Paa terskelen...

 

Det er vår. Med våren følger sikre vårtegn. Frem til for fire år siden har vi vært heldige mottakere av hestehovbuketter med hengehoder eller hodeløse stilker. I 2013 sa minsten: – Æ har slutta å plukk hestehov! - Altså, det e’ barnslig! Dessuten dræp man jo blomstern da. Æ syns heller de ska få stå i fred.

Helt uproblematisk å respektere en slik grundig refleksjon. Men innrømmer glatt at det er med et visst vemod vi innser at en epoke i livet er over. Alt har sin tid, heter det. Mentalt og emosjonelt glir vi visst over i nye epoker, litt på slep etter barna som allerede har hoppet både ett, to og tre trinn videre.

I helga har vi feiret konfirmasjon for minstejenta. Takknemligheten for at jeg fikk lov til å bli mamma i det hele tatt – og i særdeleshet for at jeg fikk bli mamma til akkurat disse tre vakre enestående gudegavene – er det som fyller hjertet. Samtidig som vi lukker døra for ett kapittel i våre liv, åpnes den til nye og uskrevne kapitler.

I takknemlighet, glede og forventning står jeg på denne dørterskelen. I håp og tro om at den vei de skal gå kommer dem i møte, at vinden alltid er dem i ryggen, at solen må skinne varmt på deres ansikt, regnet falle mykt på deres hjertes åker – og til vi møtes igjen, at Gud må bevare dem i sin håndflate.