Glutenfritt og gammeldags til jul...

  

Sosiale medier fylles i adventstiden av suksesshistorier fra kjøkkenbenken blant annet. Bilder postes av kjøkkenbord som bugner av de lekreste bakverk, kaker og konfekter. Selv har jeg nok delt både ett og to slike bilder gjennom tidene. Folk skulle bare visst hvor mye arbeid det som oftest ligger bak dette ene bildet av pene Sarah Bernhard-topper eller vakre krumkakekremmerhus og pent melisglaserte pepperkaker. Jeg skulle gjerne fortalt en udelt suksesshistorie fra helgens bakeøkter. Men ærlighet varer lengst, så her blir det servert helt usensurert både fiasko og suksess.

Lørdag 3. desember.

Kjøkkenet er over i melstøv. Benkene er fylt til randen av kjevler, spøer og deig oppdelt i emner.  På kjøkkenbordet er det stabler av stekebrett og – spader, samt ferdigstekte kaker og lefser. Her jeg sitter i stua, siver en umiskjennelig duft av hjortetakksalt inn fra kjøkkenet. I skrivende stund ligger de siste lefsene i ovnen og godgjør seg. (nei, du leste ikke feil, i stekeovnen.) Vi har for første gang siden jeg ble cøliakidiagnostisert for 13 år siden bakt glutenfri lefser. 

Min snille mamma har ett og annet år siden den gang bakt det for meg, men nå orker hun ikke lenger. Og jeg skjønner henne godt. Ingen skal fortelle meg at glutenfri bakst er enkelt å få til, at det bare er å bytte ut hvetemelet med glutenfritt mel – og vips, så er baksten i boks! For glutenfritt mel oppfører seg nemlig helt annerledes enn hvetemel. Bakeevnen er særdeles redusert. Ved bakst som skal trilles eller kjevles ut, er det en utfordring å få deigen til å holde i hop både under kjevling, trilling, steking og evt. etterbehandling.

Jeg husker godt mitt første forsøk på hjemmelagde glutenfri pepperkaker. Det som skulle bli en hyggelig adventssyssel sammen med barna, ble en gedigen nedtur. Deigen var så smuldrete at mor med nød og neppe klarte å kjevle den forsiktig ut og la barna, med påholden hånd, stikke ut figurer, for å så la mor overta og forflytte dem på stekebrettet. Når de endelig var stekt, var pepperkakene tilsynelatende som de skulle – og gode på smak. Etter det kjøpte jeg imidlertid ferdig glutenfri pepperkakedeig. Noe både ungene og jeg har vært strålende fornøyd med.

Planen lørdag var å bake gammeldagslefser (tynnlefser), for det er noe av det jeg har savnet mest av alt til jul de siste tretten årene. Selve deigen virket fin nok etter å ha ligget i kjøleskap et par timer, og vi gikk på med friskt mot. Vi prøvde å kjevle ut og stekeet par lefser, men selv om deigen holdt sånn høvelig sammen under kjevling, smuldret den svært lett når leiven skulle over på takka. Da den så skulle snus, smuldret den helt opp. Vi innså at prosjekt tynnlefse var bare å glemme og måtte ta et valg. 

Å kaste all den gode deigen (ja, for den var helt nydelig på smak), var ikke et alternativ. Først forsøkte vi derfor å tilsette et par tre egg ekstra, samt en stor skvett kulturmelk til. Deigen ble absolutt mer smidig. Vi bestemte oss da for å prøve å bake ut til tykklefser og forsøksvis spekulasi (hvite kakemenn). 

Spekulasiene ble fine – og gode. Men å bake ut en 3 kg deig på denne måten ville bety at vi ikke ble ferdige før omkring midnatt. Dermed ble det tykklefser av resten. 

Før vi satte i gang med bakingen, foreslo min mann en konkurranse om hvem som fikk de styggeste leivene. Sammenliknet med hva bakstekjerringene før i tiden presterte, ble det delt førsteplass til oss begge i den konkurransen. Men med noen timer mer med kjevling enn gemalen, ble det likevel til at jeg sto for kjevlingen, og han for stekingen. Da de tre siste leivene ble bakt ut, hadde vi begynt å få dreisen på både kjevling og steking – og så var det brått slutt. 

Nå har lefsene (og mor i huset) fått hvilt seg. De første lefsene er prøvesmurt – og smakt på. En kjærkommen nytelse! Til tross for fadesen har vi derfor konkludert med at det blir tykklefser til neste jul også.

 

Søndag 4. desember.

Da vi utpå kvelden i går hadde kommet oss etter gammeldagslefsefiaskoen, hadde vi fortsatt såpass pågangsmot at vi ble enige om et nytt lefseforsøk i dag. Det heter jo som kjent; ny dag, nye muligheter. Alternativt; ny deig, nye (u)muligheter.

