... vi hakke sett opp fuggelbaind, men vi har pynta tre’...
Jeg håper Alf Prøysen tilgir meg radbrekkingen av den flotte
julekveldsvisa. Før sosiale medier ble en del av vår hverdag og vi (u)frivillig
lot oss involvere i nære og periferes liv, var det striskjorta og havrelefsa
som gjaldt frem til julaften. Offisielt i alle fall. Dersom vi hadde gått rundt
og strøket pekefingerens langs listene når vi var på overraskelsesbesøk hos
naboen (en gammeldags greie vi drev på med i tiden før sosiale medier), kan det
nok hende han ville blitt tatt på fersken i å jukse med førjulsvasken. Men han
ville neppe bydd oss marsipangrisen og krumkakene til kaffen i begynnelsen av
desember.
Om det er sosiale medier eller den postmoderne tidsalder som
gjør det, vites ikke, men kosefaktoren er påtagelig høy hvis man skal tro på bildene
og statusen fjesbok og instagram formidler. Forholdet til tradisjoner som
krever energi og en smule anstrengelse er i beste fall nonchalant dersom det
ikke genererer umiddelbar kos. Vi løper glatt fra det ene kulturelle arrangementet
til det andre hele julestria gjennom. Men er det snakk om å vaske golvet, deler
vi lenke på FB til en artikkel som fraråder rundvask før jul. Dersom vi bare
leser overskriften kan det tolkes dit hen. Og det holder for oss postmoderne
mennesker.
Nå er jeg ikke imot kos, men for mye av det gode er nettopp det. Når vi koser oss dagstøtt
med gløgg og pepperkaker, ribbe og pinnekjøtt i mange uker før selve julaften,
hva skal vi da mon toppe det med når julaften omsider opprinner? Visst er jeg
glad i både hygge, god mat og stearinlyskvelder. Mørketida er tung for min del
og gjør at behovet for en viss kosefaktor er til stede. Alt med måte, dog. Julekakene,
marsipankonfekten, ribbe og parisersurkål, pinnekjøtt og riskrem vil jeg spare
til jul. De er smaken av jul, selve essensen. Denne smaken forsterkes når det
kanskje er så mye som et år siden siste jeg spiste julemat.
Det er nesten så man kunne fristes til å snu julen om til
askese. Vi fråtser oss gjennom adventstiden. Julebord for de voksne. Nissefest for
barna. Å spise pepperkaker er viktigere enn å bake dem. Nytelsen går foran
arbeidet. Advent betyr ventetid. Forberedelsestid. I kirkeåret har advent og
fastetid samme liturgiske farge, lilla. Faste og advent er tider som
tradisjonelt var forbundet med askese. Advent ble en minifastetid. I dag er det
nærmest snudd på hodet. Når adventstiden fylles med julegodter, julepynt og
julemat, må muligens selve julehøytiden bli noe helt annet for at vi skal
skjønne forskjellen?
Livet er heldigvis mye mer enn kos. Eller som the Grand old
Lady i Downton Abbey sa det: «Livet er en serie problemer vi må løse etter tur.»
Det er noe som heter arbeidsglede. Et ukjent begrep muligens i vår moderne tid.
For meg aktualisert nettopp i denne tiden. Faktisk er det mulig å finne glede i
forberedelsene til jul, de forberedelsene som krever energi og anstrengelse. Å
se støvlaget forsvinne fra vinduskarmen og avsløre at den faktisk er hvit idet
jeg drar kluten med grønnsåpevann over den, er ren nytelse. Om det ikke akkurat
er artig i seg selv å vaske, kan jeg jo glede meg over at det gir meg en god førjulstrim.
Eller jeg kan gjøre vasking og rydding til en gledesstund med å øve på
julesanger – eller la Jose Carreras vakre
stemme fylle stua med velklingende juletoner.
Munnvikene til min yngste gudegave hang påtakelig nedover i
går formiddag da hun fikk beskjed om å rydde og støvsuge gulvet og tørke støv
på rommet sitt til jul. En halvtime senere kom hun ut derfra smilende fra øre
til øre. «Det gikk jammen fort!» erklærte hun.
Smilet ble om mulig enda bredere da hun som premie fikk dandert en
julelyslenke omkring vinduet og døra og rommet dermed var pyntet til jul
allerede.
Selv koste jeg meg gjennom gårsdagen med blant annet vasking
av klær og hus, marsipankonfektlaging – toppet med juleklipp og et kinobesøk. De
siste to dagene skal vi riktig mollkose oss med det lille som gjenstår av matinnkjøp,
klesvask, rydding og vasking av hus, matlaging og pynting til jul. Og et obligatorisk
julebad. Julegodteret skal få ligge der det ligger i boksene sine. Kakene likeså.
Juleribba skal få vente helt til julaften. Marspiangrisen(e) likeså. Juletreet blir pyntet lille julaften, tradisjonen tro. Jeg vil
ikke ha jul i huset før det er jul. Men da
skal julen få komme i fullt monn. Nå er det imidlertid like før… I mellomtiden
ønsker jeg mine lesere fortsatt god adventstid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar