass, og sprekken var kun i ett av lagene. Det var ingen reell fare, men kapteinen valgte likevel å gå ned til en sikker høyde. Dessuten var det besluttet å returnere for landing i København hvor teknikere kunne se på skaden og deretter avgjøre hva som videre skulle gjøres. I verste fall ville de prøve å skaffe nytt fly som kunne ta oss til Chania i løpet av kort tid...

Kl 11.23 landet flyet på Kastrup, og etter litt venting, kom vi inn i terminalen og fikk utdelt matkuponger og informasjon om å avvente ny beskjed kl 13. Å skaffe mat til fire personer, hvorav en cøliaker, for 200 DK med de rådende prisene på lufthavnen, var en utfordring. Selv endte jeg opp med et eple og en banan. Kvart på ett ble det ropt over høyttaleren at passasjerer på flight SK 7313 skulle oppsøke SAS transittservice for info. Der fikk vi den nedslående beskjeden at det ble overnatting i København og ny avgang tidlig neste morgen. Nye matkuponger ble utdelt, samt taxirekvisisjon til hotellet. Bagasjen fikk vi beskjed om å hente på bånd 7-8. da vi kom ned dit, var det ingen tegn til bagasjen var på båndet som rullet og gikk. Imidlertid oppdaget det ungdommelige reisefølget mitt tilfeldigvis noen av koffertene våre slengt midt på gulvet mellom bagasjebåndene fordi de tok seg en runde rundt bagasjehallen. Tenkt om de ikke hadde gått dit for å se etter?

Omsider kom vi oss da med alt pikkpakket i en taxi til hotellet. Ingenting å si på innkvarteringen. Vi besluttet å gjøre det beste ut av situasjonen. Så regn og kjølig vær til tross, tok vi metroen til København sentrum og vandret gatelangs et par timer. Vi fikk med oss både tryllekunstner, flammesluker og akrobat, samt Disney-butikk og et shoppingsenter med bl.a  spesialbutikk for Johan Bülow lakris (min favoritt)! Tilbake på hotellet fikk vi oss middag og en dukkert i det iskalde bassenget. Men vi fikk i alle fall brukt bikinien denne første feriedagen! Solen glimtet også til med noen stråler før vi gikk til ro for natten.

Gal akrobat!

En følelse av Syden med sykkeldrosjer på rad og rekke...

Søndag morgen våknet vi til sol og greie temperaturer omkring kl 0500. Vi fikk med oss morgenmadbokser og var på flyplassen kl 0600, svært klare for avreise til Kreta. I innsjekkingen rådet det komplette kaos. Det eneste som sto klinkende klart å lese på skjermene, var at forventet avgang til Chania var utsatt til kl 11, ikke kl 8 som tidligere opgitt. Alle passasjerene sto opplinet i kø ved innsjekk og kom til sist gjennom som ved et under.  I security var køen lang som et ondt år, men her sørget personellet for et lite forsprang da vi ble tatt gjennom prioritert kø.

Så langt, alt vel. Fremme ved gaten ventet vi tålmodig mens vi spiste morgenmaden. Noen av passasjerene hadde fått informasjon om at vi kunne hente nye matkuponger på transittservice. Der ventet nye, lange køer. Jeg trakk en nummerlapp med nr 72, mens kunde nr 49 ble behandlet. Jeg tok meg en runde og kom tilbake en halv time senere. Da var det bare 2-3 stykker foran meg i køen… Vi fikk nye matkuponger og kunne ”meske” oss med noen dyrkjøpte smuler. Klokka ble halv elleve uten noe tegn til verken fly eller flypersonell. Like etter, dukket flygere og kabinpersonell opp. De som snakket med dem kunne fortelle at heller ikke de visste noe mer enn det som sto på skjermen. Nemlig at flyet skulle ha lettet kl 11. Nærmere halv tolv, kom bakkepersonellet til gaten og informerte oss på utydelig dansk om ytterligere forsinkelse. Antatt avgang ville bli kl 12.30. Et felles sukk gikk som en bølge over hele gaten.

Kl 12.20 var vi endelig om bord i flyet fra gårdagen. Den sprukne ruten var byttet ut, samt at det slitte nesehjulet var skiftet. Dette, og det faktum at flyet var blitt innparkert i verkstedhangaren, var årsaken til den ekstra lange ventetiden.

En anekdote om glutenfri flymat må også tas med. Der er man jo ikke alltid like heldig, så heller ikke i dette tilfellet… På den opprinnelige flyvningen fikk jeg servert et såkalt GLFM-måltid bestående av kaldt pålegg – uten brød ved siden av! Jeg kontaktet kabinpersonalet for å forsikre meg om at de ikke ved en feiltakelse hadde delt ut brødet mitt til noen andre, men neida, det var rett og slett ikke levert glutenfritt brød! På flyvningen neste dag, var jeg derimot heldig og fikk med brød, veldig godt sådan, nettopp fordi purseren hadde gjort oppmerksom på denne mangelen dagen før.

