«Julen i et nøtteskall»

 

Vi er ved vintersolverv. Om få dager skal julen ringes inn fra alle landets kirketårn. Og fra prekestolene skal det forkynnes en stor glede, en glede for hele folket slik englene fikk synge det ut til gjeterne på Betlehems marker den aller første julen.Bokstavelig talt går vi mot lysere tider! 

 

I gudstjenesten forrige søndag ble den geniale enkelheten i julebudskapet konkretisert med et lite DIY-kit med «Jesusbarnet» svøpt i et lite tøystykke og lagt i et valnøtteskall. Så enkelt og stille kom Gud til vår jord. Så enkel var faktisk den første julen. Derfor er det helt i orden å minne hverandre om at vår julefeiring kan være ganske enkel og samtidig god nok. 

 

Gjennom et lite julespill og en nydelig fremføring av sangen «Mary, did you know?» ble julens grensesprengende budskap svøpt like mykt og mildt i tonedrakt som det nyfødte barnet Maria svøpte og vugget i armene sine. Som tilhører blir jeg tatt med inn i mysteriet. Inn i den intime atmosfæren det må ha vært i stallen i Betlehem hvor Jesus nyss var født.

 

Som foreldre har vi håp og drømmer for våre barn. Noen drømmer har blitt knust. Noen drømmer har blitt puslete sammenliknet med virkeligheten. Vi vet ikke hva som vil møte det nyfødte barnet. Vi vet ikke så mye om hva som bor i barnet før det vokser til. 

 

Hva Maria tenkte er et mysterium. Hun tok likevel imot. Hun trodde. Hun ante det kanskje, men kunne ikke vite i hvilken grad dette barnet var oppfyllelsen av alle drømmer som noensinne er drømt. Uansett hvilke håp og drømmer Maria hadde for Jesus, skulle de overgås av Guds plan. 

 

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Joh 1,1-5

 

Hun hadde kanskje en aning, men visste ikke om alle mirakler Jesus ville komme til å utføre. Eller om alle menneskene han kom til å hjelpe eller forarge fordi han var Ordet og talte Guds ord. Hun visste ikke hvordan dette barnet skulle kunne frelse verden. At det ville bety at hun måtte følge sin kjære sønn korsets vei mot Golgata og graven. Men hun trodde og tok imot denne gaven fra Gud – i dobbel forstand. Gaven det var å bli mor – mor til Guds sønn. Gaven det er å bli frelst og forvandlet av Ordet. 

 

Mary did you know that your baby boy would save our sons and daughters?
Did you know that your baby boy has come to make you new?
This child that you've delivered, will soon deliver you.

When you kiss your little baby, you kiss the face of God.

That sleeping child you're holding, he is the great I am. 

 

Så går vi ut i det dagslysets siste stråler svinner, svøpt inn i det store mysteriet at Gud har gjestet jorden.

 

Den tida av året...

Jepp, så er det den tida av året mange med cøliaki gruer seg til. Førjulstid med julebakst. Bakst som ikke alltid er like lett å få til glutenfri. Idag har jeg hatt et aldri så lite julekakebakekick. Det ble lussekatter og serinakaker i glutenfri versjon. 

Jammen ble alt sammen vellykket og!

Fant anbefalingsverdig oppskrift på serinakaker på semper.no Mine ble både glutenfri og melkefri, byttet ut smør med melange melkefri margarin. Og siden jeg ikke hadde perlesukker, la jeg til 30 g ekstra sukker i deigen. Funka helt fint.

Her er for øvrig oppskrifter jeg har delt tidligere på glutenfri julekaker. 

Lykkelig glutenfri Luciafeiring

Glutenfri smultringer

Glutenfri goro

Glutenfri krumkaker

Jul uten gluten mm.

God adventstid der ute! 

Den glade vandrer...

Med kroniske smerter og mangel på energi hadde jeg kanskje hatt all grunn til oppføre meg som en trassig treåring. Jeg kunne  dunket hodet i gulvet og hylt ut min frustrasjon. Over alle fjellturene og reisene jeg går glipp av. Over alle konserter jeg ikke kan mobilisere nok krefter til å delta på. Over alle festdager jeg tilbringer alene i senga istedenfor i fellesskap med nære og kjære. Men jeg orker faktisk ikke... 

 

Isteden fanger jeg glimtvis sommerfugler og solnedganger med kamera. Øynene fryder seg over synet av kortreiste iskrystaller og vakre vekster. Jeg sanker fuglekvitter og solstråler bare noen skritt utenfor døra. Lar en kakafoni av toner risle over meg som en forfriskende dusj. Solstrålene som treffer meg der jeg sitter inntullet i pledd på terrassen, får varme stivnede muskler og ledd og kjærtegne fliker av hud og et frossent hjerte.

Når jeg kan mobilisere nok krefter til å ta noen skritt på en støvete sti, kan jeg kjenne bakken som møter fotsålen og tar imot vekten, dytter meg oppmuntrende videre.

Og når tonene jeg klarer å produsere flyter sammen med andres toner, stiger bobler som av champagne fra hjertet.

 

De er som gaver rakt ut til meg fra Guds hånd.

Herren ER min hyrde. 

Jeg mangler ingen ting.

 

En vennlig dytt...

Som barnehagelærer og mor til tre vet jeg noe om å få de søte små til å gå i riktig retning. Innimellom hjelper verken lokking eller lirking, kun et bestemt tak i hendene deres til akkompagnement av mer eller mindre høylytt sutring. Her om dagen fikk jeg en svært så talende video med ei binne som med en vennlig dytt og brumming fikk manøvrert sine tre søte små over bilveien fra det ene skogholtet til det andre.

 

Til tross for at man er kommet til skjells år og alder, kan vi alle ha behov for en vennlig dytt eller et fast grep i hånden for å ledes i riktig retning. Det behøver ikke alltid dreie seg om de store spørsmålene. Noen ganger er vi bare fastlåst i tankesett og mønstre vi har fulgt i årevis. Kanskje er vi på riktig sted. Kanskje er det på tide å endre retning.

 

For noen uker siden fikk jeg en slik vennlig dytt inn i noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde innbilt meg at jeg kunne gjøre. I fellesskapet «Hjerte for Domkirken» arbeider vi med inntektsgivende prosjekt for nytt kirkebygg. Ett av prosjektene er salg av strikkepakker og strikking av «Katedralvotten» og «Domkirkevotten» spesialdesignet av ingen ringere enn min søster. Mønsterstrikk  er en oppgave jeg gladelig har latt de andre ta seg av. Imidlertid har etterspørselen av ferdigstrikkede votter økt med turiststrømmen til byen – og Domkirken. Derfor ble vi sist gang vi møttes utfordret til å strikke i alle fall ett par votter hver. Vi var flere som ikke har noe forhold til mønsterstrikk fra før, så da den ene av disse tok imot utfordringen, ble massesuggesjonen for sterk. 

 

Samme helg dro vi på hytta – og strikkepakken ble med i bagasjen. Ettersom vedvarende regn på store mengder snø skapte speilholke rett utenfor døra, ble det sparsomt med gåturer, og jeg tok altså strikkepakken fatt. Frustrasjonen var følbar til å begynne med, men strikkepinnen gikk omtrent av seg selv etterhvert. Vips hadde jeg strikket ett par! Og ikke nok med det, der var garn til overs slik at jeg minst kunne få en ekstra vott, og av to strikkepakker ville jeg dermed kunne få ett par ekstra votter.  To uker senere var jeg innom menighetskontoret for å hente en strikkepakke til. 

 

«Du åpner vei for mine skritt» sier David i salme 18,37. Slik ei mor leder og vennlig dytter barnet i rett retning, kan vi bli ledet av DHÅ. Uten å overåndeliggjøre livets tilskikkelser, tenker jeg at det var tilfelle her – med hjelp av andre mennesker. Jeg er iallfall takknemlig for den vennlige dytten. Selvtilliten fikk en stor boost – og tanken på hva disse tre votteparene monner i klingende mynt får Domkirkehjertet til å banke ekstra hardt. 

 

 

Søvnløs i Bodø...

Søvnløse netter. Hvileløs vandring gjennom de mørklagte rommene i huset. Ute sover byen tilsynelatende. Dunkel belysning over det hele, med ett og annet unntak. Så er vi flere som ikke smaker søvn i natt...

 

Ordene i Svein Ellingsens salme «Noen må våke i verdens natt» smyger seg inn i bevisstheten. Kanskje det er derfor jeg holdes våken? Noen må våke, noen må tro i mørket. Minuttene og timene tikker seg fremover og klokka er blitt halv fire her. I Seattle er det fortsatt kveld. Men i India er den allerede passert åtte, og arbeidsdagen er godt igang. Tankene vandrer videre til de mange steder i verden med uro og krig. I Myanmar er det snart høylys dag, i Ukraina, i Syria og Jemen gryr morgenen, i Vest - Afrika er det ennå natt. Noen er søvnløse fordi de søker ly for bombing eller andre voldshandlinger. Så kan jeg være våken sammen med dem og rope til Gud om barmhjertighet og fred.

 

Min hvileløse nattlige vandring blir til slutt avløst av noen få timers blund. Når det gryr av dag og jeg sitter med kaffekoppen og dumper innom Organisten som presenterer Tore Aas´sang «Your love». Den er basert på salme 139, men har også sneket inn en strofe fra salme 121. «You see where I am, you see all I do, Lord, you´re never sleeping»

 

Hvilken fantastisk påminnelse etter ei søvnløs natt! Verken jeg i Bodø eller de mange i urolige områder i verden er alene selv når det er natt og en kjenner seg alene. Gud ser meg enten jeg ligger og sover, søker ly for krigens redsler eller vandrer hvileløs rundt midt i natten. 

Han blunder ikke og sover ikke, Han er min vokter. Han er verdens vokter.

 

     Om jeg går eller ligger, ser du det,
          du kjenner alle mine veier.
          
      Før jeg har et ord på tungen, Herre,
          kjenner du det fullt ut.
          
      Bakfra og forfra omgir du meg,
          du har lagt din hånd på meg.
          
      Det er et under jeg ikke forstår,
          det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
          
      Hvor skulle jeg gå fra din pust,
          hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? 

Salme 139, 3-7

 

      Se, han blunder ikke og sover ikke,
          Israels vokter.

 Salme 121,4