Jul, jul, strålande jul…

Mange av oss har bestemt julepynt som må på plass eller en bestemt julesang vi må høre for at julestemningen skal velte inn over oss og fylle rommene med den riktige stemningen og sinnet med de gode følelsene.

Selv har jeg en bitteliten konglenisse fra min barndom som har fulgt meg på flyttelassene gjennom livet. Når han er på plass på nattbordet lille julaften, blir det jul. Han fungerer som en minnebrikke for gylne øyeblikk fra femti julaftener. Hver for seg frembringer de et lite glimt av julestemningen – og til sammen blir de et oppkomme av den ultimate julefølelsen. Jeg ser meg selv og småsøsknene mine trippe omkring i stua med to svarte katter snirklende mellom beina våre, proppfulle av forventning til julekvelden. Jeg ser meg selv en julaften pappa feiret jul på et tankskip på ett av verdenshavene og mamma som leser hans hilsen til oss via et telegram. Jeg ser meg selv første julaften som nybakt mamma og kjenner på det svulmende hjertet fullt av takknemlighet og tanken på Maria som ble mor nettopp på julaften.

Adventstiden kulminerer i dag i en fødselsdagsfest uten sidestykke. Kan hende lar julestemningen vente på seg. Men bare snøen kommer, er jula reddet, mener noen. Vi som har levd en stund vet at jula kommer uansett. Om den riktige sangen spilles på radioen eller ikke. Om huset er skinnende rent fra loft til kjeller – eller fortsatt flyter av støv og rot. Om vinduer prydes av julerøde gardiner og huset av girlandere i alle farger og fasonger eller julegardinene fortsatt ligger i skapet. Om spiskammerset er fylt til randen av kakebokser eller det ikke ble noe av de syv sortene i år heller. Om juletreet er kortreist fra nærmeste skog eller er av plast. Jula kom til jord for mer enn to tusen år siden.

Nå på morgenen laver snøen ned her nord. Vi får i alle fall hvit jul. Himmelen i desember kan imidlertid på klare dager oppvise et flammehav uten make ellers i året.  Det minner meg om ordene fra apostelen Johannes. Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. (Joh 1,2 og 4)
Han ser oss i mørketidslandet, slik Trygve Hoff så nydelig har uttrykt det i sin nordnorske julesalme. Han signer med evige ord – husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord. Han som er, velsigner oss med evige ord – uansett hvor du bor. 

Vårt norske ”God jul!” blir litt tamt sammenliknet med det syriske ”Eid milad mmajid!”, som betyr noe i retning av herlig jul! Derfor ønsker jeg herved alle mine lesere...

Gledelig, strålende jul! Feliz Navidad! Merry Christmas! Eid milad mmajid!

 

To dager til jul – en aldri så liten innrømmelse...

om julenissen og sånt…

To dager før jul oser sosiale medier av levende lys og kos. Vi avsondrer oss fra den virkelige verden hvor det finnes rot, krangel, ulykker, ødeleggelse, blod og sårede sinn.  Når vi poster bilder av tente adventslys, passer vi på å klippe bort alt rotet på benken eller bordet hvor lysene er plassert. Vi danderer og pynter på virkeligheten for at bildene fra våre liv skal passe inn i den hyggelige og harmoniske rammen sosiale medier synes å foretrekke. Advent og jul er ensbetydende med hygge, harmoni og lykke. 

For fire år siden øvde koret jeg da sang i, inn et juleoratorium til romjulskonsert. Juleoratorier og julemusikk for øvrig har oftest et litt søtladent preg. Selv juleevangeliet er blitt en søt fortelling med glitrende engler og velfriserte lam i en stall som minner mer om et rom i et herskapelig herberge enn en simpel fjøs. Juleoratoriet vi øvde på har imidlertid (og heldigvis) en sats full av kraft og temperament. Hedningene raser over gudsunderet som englene nettopp har forkynt. – Syng med råskap, forlangte dirigenten. Herlig! tenkte jeg. Endelig kan julebudskapet formidles med all den realismen det faktisk innebærer. Hva er vel romantisk med en fødsel i en stall? De siste ukene med forsøksvis omskrivning av julesanger og protester mot kristent innhold i skolenes juletradisjoner har vel også vist at julebudskapet fortsatt har sprengkraft.

