Pensel og palett - noen assosiasjonssprang...

Dagene går i ett, sier man. Men dagene går ikke i ett. De er adskilt av ulike fargetoner og paletter. Dagen forut for i går var malt med grå palett. Tunge skyer hang nedover fjellsidene. Tårene rant ned fra himmelen. Over jorder med vissent gress. Vannet bladfelte trær med nye knopper. Dryppet tett i tett på regnkåpedekte hoder. Bølget mot bilruta. Sveipet veibanen og gjorde den sleip. Tung kropp, trøtte øyne. Barnelatter og sang spettet dagen med farger. Smilende og spøkefulle kolleger og klienter drysset glitter i det grå. Myk pels mot kinnet mitt pakket dagen inn i varme. Lavt energinivå dempet stemmeleiene og rundet kantene på tirsdagen. Selv grå dager har sin sjarm.

Himmelen over dagen gir livet farge. Denne morgenen opprant med en himmel i alle sjatteringer av fiolett og rosa. Fargespillet åpner øynene mine for skjønnheten på en vanlig onsdag. To travle dager fylt med innhold i mange valører. Jeg er på tilbudssiden. Møter med nye mennesker og ikke helt ukjente mennesker. Små og store som tas inn i varmen. Prøvende nysgjerrige blikk åpnes mot meg. Øyne som glitrer av glede møter mine. Med smil på leppene og latter i øynene vinker de farvel for denne gang. Et aldri så lite takk hviler på leppene mine. Noen har åpnet døra inn til livet sitt, og jeg er invitert...

© Toril Karin Solheim

Trenger pappaer i permisjon statlig særbehandling?

Tilsynelatende kan det se slik ut. Barne - og likestillingsminister Lysbakken vil bevilge midler til et statlig prosjekt med det for øyet å pushe pappaer inn i pappapermringer. Tanken om at også pappaer i permisjon har behov for kontakt utenfor hjemmets fire vegger, er god nok. Men den er neppe ny for noen. Det er vel og bra at fedre har fått økt sin andel av permisjonskvoten. Uten en dytt fra myndighetene ville muligens ikke majoriteten av smårollingene hatt pappaene sine såpass mye hjemme som de nå faktisk har. Men det får være måte på detaljstyring av permisjoner og familieliv.

Tanken tenderer ellers i retning av trendy ting som skreddersys for bynære strøk. Der fødselsratene er såpass store at det er mulig å samle et par håndfuller fedre som tilfeldigvis er i permisjon samtidig. I de grisgrendte strøkene jeg hører hjemme, er tiltaket lite gjennomførbart. Det finnes imidlertid alternativer som inkluderer foreldre uansett kjønn. Åpne barnehager er en ypperlig møteplass for både barn, mammaer og pappaer.

Tanken har samtidig et snev av mistillit til fedrenes evne til selv å ordne opp.  Mødre har til alle tider organisert trillegrupper og mammatreff på egen hånd. I tillegg til barselgruppene helsestasjonen tilbyr. Er pappaer mindre kompetente til slikt og trenger staten som støttekontakt? Jeg er selv pedagogisk leder i Åpen barnehage. I min jobb møter jeg mange pappaer som bevisst oppsøker vårt tilbud. Både fordi de ser barnets behov for sosialisering, men også er seg bevisst sitt eget behov for å møte andre småbarnsforeldre. Jeg har erfart at pappaene er fullt ut i stand til å ordne opp selv. At familiene selv vet best hvordan de skal ordne permisjon og tid til omsorg for de minste.

Nei, pappaer i permisjon trenger ikke statlig særbehandling. Dersom de statlige midlene til papparinger er tiltenkt helsestasjonen, bruk dem heller til å løse noen av de uløste oppgavene som allerede er der.

Jeg er trøtt og hadde egentlig ikke tenkt å blogge i dag. Dagens litt hete potet var imidlertid midt i mitt fagfelt og trigget skrivelysten en smule... Mer om saken på nrk: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7866640 

© Toril Karin Solheim

Jeg har ord å gi...

