Fredstanker, fremtid og håp...

Jeg holder på å lage min egen glassengel.

Ting kan gå i knas. Ofte kan de repareres. Ting kan gå i stykker i livene våre også. Selv de kan limes sammen igjen. Glassbitene kan settes sammen på nytt. Knuste biter av glass kan bli noe nytt og mer verdifullt. Biter av knuste drømmer og håp kan settes sammen og skape noe nytt. Noe varig og verdifullt.

Alle kan vi komme til å oppleve tap en eller flere ganger i livet. Vi kan selv komme til å forårsake tap og sorg hos andre. Slik er livet. Slik er menneskets natur.

Ordene dine slo hull på det skjøre skallet. Splintret glasset. Åpnet det sorte hullet. Som sluker alt som omgir meg. Som slukker lyset. Lik et slør og bare for en stund. Jeg oppdager at sløret kan lettes på. Slippe lyset inn igjen. Jeg kan løfte bort sløret. Svøpe det omkring meg som en lunende kappe når det blir kaldt.

Jeg holder på å bygge min egen glassengel.

Se, jeg skaper allerede noe nytt. Merker dere det ikke? sier profeten Jesaja.
I byen min hadde Kirkens bymisjon en ad hoc englebutikk like før jul. Jeg har vært der. Vandret langs hyllemeter med glassengler. Vandringen åpnet døren til minnene fra et besøk hos glassblåseren i San Murano i Venezia. Magiske minutter i det en glødende masse ble tryllet om til en hest.

Profeten Jeremia i Bibelen sier at vi er som leire i pottemakerens hånd. På samme måte tror jeg de knuste bitene av livene våre er som glødende emne for glassblåseren.

Jeg holder på å lage min egen glassengel.
Jeg kjøpte en vakker liten glassengel hos glassblåseren i Murano. Hvor mange ganger glasset i denne engelen har vært smeltet om, vet jeg ikke. Kan hende har glassblåseren formet dusinvis av akkurat denne engelen før han ble fornøyd med resultatet. Liv skal leves. Ting som går i stykker gjør jo det nettopp fordi de er i aktiv bruk. En glassengel inni en monter er helt trygg. Et liv levd innefor husets fire vegger, behørig innenfor komfortsonen, er trygt og sikkert med tanke på knuselighet. Livet utenfor komfortsonen er risky business. Et sjansespill, ja vel, men det er levd liv.

Ting går i stykker. De knuste bitene settes stadig sammen på nye måter. Noen ganger smeltes de om i glassblåserens verksted. Det er en spennende prosess å få være med på. Se, jeg skaper noe nytt, sier Herren. Vi skal ikke være så redd for nyskaping. Når noe nytt skapes, betyr det liv og utfoldelse.

For nokså nøyaktig to måneder siden åpnet jeg julegaver. I en av dem fant jeg ikke mindre enn to glassengler. Er det noe som gleder meg, er det engler. Glassengler har jeg alltid rom for. En engel bærer fredsbud. En hærskare av engler bærer gledesbud og minner meg om hele julens evangelium og bibelens historie i seg selv. Engler har en sentral plass i Bibelen og i vår tro. Englene som har fått plass hos meg, blir påminnelser om guddommelige hendelser. Om en Gud som er nær og som ser. En Gud som handler her og nå.

Ting kan gå i stykker i livene våre. En konflikt kan ødelegge en god og nær relasjon. Konflikter på arbeidsplassen kan ødelegge arbeidsgleden og i verste fall ødelegge arbeidsevnen for en eller flere av arbeidstakerne. Et hjem kan oppløses som følge av rus eller andre vansker.
Noen ganger er det ingen vei tilbake. Ting er for alltid ødelagt. Andre ganger kan det ødelagte repareres og gjenskapes. Tilgivelse kan skape forsoning og gjenopprette relasjoner eller et godt arbeidsmiljø. Uansett kan skårene plukkes opp med nennsom hånd og settes sammen til noe nytt.

Jeg holder på å forme min egen glassengel.

Ja, jeg bygger min egen glassengel av bitene jeg fant da katastrofen inntraff og byggverket raste sammen. Jeg brakte med meg alle skårene i kofferten. Til glassblåseren på San Murano. Han åpnet døren til sitt verksted. Inviterte meg over terskelen. Inn dit hvor heten slo imot meg. Hvor luften dirret av varme. Jeg åpnet kofferten og tok frem skårene av glass. Holdt dem i hendene. Bød dem frem for mesteren. Han er ikke mesteren for ingenting. Han tok varsomt imot ett og ett glasskår. Snudde og vendte på dem. Førte dem inn i ovnen og formet et emne. Engelen av glass tok form i løpet av minutter. Et underverk av Mesterens hånd.

2013 © Toril Karin Solheim

Et smil er en merkverdig ting... (Revidert)

 

Idag serveres litt gammelt oppgulp. Redigert oppgulp, for å være nøyaktig. Etter min mening fôr av slaget som tåler litt drøvtygging uten å miste sin kraft. Men si gjerne fra om du syns det er helt uspiselig nå.

For ganske mange år siden var jeg på kurs i pedagogisk veiledning. Innledningsvis skulle vi i grupper på to og to presentere hverandre ut fra positive påstander om oss selv. En av mine positive påstander om meg selv var at jeg smilte mye til daglig. Hvorpå kurslederen øyeblikkelig repliserte at det å smile mye ikke var å regne som en positiv egenskap. Nei vel. Man kan smile for mye, fikk jeg vite. For eksempel kunne smilet avsløre en form for underdanighet. Eller en ubevisst konfliktskyhet som jeg glattet over med et smil. Ja vel. Der og da forsvant smilet fra leppene mine. Heldigvis varte det ikke lenge. Allerede dagen etter var jeg i gang med å smile igjen. Mye.

Det er mulig jeg er helt på jordet. I så fall vil jeg sette pris på at du sier ifra. Imidlertid mener jeg å vite at smilet også representerer en genuin positiv innstilling til livet og til andre mennesker. At smilet er det første tydelige tegnet på spedbarnets forsøk på samspill med et annet menneske. At smilet ofte fungerer som en døråpner mellom mennesker. Dette ser jeg daglig i mitt arbeid blant mange små mennesker. Deres genuine smil som møter meg hver morgen, har bekreftet mine antakelser. De har åpnet dører inn til hjerter. Dører som ville vært steng – eller i alle fall tyngre å åpne - uten smilet.

Kanskje er det et snev av sannhet i påstanden om at fordi jeg smiler mye, avsløres min konfliktskyhet. I valget mellom konfliktdjervhet uten smil og konfliktskyhet med tro på smilet som en døråpner inn til et annet menneske, finner jeg valget enkelt. Jeg velger å tro på smilet som en positiv egenskap. Smilet, det ekte smilet, vokser innenfra, av et godt hjerte. Si meg på hvilken måte det kan være en negativ egenskap?

I enkelte perioder av livet har jeg smilt merkbart mindre enn ellers. For eksempel ble jeg for drøyt ti år siden utsatt for mobbing på arbeidsplassen. Et tema jeg for øvrig vil komme mye mer inn på etter hvert i denne bloggen. I mange av de årene som fulgte, syns jeg det var vanskelig å smile. Jeg ønsket virkelig å smile til verden, men anstrengelsene til tross, lyktes jeg ikke så ofte som ønskelig. Etter den omtalte pedagogiske kursholderens filosofi burde dette være positivt. Slik opplevde ikke jeg det. Tvert imot. Alvoret i livet tynget meg i en slik grad at smilet stivnet.

Jeg gikk til samtaler hos psykolog en periode. Det var ikke mye å smile av der heller. Jo dypere vi gravde, jo mindre smilte jeg. Nå skal det sies at det å grave dypt ofte kan være positivt, idet man kan finne gull og andre gjemte skatter. I dette tilfellet støtte vi ingenlunde på skatter. Så jeg sluttet å gå til psykolog og fortsatte min jakt på smilet på egenhånd.

Jeg tok et helgekurs i magedans. Det skulle vise seg å gi resultater. Smil, latter og magemuskler henger sammen. På tross av at magedansens mange innviklede trinn og bevegelser var vanskelige å tilegne seg, aktiverte de noen merkelige ting kalt endorfiner. Endorfiner har det med å gi gode følelser, og gode følelser utløser smil eller latter. Det var dette og andre mennesker som smilte til meg som etter hvert forløste mitt eget smil igjen. Glattet jeg dermed over vansker og konflikter? Muligens. Men noen ganger kan det være nødvendig å legge ting bort for å komme seg videre.

Inntil det motsatte er bevist, tviholder jeg på min overbevisning om at det å smile mye er en positiv egenskap. Smilet kommer av det gode innenfra og forsterker et positivt samspill og dermed den positive egenopplevelsen av hverdagen.

”Et smil er en merkverdig ting, det vokser innenfra, men flyr det kan du ikke se hvor smilet er blitt av...”

2011/ 2013 © Toril Karin Solheim

Vesignelser i forkledning. (Revidert)

Dagens lille epistel er også en revidert bloggpost fra nesten to år tilbake. Ikke desto mindre aktuell av den grunn. De senere årene har jeg i større eller mindre grad vært opptatt av å telle velsignelser. Jeg var ikke sikker på hvor jeg hadde det fra, men har nå funnet at det er tittelen på en hymne av Johnson Oatman Jr.

Velsignelsene er der. Det gjelder bare å få øye på dem og la de telle. Ingen av oss er overmennesker. Livet byr på både gleder, skuffelser, prøvelser og dype sorger. Lettere sagt enn gjort, men vi velger hva vi vil skal telle…I en periode i livet mitt var det vanskelig, for ikke å si umulig, å få øye på en eneste velsignelse. Muligens fordi vi ofte likestiller velsignelse med lykke. Velsignelser er noe mer, noe dypere enn en lykkefølelse, selv om lykke og velsignelse også opptrer simultant. For drøyt ti år siden opplevde jeg å bli fratatt de fleste av velsignelsene (eller kildene til lykke) i livet mitt. Som følge av mobbing, måtte jeg gå fra arbeidet jeg elsket. I dragsuget forsvant en sikker inntektskilde og store deler av omgangskretsen.

Hvis velsignelse er det samme som lykke, har den store begrensninger. Man er avhengig av å lykkes i ett og alt for å være velsignet. Hvis velsignelse er det motsatte av forbannelse, åpnes derimot mulighetene. Humøret og følelsen av lykke er i vår kultur ofte væravhengig, noe statusoppdateringer på fjesboka ofte vitner om. I dag regner det. Regnet gjør meg vanligvis ikke særlig lystig til sinns, så heller ikke denne dagen. Er regnet dermed en forbannelse? Nei, regnet gir liv. Altså kan det være en velsignelse. Så sant det ikke fører til flom som tar hus og levebrød, for ikke å si menneskeliv. Andre steder skinner solen i dag. Er solen utelukkende en velsignelse? Ikke for dem som opplever at avlingene svis av markene som følge av solen og tørken. Altså kan solen være en forbannelse. Alle ting bærer muligheten til både velsignelse og forbannelse i seg. En lukket dør kan være en forbannelse. Eller den kan være en velsignelse. Det kommer an på øyet som ser. Eller hvilke briller vi tar på oss. At en dør lukkes, kan bety at et vindu åpner seg et annet sted. Men i det øyeblikket man står foran den lukkede døren, kan det være vanskelig å få øye på hvordan den kan være en velsignelse. Det er her brillene kommer inn. Eller sagt med litt mer høytidelig språk, den guddommelige inngripen. Østens mystikere ville kalle det opplysning. I en kristen tradisjon kalles det den hellige ånds påvirkning. Navnet er egentlig ikke så viktig. Poenget er at øynene våre åpnes for velsignelsene.

Da jeg for ti år siden så både arbeid og venner forsvinne i en malstrøm, etter å ha blitt mobbet bort fra jobben min, føltes det som mye av meningen med livet fulgte med. Lykken tok brått slutt. Riktig nok mistet jeg ikke alt. Jeg hadde fortsatt de jeg er glad i rundt meg.

Likevel ble det lettere å fokusere på det jeg hadde mistet fremfor det jeg fremdeles hadde. Jeg mistet til og med troen på meg selv. Troen på å kunne noe. Troen på å være av betydning for andre. Jeg følte meg rett og slett ikke særlig velsignet. Jeg kunne ikke se at de dørene som på denne måten ble lukket på noen måte kunne være velsignelser i forkledning. Forkledningen var i så fall fullkommen. Imidlertid oppdaget jeg etter hvert åpnede dører og vinduer til rom jeg ellers ikke ville gått inn i. Omveier til velsignelsen. Det er ikke til stikke under en stol at det også har åpnet dørene inn til mørke rom. Til kjellere og bunkers jeg ikke trodde fantes. Verken kjellere eller bunkers er blant mine favorittsteder. Jeg er mørkredd. I en slik grad at jeg lammes.

Jeg kunne velge å bruke tiden min på å forbanne mørket. Å legge for hat alt og alle som gjorde meg vondt. Mure meg inne i kjelleren. For en periode valgte jeg om ikke å mure meg inne i kjelleren, så i alle fall stenge deler av verden ute. Inntil jeg oppdaget et kjellervindu som sto på gløtt. Jeg valgte å smette ut dette vinduet. Å våge å tro på at den utrakte hånden ville meg vel. Jeg valgte det siste. Og jeg valgte rett. Det var noen som ville meg vel. Der fantes andre som hadde tro på meg da jeg selv hadde mistet denne troen. I ettertid ser jeg hvilken stor velsignelse dette var. Der og da fortonte det seg ikke som annet enn en svak grålysning. Likevel en nyanse lys nok mot kjellermørket til at jeg fikk øye på den.

Andre som har opplevd mobbing på jobben, har fortalt om liknende erfaringer. At det som har reddet dem fra å gå til grunne, var den ene vennen eller kollegaen som hadde tro på dem da de selv mistet troen.

Utenfra kan det kanskje se ut som et enkelt valg. Det er klart en velger å ta imot en utrakt hånd. Det er klart en velger velsignelsen fremfor forbannelsen! Eller..? Dersom en har opplevd at utrakte hender ikke holdt likevel, skal det en stor porsjon vågemot til for å tørre å ta imot. Det er fristende å mure seg inne i kjelleren fremfor å klatre ut av et vindu når en ikke aner om hender holder. Når en ikke aner hva eller hvem som befinner seg utenfor.

Å velge å si dette høyt og tydelig handler også om vågemot. Det er ingen selvfølge at ordene tas imot. Men så langt har ordene mine blitt tatt imot. De har åpnet noen dører. Kanskje de åpner flere med tiden?

Selv i dag syns jeg det er lett å falle i den grøften å sidestille lykke med velsignelse. Når dagen ikke ble slik jeg hadde håpet på, når jeg mislyktes med et prosjekt jeg hadde fore eller når andre ikke kom meg i møte slik jeg hadde håpet, er det lett å føle seg ulykkelig. Å være ulykkelig er likevel ikke det samme som å mangle velsignelse. Velsignelse ene og alene basert på materiell velstand eller menneskelig mestring, blir i beste fall et skjørt byggverk. Derimot kan det sies å være en inngripen av guddommelig kraft som setter mot i mennesket til tross for omstendighetene. Noe vi kan velge å ta imot eller la være.

Jeg startet med å si noe om at jeg har vært opptatt av å telle velsignelser de siste årene. Til å begynne med var det som å lete etter nåla i høystakken. Jeg måtte begynne i det små. Telle alle smilene jeg mottok i løpet av en dag. Kaffekoppen og en stille stund før en må sette i gang med dagens mange gjøremål. For etter hvert å få øye på velsignelsene som trosser omstendighetene. Ekstra kø i morgenrushen som gjorde at jeg fikk med meg sangen ” Vår beste dag” av Erik Bye på veien via morgenradioen.

Selv om det innimellom er dager da det fortsatt synes vanskelig å tro på blanke ark med fargestifter til, velger jeg å tro på at dagen byr på velsignelser, selv om de kommer i forkledning... C.S. Lewis’ ord skal få avrunde dagens epistel:

When we lose one blessing, another is often most unexpectedly given in its place.

En epistel om å åpne dører. (Gjenbruk)

Tilgivelse er en dør som kun kan åpnes innenfra.

Døra i kvernhuset (Photo credit: RolfSteinar)

Til jul fikk jeg en årskalender med Dagens ord – til oppmuntring og etteranke. På første vårmånedens første dag, var dette dagens ord. Et ord som umiddelbart appelterte til meg. Tanker som hadde ligget på lager lenge ble aktivert. Tanker om tilgivelse. Tanker om manglende evne til tilgivelse.

Ett av hovedtemaene her på bloggen vil være mobbing og veien tilbake til livet etterpå. Fredagens ord passer godt innenfor denne tematikken.

Når det verste har skjedd.
At kollegaen som var hyggelig og imøtekommende plutselig blir et troll og vender seg mot deg. Du tenker kanskje første gang hun er uhøflig og klager på arbeidet at hun har en dårlig dag. Men det skjer på nytt og på nytt. Hun har visst mange dårlige dager? Etter hvert begynner du å lure på om det er deg selv det er noe galt med. Begynner å endre din egen atferd for å tekkes kollegaen. Og når det heller ikke hjelper, begynner du å få vondt i magen hver kveld før du skal på jobb. Slik man gruer seg til det ene tannlegebesøket. Slik gruer man seg plutselig til hver eneste dag man skal på jobb. Når ukene og månedene går, innser du til slutt at du ikke orker mer. Du blir sykemeldt for aldri mer å komme tilbake i jobben. Hvordan møte mobberen etterpå? Skal jeg hilse eller la være? Har jeg ikke lov til å oppføre meg som om han eller hun var en ikke-person for meg? Den som har tråkket slik på meg.

En normal reaksjon på en traumatisk erfaring som denne, er å vende seg vekk fra overgriperen eller overgriperne. Unngå steder der man kan møte dem. Og om man møter dem, ignorere og late som om de ikke eksisterer.

I en lang periode etter mobbehendelsene levde jeg slik. Mobbingen skjedde i en kristen organisasjon. En organisasjon med forgreininger innen flere miljøer i den relativt lille byen vår. Det betydde at det var mange steder jeg ikke lenger orket å gå. Mange miljøer jeg tidligere hadde vært aktiv i som jeg brått kuttet båndene til. Mange mennesker jeg hadde en relasjon til som plutselig forsvant ut av livet mitt. Unngåelsene la store begrensninger på bevegelsesfrihet og livsutfoldelse.

Troen var også truet. For hvordan kunne Gud, min Far, tillate at de jeg hadde regnet som mine brødre og søstre behandlet en av sine egne så nederdrektig?

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Dette var Jesu egne ord da han ble pisket og slått og til sist spikret på et kors for å dø. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør, var derimot min egen omskrevne versjon. I de fleste tilfeller er det nemlig ikke slik at mobberen/ mobberne ikke vet hva de gjør. De er fullt klar over maktspillet de utøver overfor offeret. De går inn for å såre eller skade der det gjør mest vondt. Om det ikke nødvendigvis er planlagt over lang tid, er det overlagt i den forstand at handlingene er veloverveide. Tilgivelse var derfor intet naturlig valg for meg. Døra var og forble stengt innenfra.

Ingen kan tvinge seg til tilgivelse. Tilgivelse er en gave offeret gir overgriperen – og seg selv. Tilgivelse er en dør som må åpnes innenfra. Både av offer og overgriper. Når du åpner denne døra, fører den til et liv i frihet.

Jesu handling i lidelseshistorien som vi møter hver påske, viste meg veien. Dvs også psykologer og andre sjelesørgere jeg snakket med underveis i denne tiden, sa at tilgivelse var et skritt på veien mot helbredelse. Men ordene fra Mesteren selv åpnet øynene for en sannhet som hadde banket på lenge. De åpnet hjertet for tilgivelse.

Tilgivelse er enklere sagt enn gjort. Jeg har ingen god oppskrift på hvordan en skal finne dørklinken og kreftene til å åpne døra. Til å begynne med tenkte jeg at tilgivelse var avhengig av at overgriperen kom til offeret for å be om tilgivelse. Siden dette ikke skjedde i mitt tilfelle, mente jeg å ha mitt på det tørre ved å la skylden forrente seg på overgriperens konto. Etter hvert innså jeg at gjeldsbyrden også hvilte på meg. En byrde jeg slett ikke ønsket å drasse rundt på resten av livet. Jeg bestemte meg øyeblikkelig for å kvitte meg med den. Jeg valgte å åpne døra for tilgivelsen. Døra ut i et rom hvor jeg kunne puste fritt. Ut med sorg og sinne – inn med glede og fred.

Tilgivelse betyr ikke at jeg må være venn med overgriperen. En opprettholdelse av fiendebildet binder imidlertid offer og overgriper sammen. Det er en dualisme jeg ikke blir kvitt. Tilgivelse kutter dette båndet. Jeg er ikke lenger ufrivillig knyttet til overgriperen/ ovegriperne. Jeg er fri. Jeg er fri. Jeg er fri!

Et lite livstegn... (Repostet)

Herfra har det vært stille en stund. Beklageligvis for eventuelle ivrige blogglesere. Kort sagt foretrekker jeg imidlertid å være tilstede i eget liv fremfor å bruke tid på cybertilværelsen.

Jeg har familie som jeg gjerne vil tilbringe mest mulig tid sammen med. For barna mine er det ofte nok at jeg bare er der når de ringer, når de kommer hjem etter en tur ute med vennene. Vi vet aldri på forhånd når de har behov for en prat om de litt mer alvorlige tingene i livet. Når de har behov for å sitte tett i sofaen med beina krøllet oppunder seg. Når de har behov for å at mamma vil se film med dem. Det er en klisje som faktisk er hundre prosent riktig: Årene går så fort. Plutselig er barna voksne. Og mamma stiller plutselig i andre eller tredje rekke. Derfor velger jeg å være mest mulig til stede mens det ennå er tid.

Jeg er på jobbjakt. Tvungen sådan. Når legen sier stopp, er det best og ta til fornuft. Jobbsøking er hardt arbeid, det kan jeg love alle som innbiller seg at å gå arbeidsledig er en lek. Arbeidsledig er jeg jo heller ikke, så dermed blir det dobbelt opp for min del.

Jeg har to nokså nært forestående fester og forberede. Fantastisk artig – men også temmelig arbeidskrevende. I alle fall når man elsker å gjøre ting selv. Prosjekt heklede serviettringer er jeg snart i mål med hva angår selve håndarbeidet. Men mangt og meget annet gjenstår.

Dette er på ingen måte et sutreinnlegg om hvor mye jeg har å gjøre. Tvert imot er jeg strålende fornøyd med å ha det slik. Men det betyr at bloggingen stiller bakerst i rekka, til tross for at jeg er glad i å skrive og å lese andres skriverier. Helt stille blir det neppe herfra. En og annen statusoppdatering fra ferien og hverdagslivet kommer nok.

Inntil vi blogges – gode sommerdager ønskes deg!

Den som ler sist...

Det var en gang tre gutter som gikk på ungdomsskolen. Alle med en eller flere merkelapper. Alle så strevde de med både bokstaver og tall. Noen av lærerne likte visst sende-gutta-til-rektor-uten-grunn-leken svært godt. De lekte den i alle fall minst ukentlig. Mattelæreren deres lekte til og med profet. En dag profeterte han for dem: Ingen av dere duger til noe som helst, og dere kommer alle til å gå ut av ungdomsskolen dumme som brød!

Det er sagt at man ikke blir profet på eget hjemsted. Men for å gjøre læreren til lags, bestemte guttene seg for å ikke duge til noen ting. Det var jo akkurat det de hadde fått beskjed om. Hey, teacher! Leave us kids alone!

Pedagoger er i en bransje der det svært ofte er mulig å komme med selvoppfyllende profetier. Så også i dette tilfellet. I dette tilfellet dessverre også en helt utilgivelig selvoppfyllende profeti. En profeti som – til alt hell for den udugelige læreren – og dessverre for guttene – kom mor for øret altfor sent.

Hvorom allting er, de gikk ut av ungdomsskolen – etter papirene og dømme – dumme som brød. Men eventyr har som oftest en lykkelig slutt – eller i det minste – en løsning. Så også her. En høst senere møter guttene nye pedagoger. Pedagoger som etter alt og dømme deler ut gullkantede selvoppfyllende profetier. Ett år senere kan guttene peke nese til mattelæreren fra ungdomsskolen og vifte ham oppunder nesen med edle metaller. Jammen dugde de  – alle hindre til tross!