Når enden er god, er allting godt, sies det. Slik var det også for oss. Flyturen til Chania gikkk denne gangen som en drøm. Klokken halv syv om kvelden var vi innsjekket på hotellet, og på balkongen var det kveldssol. Vi fikk til og med solnedgangen med oss vandrende langs strandpromenaden i Rethymnon før vi feiret ankomsten til Kreta med middag på en italiensk restaurant.

Solnedgang over marinnaen i Rethymnon.

Midnattsmagi…

 I dag våknet vi til lavt skydekke som skjuler himmelen og fjellene. Selv om de meldte 16 grader og delvis sol uteblir, er været likevel ikke så verst, det regner tross alt ikke. Ydmyk og takknemlig tenker jeg tilbake på et par magiske netter med åpen himmel, regnbue og midnattssol – og utsikt over byen og fjellene som omkranser den. Jeg åpner bildefilene og bader sinn og sanser i lyset. De gullkantede skyene, varme toner mot nordvest, rosa og blå pasteller mot sørøst. Lyset i livet. Sola har snudd, og sommeren synger snart på siste vers. Disse magiske minuttene vil jeg ta frem og finne håp når sommerdagene vender vrangsiden ut. Og senere, når høsten og vinterens stormer melder sin ankomst, vil de varme meg fra innsiden og helt ut i fingertuppene.

 

 

 

 

Det går (ikke) alltid en buss…

 Egentlig heter det vel: ”Det går alltid et tog.”, og det er muligens en grunn til det. Fylket oppfordrer imidlertid innbyggerne til å reise kollektivt, og siden toget kun er en mulighet forbeholdt de få, er jo buss det viktigste kollektive transportmiddelet på land her i fylket.
Vår familie har tatt oppfordringen på alvor, i likhet med veldig mange andre på hjemstedet vårt. Da eldstejenta og jeg for et par uker siden skulle på Nordlands største shoppingsenter, tenkte vi selvsagt å benytte oss av bussen. Siden det passet best med aktuelle tidspunkt for oss, falt valget på regionbussen. Det var vi ikke alene om. Busskuret var fylt av ventende passasjerer – og bagasje.

Bussen var sein, og da den endelig ankom busstoppet, holdt sjåføren opp en avvergende hånd og nektet oss ombordstigning. Bussen var smekkfull. Her var det fem stykker som hadde sine respektive fly de skulle rekke, samt ei som skulle rekke jobben og var avhengig av akkurat denne bussen. Sjåføren var på tilbudssiden, så hun som skulle på jobb fikk komme med bussen. Vi andre måtte pent vente på neste buss...

Busstilbudet her i distriktet er ikke mye å skryte av utenom rushtiden, og selv da dekker avgangene kun prekærbehovet. Vår neste bussmulighet var hele 27 dyrebare minutter senere. Det oppsto hektisk aktivitet i det lille busskuret. Den ene damen som skulle rekke et fly, hev seg med det samme på telefonen og ble plukket opp av en bil kort tid etterpå. Familien på fire som også hadde et fly de skulle nå, snakket frem og tilbake seg imellom, men kom frem til at det skulle gå bra, ettersom de allerede hadde sjekket inn, takket være teknologiens vidunder!

For vårt vedkommende betød ikke påstigningsnekt på større problemer enn at ventetiden ble mer enn fordoblet. Samt en drøy halvtimes mindre tid til shopping. Ikke verdens undergang, og kanskje var det hell i uhell, tross alt. Vi ble tvunget til å shoppe mer effektivt og prioritere det viktigste først. Nemlig klær for allslags vær.

Det slår aldri feil. Hvert år, tidlig på vårparten, publiseres værspådommer i avisene og melder om knallsommer nordaførr. Det slår heller aldri feil at spådommene viser seg å ikke stemme. Den spådde knallsommeren har, ikke uventet, vært preget av regn, eller hvis vi er heldige – oppholdsvær med varierende skydekke – og temperaturer langt under tyvetallet. Vi som har levd en stund, vet at knallsomrene kommer med ca. 10 års intervaller. Forrige gang var 2014, så det er bare å smøre seg med tålmodighet i åtte år til…

I mellomtiden kan man glede seg over sommersalg på allværsklær hos Stormberg. Halvert shoppetid denne dagen til tross, ble det likevel ny fleecegenser og lang allværsjakke til eldstedatteren og en lett sommerdunjakke til mor. Alt i alt - vi står han av - både vær og mangelfullt kollektivtilbud til tross!

Gylne øyeblikk …

I kveld lar jeg de store ord tie. Men jeg takker for prat over en enkel kaffekopp. Jeg er takknemlig over skydekke som åpnet seg og avdekket blå himmel. For fottur med kjæresten i fjellet og yndlingsfjæra. Takk for fellesskap på en vestvendt terrasse med sol og utsikt mot havet. Sist, men ikke minst, takker jeg for det de vakre øyeblikkene naturen byr meg. Alt gjemmer jeg i hjertet. Noe er fanget med kamera og kan deles. 

 

Himmel & hav