Stille dager. Stille netter. Ennå lyse dager. Mørke netter. Stillhet som omslutter meg. Trygg innpakning mot alt der ute. Stillhet som kryper inn på meg. Stillhet blir til rabalder. Jeg har ord. Mange ord. Men ingen å si dem til. Akkurat her, akkurat nå. Så plinger det og inn kommer ord fra andre. Noen har tenkt på meg. I akkurat dette øyeblikket. Utenfor stillheten finnes pulserende liv. Tanker som tenkes. Ord som sies. Noen av tankene var til meg. Og noen av ordene var til meg. Dette ble mine ord til deg i kveld.

Når ordene ikke vil...

Noen ganger blir det ingen ord ut av alle opplevelsene, stemningene og følelsene de skaper. Noen ganger må jeg smake på dem, om og om igjen, før de blir til ord og setninger som gir mening. Andre ganger forblir de stemninger som ikke lar seg fange på et ark eller i en ramme. Ordene vil ikke dit jeg vil i dag. De lever sitt eget liv, og jeg er en dårlig kjørekar. Men så snart ordene vil, kommer de til bloggen også. I mellomtiden deler jeg et stemningsbilde fra en sensommer langt syd...

Fredagstanker…

Så fikk jeg se sola synke i havet sent denne kvelden i september. Trippe barføtt over lunkne svaberg. Kjenne pusten fra en flau vind stryke over kinnet. Bølgeskvulp mot strand senker pulsen, roer sinn. Bare være i alt dette vakre og milde og ta imot, ånde inn…

Morgenen brakte med seg lys over mørkredde funderinger. Og keiserinneselskap på tur opp og frem. Utsyn fra de forblåste toppene løfter perspektivet litt og viser oss ting av betydning. Tankene legger ut på paragliderflukt og henter oppdrift som ikke finnes mellom vegger eller under tak. Tankeflukt tar pusten fra meg men åpner dørene så jeg kan puste fritt igjen…

Dager og uker fylt med mål uten mening og umulige emosjonelle inkassokrav går i glemmeboken når naturen nøster meg inn og gjemmer meg i favnen sin. Ord mellom venner varmer valne tanker. En Indian summer tas imot med åpne armer også innomhus…

How to look smashing living on a budget?

Eller for å si det på godt norsk: Hvordan se henrivende ut når du har dårlig råd?

Nå skal jeg ikke ta mål av meg å starte moteblogg, til det er jeg altfor utdatert og ukyndig på dette feltet. I en altfor lang periode av livet mitt var jeg opptatt av å anonymisere eget utseende før jeg til slutt tok til vettet og fant ut at det var på tide å vise seg frem i terrenget. At jeg handler på budsjett er imidlertid et uomtvistelig faktum. Så derfor tenkte jeg at det var på sin plass at jeg, som så mange andre bloggere, kunne røpe noen av mine hemmeligheter på skjønnhetsfronten. Spesielt med tanke på oss med minimale klesbudsjett, dog anvendelig for alle uansett lommebokstørrelse. Selvsagt kan jeg ikke røpe alle, for dermed å risikere at venninner og kolleger plutselig ser like smashing ut som meg, eller enda verre, mer smashing…

Å se smashing ut kan jo handle om alt fra klær til hår, sminke og hud. En ting er jo hva Skaperen har gitt hver enkelt av oss i fødegave. Nå til dags kan man selvsagt gjøre noe med det også, men så langt har jeg ikke sett behovet. Jeg velger å fokusere på ting man kan gjøre noe med og å gjøre det beste ut av det man har fått fra naturens side. Her og nå vil jeg altså konsentrere meg om klærne vi kler oss med.

Det å ta seg godt ut har imidlertid like lite med størrelsen på lommeboka som med klesstørrelsen og gjøre. Jeg har de senere årene vært en meget slank utgave av meg selv, men mine howtolooksmashingonabudget-tips skal være anvendelige helt uavhengig av lommeboken, klesstørrelse og figur.