Livet for øvrig kan by oss både råskap og brutalitet – og samtidig fullkommen harmoni og lykke. Den usminkede sannheten finnes rett foran øynene våre om vi velger å se. Velger å lytte. Innenfor fire vegger leves liv vi ikke vet noe om. Fire vegger kan romme fullkommen lykke. Fire vegger kan verne lykken mot råskap, kaos og krig utenfor. Vegger kan sågar skjule svik og sorger. Enten vegger eller landegrenser er det som skjuler ondskap og maktmisbruk, kan vi glimtvis få innblikk i den usminkede sannheten.  Landegrensene eller de fire veggene kan avgjøre en livsskjebne forbundet med katastrofe eller fremtidshåp. 

Livet stopper ikke opp selv om julen nærmer seg. Sykdom settes ikke på pause bare fordi det er jul. Noen har kanskje nettopp fått en alvorlig eller livstruende diagnose. Fanger benådes ikke selv om det snart er jul og må feire høytiden i fengsel. Forfulgte kristne i veldig mange land i den store verden forhindres fra å feire jul i fellesskap med menigheten. Noen får ikke engang feire jul i sitt eget hjem fordi hjemmet overvåkes og alle bevegelser kontrolleres. Selv om våpenhvile forsøksvis benyttes i pågående kriger under julehøytiden, lever mange i krigssoner selv når det er jul. Andre har vært heldige og unnsluppet krigen, men tilbringer julen på flukt.

Midt i alt dette ble Gud menneske og bosatte seg. Som nyfødt ble han jo faktisk flyktning sammen med sin mor Maria og Josef. 

Den hellige Nicholas som i store deler av verden regnes som forløperen til Santa Claus, var biskop i Myra, en liten by vest for Antalya, i det fjerde århundre. Han var kjent for sin gavmildhet, især mot barn og fattige. En kuriositet er det å oppdage at Santa Claus – eller julenissen som vi kaller ham – har sin opprinnelse langt unna Nordpolen og tvert imot holdt til i ett av disse urolige områdene i verden, dagens Tyrkia. Et land som nå er 99 % muslimsk, men som var ett av landområdene som huset de første kristne menighetene. 

Julenissen og julegavene har på mange måter i vår materialistisk sentrerte verden avsporet en smule. Men Santa Claus har fortsatt essensen av julens vesen i seg. Gavene han delte ut til barn og fattige var kjærlighet i praksis. De symboliserer Guds evige kjærlighet til menneskene. Guds frelsesgave til oss. Nettopp nå, i en verden som preges av uro, destruktivitet og ondskap, er julenissen og julegavene viktige symboler. Et symbol og en handling som gir håp til de som har mistet håpet. Som opprettholder omtanken for hverandre og troen på det gode. Troen på at det gode skal seire. 

Så, selv om jeg er ganske alene i huset om å tro på julenissen, holdes tradisjonen med julestrømper ved like. For Santa Claus is coming to town…

Antydning til sixpack…

Og da snakker jeg ikke om øl, for det drikker jeg ikke. Tvert imot handler det om muligheten av synlige magemuskler. 

Når marsipan, sjokoladekonfekt og de fleste kakesortene nå er i boks, og fryser og kjøleskap bugner av ribbe, pinnekjøtt og kjøttrull, passer det vel godt å skrive litt om motivasjon og treningsglede...

Helt siden barndommen har jeg vært belemret med svak muskulatur og uten antydning til synlige muskler verken på overarmene eller magen. Når vi i venneflokken knyttet nevene og løftet armene for å sammenlikne bicepsen, ble mine fiskeboller alltid ledd rått av. Pushups var helt utelukket. Jeg greide så vidt å løfte en halvliter i hver hånd. Først i godt voksen alder har jeg fått svar på hvorfor. En revmatisk sykdom der hypermobile ledd medfører altfor stor belastning på muskulaturen omkring leddene og dermed svekkes fremfor å styrkes ved vanlig trening og bruk. 

