Et smil er en merkverdig ting... (Revidert)

 

Idag serveres litt gammelt oppgulp. Redigert oppgulp, for å være nøyaktig. Etter min mening fôr av slaget som tåler litt drøvtygging uten å miste sin kraft. Men si gjerne fra om du syns det er helt uspiselig nå.

For ganske mange år siden var jeg på kurs i pedagogisk veiledning. Innledningsvis skulle vi i grupper på to og to presentere hverandre ut fra positive påstander om oss selv. En av mine positive påstander om meg selv var at jeg smilte mye til daglig. Hvorpå kurslederen øyeblikkelig repliserte at det å smile mye ikke var å regne som en positiv egenskap. Nei vel. Man kan smile for mye, fikk jeg vite. For eksempel kunne smilet avsløre en form for underdanighet. Eller en ubevisst konfliktskyhet som jeg glattet over med et smil. Ja vel. Der og da forsvant smilet fra leppene mine. Heldigvis varte det ikke lenge. Allerede dagen etter var jeg i gang med å smile igjen. Mye.

Det er mulig jeg er helt på jordet. I så fall vil jeg sette pris på at du sier ifra. Imidlertid mener jeg å vite at smilet også representerer en genuin positiv innstilling til livet og til andre mennesker. At smilet er det første tydelige tegnet på spedbarnets forsøk på samspill med et annet menneske. At smilet ofte fungerer som en døråpner mellom mennesker. Dette ser jeg daglig i mitt arbeid blant mange små mennesker. Deres genuine smil som møter meg hver morgen, har bekreftet mine antakelser. De har åpnet dører inn til hjerter. Dører som ville vært steng – eller i alle fall tyngre å åpne - uten smilet.

Kanskje er det et snev av sannhet i påstanden om at fordi jeg smiler mye, avsløres min konfliktskyhet. I valget mellom konfliktdjervhet uten smil og konfliktskyhet med tro på smilet som en døråpner inn til et annet menneske, finner jeg valget enkelt. Jeg velger å tro på smilet som en positiv egenskap. Smilet, det ekte smilet, vokser innenfra, av et godt hjerte. Si meg på hvilken måte det kan være en negativ egenskap?

I enkelte perioder av livet har jeg smilt merkbart mindre enn ellers. For eksempel ble jeg for drøyt ti år siden utsatt for mobbing på arbeidsplassen. Et tema jeg for øvrig vil komme mye mer inn på etter hvert i denne bloggen. I mange av de årene som fulgte, syns jeg det var vanskelig å smile. Jeg ønsket virkelig å smile til verden, men anstrengelsene til tross, lyktes jeg ikke så ofte som ønskelig. Etter den omtalte pedagogiske kursholderens filosofi burde dette være positivt. Slik opplevde ikke jeg det. Tvert imot. Alvoret i livet tynget meg i en slik grad at smilet stivnet.

Jeg gikk til samtaler hos psykolog en periode. Det var ikke mye å smile av der heller. Jo dypere vi gravde, jo mindre smilte jeg. Nå skal det sies at det å grave dypt ofte kan være positivt, idet man kan finne gull og andre gjemte skatter. I dette tilfellet støtte vi ingenlunde på skatter. Så jeg sluttet å gå til psykolog og fortsatte min jakt på smilet på egenhånd.

Jeg tok et helgekurs i magedans. Det skulle vise seg å gi resultater. Smil, latter og magemuskler henger sammen. På tross av at magedansens mange innviklede trinn og bevegelser var vanskelige å tilegne seg, aktiverte de noen merkelige ting kalt endorfiner. Endorfiner har det med å gi gode følelser, og gode følelser utløser smil eller latter. Det var dette og andre mennesker som smilte til meg som etter hvert forløste mitt eget smil igjen. Glattet jeg dermed over vansker og konflikter? Muligens. Men noen ganger kan det være nødvendig å legge ting bort for å komme seg videre.

Inntil det motsatte er bevist, tviholder jeg på min overbevisning om at det å smile mye er en positiv egenskap. Smilet kommer av det gode innenfra og forsterker et positivt samspill og dermed den positive egenopplevelsen av hverdagen.

”Et smil er en merkverdig ting, det vokser innenfra, men flyr det kan du ikke se hvor smilet er blitt av...”

2011/ 2013 © Toril Karin Solheim