Første bud er å frigjøre seg totalt fra moteslaveriet. Lever man på budsjett, nytter det ikke å kjøpe nytt for å endre klesstil like raskt som motene endrer seg. Isteden er man henvist til å finne sin egen stil og rendyrke den i størst mulig grad. Alternativet er jo å ha klær fra flere ulike moteepoker hengende i skapet til enhver tid, ettersom motene har det med å reinkarneres etter noen år. Er man usikker på hva som er ens egenstil og man ikke er så heldig å komme med i Bli ny-spalten til KK, kan jeg anbefale en safari i motebutikkene. Helt gratis. Bare se, ikke kjøpe!  Men gjerne prøve. Kjenne på stoffer, studere fasonger og linjer og prøve plagg eller hele antrekk man liker. Spør fremfor alt de hjelpsomme damene i butikken til råds. Det er jo blant annet derfor de står der og henger rundt en når en leter seg gjennom klærne på stativene eller de står og tripper utenfor prøverommet med et forsiktig og håpefullt ”Hvordan gikk det?”. At de ikke får solgt de dyre plaggene man prøver, er jo ikke vårt problem.

Ta en fargeanalyse uten å betale for det. Eller be venninner, frisøren din eller butikkekspeditører om hjelp til å se hvilke farger som tar seg best ut på deg. Å velge plagg i ”dine” farger, gjør det enklere å kombinere plagg i garderoben uten å måtte kjøpe helt nye antrekk hver gang man har behov for å fornye garderoben.

Less is more er også i budget-sammenheng en god rettesnor. Sats på plagg med rene linjer og uten for mye dilldall. Dilldall vil uansett forsvinne ut av motebildet før man får sukk for seg. Dessuten kan plaggene smashes opp med smykker og annet tilbehør. Less is more kan også bety å gå for en størrelse mindre enn du vanligvis har brukt. Klær som sitter godt, kan gjøre at en tar seg bedre ut enn klær som er for vide. Bruk fremfor alt mer kjole og skjørt dersom du er kvinne. Gjerne kjoler som viser frem leggene og de kule støvlettene du bruker høst og vinterstid…

Budget betyr billig, hvilket for meg gjerne er synonymt med salg. Fretex og gjenbruk er et annet og godt alternativ. Billig er imidlertid ikke alltid bra. Kvalitet er viktigere enn pris i denne sammenhengen, ettersom kvalitetsplagg for det første er forseggjorte mht. passform, søm, farge, tekstur og glans. For det andre er de holdbare, og man trenger derfor ikke bytte dem ut særlig ofte. Valg av stoff er derfor også essensielt. Rene naturmaterialer som ull, silke, lin og bomull er best, holder fasongen og tåler vask uten at verken fasong, farge eller utseende på plagget lider. selvsagt er silke og lin dyrere enn polyester, men da er salg eller secondhand tingen. En enkel klassisk kjole i lin i din yndlingsfarge kan anvendes til mange anledninger ved å bytte tilbehør som sko, vesker, skjerf, smykker og jakker eller til og med strømpebukser.

Den lille sorte skal visstnok være et må-ha ifølge moteekspertene i ukebladene. Men er den nå virkelig det? Slike motepåbud fremmer først og fremst konformitet, noe jeg tvert imot ønsker å motvirke. Dernest skaper det lett en mindreverdsfølelse hos oss som aldri har eid noen liten sort, enten fordi man ikke har funnet en som falt i smak eller fordi budsjettet ikke tålte det. Og mindreverdsfølelser kan man ikke ha noe av når målet er å se henrivende ut. Dersom man likevel skulle slumpe til å ha en liten sort en i skapet, er det absolutt et greit plagg å piffe opp med jakke eller annet tilbehør i ens yndlingsfarge og dermed unngå konformiteten. Dessuten har man pent antrekk til flere ulike anledninger uten å måtte anstrenge seg særlig.

Stiletthæler, eller i det minste litt høyde på hælene, er bra – og ikke bare til finbruk. Gjør beina lengre og kroppen rankere, i alle fall når man har lært seg å gå på dem... Og mens vi er inne på dette med sko, de er kanskje det viktigste tilbehøret til ethvert antrekk. Gå for kvalitet også her. Sko holder gjennom flere motesesonger og trenger ikke byttes ut før de er utslitt, hvilket kvalitetssko nærmest aldri blir. Sørg også for at skoene ser rene og nypusset ut til enhver tid, med mindre du er ute etter å skape en smashing shabby chic look. Match også gjerne sko og veske hva angår farge og materiale, men kontraster og motsetninger her kan også være detaljer som gjør susen. Det er opp til deg.

Sist, men ikke minst er gjenbruk og redesign et godt alternativ dersom man er håndarbeidskyndig eller kjenner noen som er det. Enkle endringer på brukte klesplagg kan være en pyntebord i kontrastfarge på kjolen eller jakka. Stæsj som er utgått på dato kan tas av og evt. erstattes med nytt og dermed gjøre plagget brukbart igjen. Noen har gjort gjenbruk til et levebrød, og Grønn tråd Redesign er en av disse bedriftene.

Flere andre har også skrevet om dette emnet, bl.a. Dressing Like a Princess on a Working Girl's Budget Selv nikket jeg bifallende da jeg kom over denne artikkelen akkurat nå.

På dette tidspunktet hadde det vært innmari kult om noen av gutta kom med bifallende tilrop og kommentarer, men jeg regner med at de er for blyge til det… Vi får håpe de manner seg opp slik at de isteden tør å plystre etter oss neste gang vi viser oss på gata...

It's true, facebook is connecting people...

Facebook is keeping its promise, it really is connecting people. The world all of a sudden seems so small. This afternoon I talked to an Indian friend. Our worlds are so different, and today’s chat was a reminder of this fact. While I’m getting cold showers everytime I stepout of my door and jumping into and out of big puddles these days and can’t wait to get rid of the cold rain, his people on the other hand are facing the burning sun and drought and can’t wait to welcome the rain…

For the last two years the monsoon didn’t come. The monsoon used to be reliable, but now it seems different. The drinking water reservoirs are decreasing every day, the ponds and rivers drying. We were joking about me sending some of our rain down to India, but seriously they are in great need for prayers for a miracle.

Dessert ble det også...

Sunne og grove eplemuffins

2 små egg
1 ½ dl brunt sukker
2 dl laktosefri melk/ fløte
75 g smør/ margarin u/ melk  eller
0,75 dl olje
2 dl Jyttemel (glutenfritt)
3 dl glutenfri havregryn (kjørt i hurtigmikser)
1 ½ ts bakepulver
1 eple i biter
1 ts kanel
1 dl grovhakkede nøtter

Pisk egg og sukker til eggedosis, rør inn smør/olje og melk. Bland det tørre og rør sammen. Rør forsiktig inn eplebiter og nøtter. Ha røra i muffinsformer (ca 25 små muffins) og stek midt i ovnen på 180 grader i ca. 20 min.

Oppskriften er tilpasset glutenfritt og laktosefritt kosthold, og jeg fant den her: http://blondejulie.blogg.no/1247350984_12jul2009.html

Smoothie

1 frossen banan i biter
1-2 dl frosne rips
1 eple, skrelt og skjært i biter
½ dl appelsinjuice
½ dl laktosefri melk
¼ ts vaniljesukker
1 ts brunt sukker
½ dl ferdig laktosefri vaniljesaus

Egentlig tok  jeg bare en dæsj av ditt og en dæsj av datt, så en må bare prøve seg frem med mengden væske. Det ble i alle fall en deilig softis-/sorbetaktig smoothie som jeg kunne nyte sene kveldssolstråler med…

Deilig mat på en vanlig tirsdag...

Delvis inspirert av det tidligere nevnte opplysningsheftet om norsk sjømat, laget jeg den første av flere fiskemiddager denne uka nettopp idag. Her er mine egne oppskrifter, og de er som vanlig tilpasset laktosefritt og glutenfritt kosthold.

Fargerik laksemiddag med kremet saus
Til 4 – 5 pers trenger du:

6o0 - 800 g lakseside m/ skinn
¼ sellerirot i terninger
½ kålrot i terninger
4-5 gulrøtter i halvskiver
1 broccoli i buketter
3-4 vårløk i ringer
½  finhakket løk
25 g smør el. Margarin u/ melk
Saft av ½ sitron
1-2 limeblader

Legg laks i smurt ildfast form og dryss over salt og pepper. Dander eller strø grønnsakene i formen rundt laksen. Press saften av sitronen over fisken. Ha på smør i klatter og dryss over finstrimlede limeblader. Dekk formen med aluminiumsfolie og sett i ovnen ved 200 °  i 40-45 min.