Med trening som er individuelt tilpasset den enkeltes utgangspunkt og styrke, kan musklene likevel til en viss grad bygges opp. Men å sammenlikne seg med friske jevnaldrende er bare å glemme, noe jeg jo har skjønt for lenge siden… I sommer skrev jeg f.eks. en slags treningsdagbok som det bare er å si ”Nei takk” til. 

Både før og siden har jeg heldigvis hatt mange gode erfaringer. På mine to opphold ved Sunnaas har jeg hatt en fantastisk PT & PM ved navn Pål. Hans positive og oppmuntrende økter sammen med meg er en av grunnene til at jeg i dag liker å være i bevegelse og trener daglig – med glede. Her i byen har jeg også deltatt i fysiopilatesgruppe hver uke de siste to årene. Uten de store forhåpningene tok jeg imot tilbudet da en tidligere kollega greide å snike meg inn der, på et tidspunkt da formen min var helt på bånn og horisonten så temmelig svart ut. De helt store fremskrittene lot vente på seg, men det sneglet seg fremover.

Joseph Pilates som opprinnelig utviklet treningsformen for profesjonelle ballettdansere sa:
- en øvelse utført korrekt er verdt timer med feiltrening
- etter 10 ganger vil du føle forskjell
- etter 20 ganger vil du se forskjell
- etter 30 ganger vil du ha en ny kropp

Når dette er resultatet for en frisk kropp, er det naturlig at det tar litt lenger tid for en kroniker å oppnå resultater. Etter omkring 50-60 treninger har jeg faktisk antydningen til en ny kropp! Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg noensinne skulle klare en eneste pushup, verken fra knestående eller tå, og langt mindre med planke. I dag tar jeg 11-12 pushups med planke daglig! Som overskriften også røper, har jeg til og med antydning til sixpack på magen hederlig ervervet ved daglige situps… 

Er ikke motivasjonen på topp en dag, maner jeg bare frem bildene av Pål og pilatesgruppa og  setter på litt god musikk. En fantastisk – og motiverende - bieffekt av trening er jo at den utløser endorfiner. De er som kjent kroppens eget smertestillende stoff og bidrar derfor til å redusere smerter i muskler og skjelett samtidig som de bygger muskulaturen.  Så selv om det nå er juleferie fra fysiogruppa, er det ikke veldig vanskelig å motivere seg til daglige treningsøkter på stuegulvet. Takket være de gode motivatorene jeg har vært heldig å møte – og egen stahet, for ikke å glemme. Fortsatt god advent!

 

Sjef over egen helse..?

Kanskje kutte ut Sarah Bernhard til jul..?

 
Her om dagen fikk jeg en melding på fjesboka fra en bekjent. En bekjent jeg ikke har hørt fra på lange tider. Og det hun velger å sende til meg, er et dårlig forkledd salgsfremstøt for ”helsefremmende” produkter.

Litt profilsjekking og googling viser sammenhengen mellom fit line (et utilslørt dyrt slankeprodukt) og det langt fra gratis kurset ”Sjef over egen helse”. En bommert av en tittel, for øvrig. For ved å binde seg til bruk av dyrt kosttilskudd, mister man nettopp kontrollen over hva man putter i seg – og dermed kontrollen med egen helse. Hva skjedde med sunt og balansert kosthold kombinert med mer bevegelse?

