mandag 18. februar 2013

Eldet - med stil...

Sniktitt inn i Mamtas møblerte hjem - med hypermoderne ovnspipe.
Nok en sniktitt inn i Mamtas møblerte hjem. Fra det hypermoderne og praktiske hjørnet over til gamle saker og ting. Verken gjemt eller glemt.
 
 
 
For et hav av år siden begynte jeg et hekleprosjekt med mål å lage hylleborder til både vitrineskap og kjøkkenhyller av tre. Den første hylleborden til vitrineskapet var fort ferdig og montert. Den er fortsatt ensom der inne. Imidlertid har jeg et par rosa oppfølgere på gang…
Border til kjøkkenhyllene derimot, ble også fort ferdige. Men de ble liggende umontert. Helt til nå. Nå har jeg et shabby chic skap i kjøkkenet hvor hyllebordene passer perfekt.

 



Jeg har en viss lidenskap for ting med patina og har arvet noen fine saker i den kategorien. Rokken fra forrige årtusen (som jeg lover bilde av snart) har fulgt meg fra jeg var nitten. Den er arvegods fra min mormor som igjen har arvet den etter sin mor. Rokken har gjort sin nytte selv om den er fullt brukbar, men får i dag hvile på sine laurbær. Sammen med karden. Hvor mange ull-lester og votter har den ikke spunnet garn til? Jeg husker min mormor hadde sauer da jeg var liten. Om hun brukte ulla fra disse sauene, er jeg ikke sikker på. Ganske fint å innbille seg det. At sauene jeg fikk klappe som liten, ble klippet hver vår. Av ulla spant min mormor garn, på rokken som nå står i hallen her nede. Og når nettene ble lengre og kulda satte inn, strikket hun lester som vi fikk til jul. at vi fikk mange lester av min moromor, er i alle fall et uomtvistelig faktum.


Husets vakreste og kjæreste klenodium er lysekronen i stuetaket. En meget forseggjort glasslysekrone som er hentet fra hytta. Til forveksling likner den de lysekronene vi så til flere tusen Euro hos glassblåseren på San Murano. Prisen vet jeg ingenting om, men uansett pris et staselig smykke! Jeg kan ikke la være og undres på hvor mange den har fått spre lys og glede til. Hvor mange selskaper og hyggestunder i stua den har fått spre sin glans over. Og nå har den fått et nytt liv her hos meg.
 
Øverst på skapet i kjøkkenet står nok et klenodium på stas. Krukke i steingods til sylting. Om jeg tar den ned og kjenner etter, kan jeg muligens ane duften av krydder som laurbærblad og helpepper og eddik. Bare tanken streifer meg, får jeg vann i munnen. Og jeg gripes av lyst til å ta krukka ned. Finne frem ingredienser til en stor porsjon sursild. Kanskje til neste jul..?




Detalj fra det blå toalettet med vannmugge fra en svunnen tid. Tidligere i daglig bruk til vaskevannet. I dag kun til stas. Når den skal tørkes støv av en gang iblant, løfter jeg den ned med andakt. God og glatt å holde i. Enkelt, men vakkert blåmønstret. Og jeg tenker på hvordan det ville føles å helle varmt vann fra den blå og hvite muggen over i et blikkfat. Ta frem et velbrukt og glatt såpestykke. La det gli rundt i hånden min og fra hånd til hånd før jeg legger såpen fra meg på en liten blå og hvit matchende såpekopp i porselen. Så kan jeg dyppe hendene ned i vannet som har fått kjøle seg mens jeg såpet inn hendene og skylle dem rene. Tørke dem på et linhåndkle før jeg er klar til middag.
 
 
Ja, slik kan klenodiene i mitt moderne hus stumt fortelle sine historier. Merker og riper røpe glimt av hendelser i en fjern fortid. Minnebruddstykker jeg gjemmer på. Som jeg forteller videre når klenodiene skal gå i arv.

 

2 kommentarer:

mettemia sa...

Hei. Vet ikke hva jeg gjør feil, men jeg la inn en kommentar til deg i går og den er borte! :-) Uansett....Fin bloggen din har blitt....-godt med litt fornying? Koselige bilder på dagens blogg. Gode minner med blondebordene til skaper og hyller. Ha en super dag...klem fra mettemia

Mamta sa...

Hmm... Besynderlig... Men koselig at du lyktes nå i alle fall! Fornying er fint - også på bloggen. Avslører muigens litt vårlengt. :-) Klem fra Mamta