Ovnsbakte potetbåter (oppskrift fra http://www.godfisk.no )

Godt vaskede nypoteter med skall deles i båter og legges i smurt ildfast form, 1-2 per person. Drypp over olivenolje og dryss salt & pepper over. Stekes i ovnen sammen med laksen.

I mellomtiden lager du saus ved å surre løk i stekepanne til den er blank. Ha i sellerirotbiter og vårløk og fres litt til. Løs buljongterning i varmt vann og hell over løkblandingen, kok opp og ha i fløten. La fløteblandingen trekke på svak varme til den er tyknet. Smak evt. til med salt og pepper.

2 dl laktosefri kremfløte
Vann
Smør til steking
½ finhakket løk
Litt  sellerirot i terninger
litt vårløk
Buljongterning
Salt og pepper
 

Jeg - en aktivist...

Min mellomste datter kom hjem fra skolen med et par opplysningshefter om norsk sjømat idag. En kampanje for å få barn til å spise mer fisk, går jeg ut fra. Norsk fisk, selvsagt. Som den glade gourmetkokk jeg er, satte jeg meg ut i tidlig kveldssol for en smule inspirasjon… Og inspirert ble jeg. Riktignok var det mye gammelt nytt hva angår oppskrifter, men med hjelp fra brosjyrene kom det frem fra gjemselen. Jeg kan røpe at allerede denne uken blir det fisk i ulike varianter på bordet i heimen. Blant alt det lekkert innpakkede  informative og inspirerende stoffet, fant jeg imidlertid følgende oppfordring som jeg stusser litt over:

 Server alltid skinn- og benfri fiskefilet til barna.

Rett frem, uten noen form for utdyping eller begrunnelse. Selv kunne jeg føyd til: …så lærer de aldri å renske fisken sin selv. For det er vel redselen for at barna skal sette fiskebein i halsen som ligger til grunn for oppfordringen, antar jeg. Så antar man dermed samtidig at foreldre av idag ikke er i stand til å renske fisken såpass, evt. lære ungene selv å renske fisken slik, at den er like trygg å spise som filet. Uten at jeg er noen ekspert, mener jeg å vite at mye av vitaminene faktisk finnes i nettopp bein og skinn, hvilket vil gå tapt dersom man alltid skal reinskjære fisken før tilberedning. Når jeg koker bouillabaisse, koker jeg buljong på alt fiskeavskjæret, og bedre buljong skal man lete lenge etter! En digresjon, men for meg blir det på alle måter et paradoks alltid å skulle servere fisken som filet...

Selv er jeg vokst opp med fisk omtrent fra jeg kunne innta fast føde. Ferskfesk, lever og rogn, salt og fersk øuår (eller uer som det heter på fint), kleppfesk og sild (inneholdende tusenvis av bein!), og bare en sjelden gang fikk jeg fisk servert som filet. Og jeg lever i beste velgående. Det beste av alt er jo at jeg kan renske fisken selv. Jeg kan til og med skjære filet. En og annen gang serverer jeg filet, men like ofte serverer jeg hel fisk eller fisk i skiver, med skinn og bein. Det er sikkert fordi jeg er pedagog. På den måten lærer barna mine også å renske fisk! En vakker dag vil de få bruk for det når de skal tilberede fiskemiddag, skjære filet til sine barn osv. osv.

Eller er det meningen at vi som forbrukere skal anskaffe oss all mat ferdig renset, ferdig filetert og klar til å legge på fat? Slik at den oppvoksende slekt ingen anelse har om hvordan fisk ser ut både inni og utenpå og hvordan man bearbeider råstoff for å lage smakelige måltider? Selvsagt er det et poeng at matlaging nå til dags skal være både lettvint og lite tidkrevende. Jeg syns også det er fint med ferdigfiletert fisk og oppmalt kjøtt i en travel hverdag når man skal rekke fra a til b i løpet av et par timer og i mellomtiden fått mettet noen sultne mager… Men alle dager er ikke slik. Gourmetkokken og pedagogen i meg er skjønt enige i at når det gjelder matlaging, er prosessen like essensiell som resultatet. Det får ta den tiden det tar. Jeg har derfor, i samråd med dem, bestemt meg for å boikotte oppfordringen fra eksportutvalget for fisk og fortsette å servere barna fisk med skinn og bein! Allerede denne uka. Man skal ikke ta alt for god fisk! J

Tid for vafler...