Siden jeg fikk avdekket cøliaki for 13 år siden, har jeg til enhver tid vært tvunget til å vite med 100 % sikkerhet hva jeg putter i munnen. Det har ført til et variert og balansert kosthold, der grønnsaker, frukt og ubearbeidede produkter er hovedbestanddeler. Nesten all maten jeg spiser (og serverer) er lagd fra bunnen av – og av meg selv. Av den grunn forsøkte jeg, nysgjerrig som jeg er, å finne ut av hva disse kosttilskuddene faktisk består av. Det var enklere sagt enn gjort. Selv om jeg ikke fant noen nøyaktig innholdsfortegnelse, fikk jeg brakt på det rene at alle produktene i tillegg til en mengde kunstige søtstoffer og andre tilsetningsstoffer, ikke er garantert glutenfritt og inneholder fruktose. Gluten skal jeg overhodet ikke skal ha i meg, og fruktose tåler jeg lite av.

Noe av det mest fornøyelige jeg oppdaget på leit etter innholdsfortegnelse på produktene, var et såkalt yoghurtpulver til å blande ut i melk. Riktignok ble det bemerket at konsistensen på denne youghurtblandingen ikke ville tilsvare vanlig youghurt, og at man ville måtte tilsette søtningsstoffer for å få en bedre smak. Hvem i all verden vil bruke tid og penger på å lage dårlig yoghurterstatning, basert på en mengde ukjente tilsetningsstoffer, til å slurpe i seg, når du på butikken kan kjøpe yoghurt naturell, til og med laktosefri?

Ellers kom jeg over en kritisk røst som imøtegår denne fit line – ideen med kunnskap om kosthold, trening og helse. Den kan du lese her https://johnmartinfredriksen.com/2016/04/03/cellreset-28-dagers-kur-en-gjennomgang/

Alle som står frem etter å ha brukt produktene, forteller om vekttap på 5-10 kg den første uken. For min egen del kan jeg ikke se for meg å gå ned verken 5 eller 10 kg. Det ville ikke være helsefremmende, men tvert imot direkte skadelig for kroppen min. Dersom jeg skulle overveie å slanke bort de to kiloene jeg kunne unnvære, tenker jeg det holder med å øke min daglige treningsdose fra 30 minutter til 45 minutter og å kutte ned på sukkerholdig mat. Og hva kostnader angår, så velger jeg heller å bruke de drøyt 3000 kronene månedlig dette koster på god, ren og næringsrik mat.

Så, nei, takk til fitline! Jeg er allerede sjef over egen helse (– og egen økonomi).

Glutenfritt og gammeldags til jul...

  

Sosiale medier fylles i adventstiden av suksesshistorier fra kjøkkenbenken blant annet. Bilder postes av kjøkkenbord som bugner av de lekreste bakverk, kaker og konfekter. Selv har jeg nok delt både ett og to slike bilder gjennom tidene. Folk skulle bare visst hvor mye arbeid det som oftest ligger bak dette ene bildet av pene Sarah Bernhard-topper eller vakre krumkakekremmerhus og pent melisglaserte pepperkaker. Jeg skulle gjerne fortalt en udelt suksesshistorie fra helgens bakeøkter. Men ærlighet varer lengst, så her blir det servert helt usensurert både fiasko og suksess.

Lørdag 3. desember.

Kjøkkenet er over i melstøv. Benkene er fylt til randen av kjevler, spøer og deig oppdelt i emner.  På kjøkkenbordet er det stabler av stekebrett og – spader, samt ferdigstekte kaker og lefser. Her jeg sitter i stua, siver en umiskjennelig duft av hjortetakksalt inn fra kjøkkenet. I skrivende stund ligger de siste lefsene i ovnen og godgjør seg. (nei, du leste ikke feil, i stekeovnen.) Vi har for første gang siden jeg ble cøliakidiagnostisert for 13 år siden bakt glutenfri lefser. 

Min snille mamma har ett og annet år siden den gang bakt det for meg, men nå orker hun ikke lenger. Og jeg skjønner henne godt. Ingen skal fortelle meg at glutenfri bakst er enkelt å få til, at det bare er å bytte ut hvetemelet med glutenfritt mel – og vips, så er baksten i boks! For glutenfritt mel oppfører seg nemlig helt annerledes enn hvetemel. Bakeevnen er særdeles redusert. Ved bakst som skal trilles eller kjevles ut, er det en utfordring å få deigen til å holde i hop både under kjevling, trilling, steking og evt. etterbehandling.

