Vesignelser i forkledning. (Revidert)

Dagens lille epistel er også en revidert bloggpost fra nesten to år tilbake. Ikke desto mindre aktuell av den grunn. De senere årene har jeg i større eller mindre grad vært opptatt av å telle velsignelser. Jeg var ikke sikker på hvor jeg hadde det fra, men har nå funnet at det er tittelen på en hymne av Johnson Oatman Jr.

Velsignelsene er der. Det gjelder bare å få øye på dem og la de telle. Ingen av oss er overmennesker. Livet byr på både gleder, skuffelser, prøvelser og dype sorger. Lettere sagt enn gjort, men vi velger hva vi vil skal telle…I en periode i livet mitt var det vanskelig, for ikke å si umulig, å få øye på en eneste velsignelse. Muligens fordi vi ofte likestiller velsignelse med lykke. Velsignelser er noe mer, noe dypere enn en lykkefølelse, selv om lykke og velsignelse også opptrer simultant. For drøyt ti år siden opplevde jeg å bli fratatt de fleste av velsignelsene (eller kildene til lykke) i livet mitt. Som følge av mobbing, måtte jeg gå fra arbeidet jeg elsket. I dragsuget forsvant en sikker inntektskilde og store deler av omgangskretsen.

Hvis velsignelse er det samme som lykke, har den store begrensninger. Man er avhengig av å lykkes i ett og alt for å være velsignet. Hvis velsignelse er det motsatte av forbannelse, åpnes derimot mulighetene. Humøret og følelsen av lykke er i vår kultur ofte væravhengig, noe statusoppdateringer på fjesboka ofte vitner om. I dag regner det. Regnet gjør meg vanligvis ikke særlig lystig til sinns, så heller ikke denne dagen. Er regnet dermed en forbannelse? Nei, regnet gir liv. Altså kan det være en velsignelse. Så sant det ikke fører til flom som tar hus og levebrød, for ikke å si menneskeliv. Andre steder skinner solen i dag. Er solen utelukkende en velsignelse? Ikke for dem som opplever at avlingene svis av markene som følge av solen og tørken. Altså kan solen være en forbannelse. Alle ting bærer muligheten til både velsignelse og forbannelse i seg. En lukket dør kan være en forbannelse. Eller den kan være en velsignelse. Det kommer an på øyet som ser. Eller hvilke briller vi tar på oss. At en dør lukkes, kan bety at et vindu åpner seg et annet sted. Men i det øyeblikket man står foran den lukkede døren, kan det være vanskelig å få øye på hvordan den kan være en velsignelse. Det er her brillene kommer inn. Eller sagt med litt mer høytidelig språk, den guddommelige inngripen. Østens mystikere ville kalle det opplysning. I en kristen tradisjon kalles det den hellige ånds påvirkning. Navnet er egentlig ikke så viktig. Poenget er at øynene våre åpnes for velsignelsene.

Da jeg for ti år siden så både arbeid og venner forsvinne i en malstrøm, etter å ha blitt mobbet bort fra jobben min, føltes det som mye av meningen med livet fulgte med. Lykken tok brått slutt. Riktig nok mistet jeg ikke alt. Jeg hadde fortsatt de jeg er glad i rundt meg.

Likevel ble det lettere å fokusere på det jeg hadde mistet fremfor det jeg fremdeles hadde. Jeg mistet til og med troen på meg selv. Troen på å kunne noe. Troen på å være av betydning for andre. Jeg følte meg rett og slett ikke særlig velsignet. Jeg kunne ikke se at de dørene som på denne måten ble lukket på noen måte kunne være velsignelser i forkledning. Forkledningen var i så fall fullkommen. Imidlertid oppdaget jeg etter hvert åpnede dører og vinduer til rom jeg ellers ikke ville gått inn i. Omveier til velsignelsen. Det er ikke til stikke under en stol at det også har åpnet dørene inn til mørke rom. Til kjellere og bunkers jeg ikke trodde fantes. Verken kjellere eller bunkers er blant mine favorittsteder. Jeg er mørkredd. I en slik grad at jeg lammes.

Jeg kunne velge å bruke tiden min på å forbanne mørket. Å legge for hat alt og alle som gjorde meg vondt. Mure meg inne i kjelleren. For en periode valgte jeg om ikke å mure meg inne i kjelleren, så i alle fall stenge deler av verden ute. Inntil jeg oppdaget et kjellervindu som sto på gløtt. Jeg valgte å smette ut dette vinduet. Å våge å tro på at den utrakte hånden ville meg vel. Jeg valgte det siste. Og jeg valgte rett. Det var noen som ville meg vel. Der fantes andre som hadde tro på meg da jeg selv hadde mistet denne troen. I ettertid ser jeg hvilken stor velsignelse dette var. Der og da fortonte det seg ikke som annet enn en svak grålysning. Likevel en nyanse lys nok mot kjellermørket til at jeg fikk øye på den.

Andre som har opplevd mobbing på jobben, har fortalt om liknende erfaringer. At det som har reddet dem fra å gå til grunne, var den ene vennen eller kollegaen som hadde tro på dem da de selv mistet troen.

Utenfra kan det kanskje se ut som et enkelt valg. Det er klart en velger å ta imot en utrakt hånd. Det er klart en velger velsignelsen fremfor forbannelsen! Eller..? Dersom en har opplevd at utrakte hender ikke holdt likevel, skal det en stor porsjon vågemot til for å tørre å ta imot. Det er fristende å mure seg inne i kjelleren fremfor å klatre ut av et vindu når en ikke aner om hender holder. Når en ikke aner hva eller hvem som befinner seg utenfor.

Å velge å si dette høyt og tydelig handler også om vågemot. Det er ingen selvfølge at ordene tas imot. Men så langt har ordene mine blitt tatt imot. De har åpnet noen dører. Kanskje de åpner flere med tiden?

Selv i dag syns jeg det er lett å falle i den grøften å sidestille lykke med velsignelse. Når dagen ikke ble slik jeg hadde håpet på, når jeg mislyktes med et prosjekt jeg hadde fore eller når andre ikke kom meg i møte slik jeg hadde håpet, er det lett å føle seg ulykkelig. Å være ulykkelig er likevel ikke det samme som å mangle velsignelse. Velsignelse ene og alene basert på materiell velstand eller menneskelig mestring, blir i beste fall et skjørt byggverk. Derimot kan det sies å være en inngripen av guddommelig kraft som setter mot i mennesket til tross for omstendighetene. Noe vi kan velge å ta imot eller la være.

Jeg startet med å si noe om at jeg har vært opptatt av å telle velsignelser de siste årene. Til å begynne med var det som å lete etter nåla i høystakken. Jeg måtte begynne i det små. Telle alle smilene jeg mottok i løpet av en dag. Kaffekoppen og en stille stund før en må sette i gang med dagens mange gjøremål. For etter hvert å få øye på velsignelsene som trosser omstendighetene. Ekstra kø i morgenrushen som gjorde at jeg fikk med meg sangen ” Vår beste dag” av Erik Bye på veien via morgenradioen.

Selv om det innimellom er dager da det fortsatt synes vanskelig å tro på blanke ark med fargestifter til, velger jeg å tro på at dagen byr på velsignelser, selv om de kommer i forkledning... C.S. Lewis’ ord skal få avrunde dagens epistel:

When we lose one blessing, another is often most unexpectedly given in its place.