Jeg satte i gang med å lage deigen allerede halv ni imorges. Ute var det fremdeles mørkt. Vinden ulte, og regnet høljet ned. Det dryppet og rant hørbart fra takrennen utenfor stuevinduet, så mannen måtte ut som snarest for å sjekke at det ikke var lekkasje noe sted.Selvsagt akkurat da jeg skulle til å sette igang bakingen.

Imens satte jeg nå mikseren i gang med egg og sukker. Den store kjøkkenmaskinen sto klar ved siden av til å hvelve deigen over i når melet skulle røres inn. Eggedosisen ble hvit og luftig, og smøret som kjæresten allerede klokken syv i morges hadde smeltet og avkjølt, ble helt i røra og rørt inn. Deretter litt av melet og så kulturmelken blandet med hjortetakksalt. Da så jeg plutselig hvor tungt mikseren arbeidet og kom på at jeg i iveren hadde glemt å ha deigen over i kjøkkenmaskinen. 

Heldigvis var mannen kommet inn igjen etter utendørsinspeksjonen og kunne fikse det. Et par kilo deig i en tung miksebolle er ikke noe for mine håndledd. Kjøkkenmaskinen klarte brasene langt bedre enn miksmasteren. Allerede da 800 g mel var rørt inn og jeg prøvende kjente på konsistensen, så jeg at dette tegnet til å bli en bedre og smidigere deig enn den jeg lagde i går. Men jeg helte i resten av melet i bollen i mindre porsjoner for å være sikker på at deigen ikke skulle bli for tørr og porøs. Konsistensen var fortsatt smidig da alt var røt inn, selv om den var fast.

Deigen fikk hvile en times tid mens jeg gjorde unna dagens styrketreningsøkt og fikk i meg frokost. Mannen i huset var skeptisk etter gårdagens strev, forståelig nok. Arbeidsfordelingen ble som dagen før, mor kjevlet og far stekte. Smidigheten i deigen var imidlertid påtagelig under kjevlingen. Jeg sparte ikke på melet under utbaking. Da leiven skulle forflyttes over til takka, turde jeg nesten ikke se på. Ved bruk av stekespade og et stort aluminiumslokk, ble hver leiv løftet fra kjøkkenbenken over på takka. Mens leiven stektes, bakte jeg ut en ny. Og slik fortsatte vi til alle de ca 20 emnene var kjevlet ut og stekt. Ikke en eneste leiv gikk i stykker. Ikke en eneste leiv ble brent. Nå ligger lefsene i en fin stabel under et fuktig klede og venter på å bli smurt og delt opp.

 

 

Vi trodde nesten ikke våre egne øyne. Selv prøvesmøringen av siste lefsa gikk som – smurt. Og smaken – utsøkt, himmelsk! En drøm har gått i oppfyllelse, og gliset om munnen vil ikke forsvinne… Jeg er så glad for at vi ikke ga opp etter fiaskoen i går! Heretter blir det, så sant vi er friske og i form, glutenfri gammeldagslefser til jul hvert eneste år!

Jeg deler så gjerne oppskriften, som jeg har tilpasset etter en jeg fant her:

Gammeldagslefser (ca 20 leiver på 80 g)

3 egg

1,75 dl sukker

125 g margarin

4,5 dl kulturmelk

2,5 strøkne ts hjortetakksalt

1 kg glutenfritt mel (jeg brukte 15 g jyttemel og 850 g Schär mixB)

Brukte samme oppskrift på fyll som til tykklefsene.

Oppskriften på tykklefsene er hentet fra et 13 år gammelt oppskrifthefte Toro har laget. Min tilpassede oppskrift kommer her:

3 egg

300 g sukker

1,5 dl sirup

150 g smør

4,5 dl kefir/ kulturmelk

4 ts hornsalt

1,5 ts vaniljesukker

1,2 kg fin melblanding

Smelt og avkjøl smør/ margarin. Egg og sukker piskes til eggedosis. Ha i smeltet smør og sirup. Tilsett litt av melet og deretter kefir med hornsalt. Deretter tilsettes resten av melet. Elt godt. Sett deigen i kjøleskap 2-3 timer før utbaking. Vi kjevlet ut leiver på ca 100g, og de ble ca 18-21 cm i diameter. Stekte ca 10 min i stekeovnen på ca 220 varmluft, da får du flere brett inn samtidig.

Etter at lefsene er avkjølt, lager du fyll og smører, skjærer lefsa over på midten og bretter sammen. Del i passe trekantformede stykker.

Fyll

250 g myk margarin/ smør røres hvitt og luftig med 250 g melis. Ha i ett egg og 2 ts kanel.

Nå har vi smurt og frosset ned lefsene i isbokser (og poser) slik at vi kan ta opp ved behov. Gammeldagslefsene er imidlertid vernet frem til julaften…

Lykke til dersom du vil prøve - og vel bekomme!