Jeg husker godt mitt første forsøk på hjemmelagde glutenfri pepperkaker. Det som skulle bli en hyggelig adventssyssel sammen med barna, ble en gedigen nedtur. Deigen var så smuldrete at mor med nød og neppe klarte å kjevle den forsiktig ut og la barna, med påholden hånd, stikke ut figurer, for å så la mor overta og forflytte dem på stekebrettet. Når de endelig var stekt, var pepperkakene tilsynelatende som de skulle – og gode på smak. Etter det kjøpte jeg imidlertid ferdig glutenfri pepperkakedeig. Noe både ungene og jeg har vært strålende fornøyd med.

Planen lørdag var å bake gammeldagslefser (tynnlefser), for det er noe av det jeg har savnet mest av alt til jul de siste tretten årene. Selve deigen virket fin nok etter å ha ligget i kjøleskap et par timer, og vi gikk på med friskt mot. Vi prøvde å kjevle ut og stekeet par lefser, men selv om deigen holdt sånn høvelig sammen under kjevling, smuldret den svært lett når leiven skulle over på takka. Da den så skulle snus, smuldret den helt opp. Vi innså at prosjekt tynnlefse var bare å glemme og måtte ta et valg. 

Å kaste all den gode deigen (ja, for den var helt nydelig på smak), var ikke et alternativ. Først forsøkte vi derfor å tilsette et par tre egg ekstra, samt en stor skvett kulturmelk til. Deigen ble absolutt mer smidig. Vi bestemte oss da for å prøve å bake ut til tykklefser og forsøksvis spekulasi (hvite kakemenn). 

Spekulasiene ble fine – og gode. Men å bake ut en 3 kg deig på denne måten ville bety at vi ikke ble ferdige før omkring midnatt. Dermed ble det tykklefser av resten. 

Før vi satte i gang med bakingen, foreslo min mann en konkurranse om hvem som fikk de styggeste leivene. Sammenliknet med hva bakstekjerringene før i tiden presterte, ble det delt førsteplass til oss begge i den konkurransen. Men med noen timer mer med kjevling enn gemalen, ble det likevel til at jeg sto for kjevlingen, og han for stekingen. Da de tre siste leivene ble bakt ut, hadde vi begynt å få dreisen på både kjevling og steking – og så var det brått slutt. 

Nå har lefsene (og mor i huset) fått hvilt seg. De første lefsene er prøvesmurt – og smakt på. En kjærkommen nytelse! Til tross for fadesen har vi derfor konkludert med at det blir tykklefser til neste jul også.

 

Søndag 4. desember.

Da vi utpå kvelden i går hadde kommet oss etter gammeldagslefsefiaskoen, hadde vi fortsatt såpass pågangsmot at vi ble enige om et nytt lefseforsøk i dag. Det heter jo som kjent; ny dag, nye muligheter. Alternativt; ny deig, nye (u)muligheter.

Jeg satte i gang med å lage deigen allerede halv ni imorges. Ute var det fremdeles mørkt. Vinden ulte, og regnet høljet ned. Det dryppet og rant hørbart fra takrennen utenfor stuevinduet, så mannen måtte ut som snarest for å sjekke at det ikke var lekkasje noe sted.Selvsagt akkurat da jeg skulle til å sette igang bakingen.

Imens satte jeg nå mikseren i gang med egg og sukker. Den store kjøkkenmaskinen sto klar ved siden av til å hvelve deigen over i når melet skulle røres inn. Eggedosisen ble hvit og luftig, og smøret som kjæresten allerede klokken syv i morges hadde smeltet og avkjølt, ble helt i røra og rørt inn. Deretter litt av melet og så kulturmelken blandet med hjortetakksalt. Da så jeg plutselig hvor tungt mikseren arbeidet og kom på at jeg i iveren hadde glemt å ha deigen over i kjøkkenmaskinen. 

Heldigvis var mannen kommet inn igjen etter utendørsinspeksjonen og kunne fikse det. Et par kilo deig i en tung miksebolle er ikke noe for mine håndledd. Kjøkkenmaskinen klarte brasene langt bedre enn miksmasteren. Allerede da 800 g mel var rørt inn og jeg prøvende kjente på konsistensen, så jeg at dette tegnet til å bli en bedre og smidigere deig enn den jeg lagde i går. Men jeg helte i resten av melet i bollen i mindre porsjoner for å være sikker på at deigen ikke skulle bli for tørr og porøs. Konsistensen var fortsatt smidig da alt var røt inn, selv om den var fast.

Deigen fikk hvile en times tid mens jeg gjorde unna dagens styrketreningsøkt og fikk i meg frokost. Mannen i huset var skeptisk etter gårdagens strev, forståelig nok. Arbeidsfordelingen ble som dagen før, mor kjevlet og far stekte. Smidigheten i deigen var imidlertid påtagelig under kjevlingen. Jeg sparte ikke på melet under utbaking. Da leiven skulle forflyttes over til takka, turde jeg nesten ikke se på. Ved bruk av stekespade og et stort aluminiumslokk, ble hver leiv løftet fra kjøkkenbenken over på takka. Mens leiven stektes, bakte jeg ut en ny. Og slik fortsatte vi til alle de ca 20 emnene var kjevlet ut og stekt. Ikke en eneste leiv gikk i stykker. Ikke en eneste leiv ble brent. Nå ligger lefsene i en fin stabel under et fuktig klede og venter på å bli smurt og delt opp.

 

 

Vi trodde nesten ikke våre egne øyne. Selv prøvesmøringen av siste lefsa gikk som – smurt. Og smaken – utsøkt, himmelsk! En drøm har gått i oppfyllelse, og gliset om munnen vil ikke forsvinne… Jeg er så glad for at vi ikke ga opp etter fiaskoen i går! Heretter blir det, så sant vi er friske og i form, glutenfri gammeldagslefser til jul hvert eneste år!

Jeg deler så gjerne oppskriften, som jeg har tilpasset etter en jeg fant her:

Gammeldagslefser (ca 20 leiver på 80 g)

3 egg

1,75 dl sukker

125 g margarin

4,5 dl kulturmelk

2,5 strøkne ts hjortetakksalt

1 kg glutenfritt mel (jeg brukte 15 g jyttemel og 850 g Schär mixB)

Brukte samme oppskrift på fyll som til tykklefsene.

Oppskriften på tykklefsene er hentet fra et 13 år gammelt oppskrifthefte Toro har laget. Min tilpassede oppskrift kommer her:

3 egg

300 g sukker

1,5 dl sirup

150 g smør

4,5 dl kefir/ kulturmelk

4 ts hornsalt

1,5 ts vaniljesukker

1,2 kg fin melblanding

Smelt og avkjøl smør/ margarin. Egg og sukker piskes til eggedosis. Ha i smeltet smør og sirup. Tilsett litt av melet og deretter kefir med hornsalt. Deretter tilsettes resten av melet. Elt godt. Sett deigen i kjøleskap 2-3 timer før utbaking. Vi kjevlet ut leiver på ca 100g, og de ble ca 18-21 cm i diameter. Stekte ca 10 min i stekeovnen på ca 220 varmluft, da får du flere brett inn samtidig.

Etter at lefsene er avkjølt, lager du fyll og smører, skjærer lefsa over på midten og bretter sammen. Del i passe trekantformede stykker.

Fyll

250 g myk margarin/ smør røres hvitt og luftig med 250 g melis. Ha i ett egg og 2 ts kanel.

Nå har vi smurt og frosset ned lefsene i isbokser (og poser) slik at vi kan ta opp ved behov. Gammeldagslefsene er imidlertid vernet frem til julaften…

Lykke til dersom du vil prøve - og vel bekomme!