Etter mange dager, ja faktisk uker, med høyt tempo og arbeidspress, sitter jeg nå på morran i en dunge i godstolen. Kroppen krever kvile og sjelen skriker etter ro. Ro til å sortere. I helgen feiret vi vår konfirmant. Når jeg står midt oppi det har jeg det for travelt til å kjenne etter, for mange ting å huske og å ordne med til å ta inn enda mer. Da jeg dagen derpå satt med formiddagskaffen og kakerester på terrassen og leste telegrammer, kom følelsene...

Nå har jeg ikke tenkt å belemre leseren med mimring om hvor alle årene er blitt av. Isteden skal jeg si litt om hvor på sin plass det kan være å bare sitte i ro i godstolen og kjenne etter.

Jeg liker å ha mange baller i luften til tross for at jeg er en elendig ballspiller. Jeg av dem som alltid ble valgt til sist når det skulle spilles kanonball på barneskolen... Metaforisk talt er jeg imidlertid en kapabel sjonglør, kanskje særlig i hektiske tider. Men uten pusterommene ville det ikke fungere. Pusterommene er bokstavelig talt rom til å puste i. Som korsanger er jeg velkjent med pustens og manglende pusts virkning på kroppen og i sin tur på sangstemmen. Dersom vi puster bare overfladisk, låses musklene og hindrer bevegeligheten og tøyeligheten i musklene (og stemmebåndene) med den virkning at de etter hvert blir steinharde. I travle tider har vi lett for å puste overfladisk, derav stress-skuldre…   

Nå har jeg altså pusterom. Et langt et og på flere plan. De store festdagene er over. Siste eksamen er levert og med den et studium fullført. Nå skal jeg puste ut og puste dypt inn, helt fra magen. Jeg skal ikke tenke slike tanker som ”Hva i all verden skal jeg bruke all fritiden min til?” I dag skal jeg for eksempel først og fremst nyte de stille morgentimene med kaffekoppen lenge og ellers prioritere ting jeg har lyst til fremfor ting jeg burde. I morges fikk jeg spørsmål om jeg ikke kunne lage noe godt til lunsj, for da skulle eldstemann nemlig komme hjem i spisefriminuttet… Det gikk opp for meg at jeg har jo endelig tid til det, så vafler skal det bli. Ha en strålende dag – med eller uten vafler til lunsj! J

Palmesøndagsmeny med palmesus...

Sønnen i huset er en ekte gourmet, det har han vært fra han kom til oss 19 mnd. gammel. Allerede fra første uken hjemme elsket han fårikål og alt annet som smakte godt! Siden har det blitt etterspurt og utprøvd både det ene og det andre på kjøkkenet, med og uten tillatelse. Noen ganger vellykket og velsmakende og andre ganger ikke riktig så vellykket…  Nå hadde han i lengre tid mast om at jeg kunne lage marinert kyllingfilet igjen (som jeg forøvrig lagde til 120 konfirmanter på idrettstreffet han deltok på i høst). Palmesøndag hadde jeg såpass god tid at det lot seg gjøre. Denne gangen serverte jeg kyllingfiletene med kokt  Basmati ris med krydder og grønnsaker og to ulike typer Raita ved siden av, i tillegg til ferdig kjøpt chilisaus.
Dagen derpå lagde jeg en improvisert gryte med korianderkylling av restene. Her følger oppskrifter og bilder:




Marinert kyllingfilet


5  dl olje
½ dl vineddik
½  dl soyasaus
2 båter finhakket hvitløk
1 ss finhakket frisk ingefær
½ finhakket grønn chili
4- 6 knuste kardemommefrø
8-10 nellikspiker
Kanelstang ev. ½ ts kanel


Bland alt til marinaden og la kyllingen marineres ca. 1 time. Stekes ca. 30 min ved 180 grader i ildfast form el. langpanne, hell gjerne noe av marinaden over. Dryss over litt salt og fersk eller tørket koriander før steking.




Raita med agurk


1 agurk
5  dl yoghurt naturell
1 ts salt
½ ts kajenne/ chilipulver


Riv agurk på rivjern. Bland salt i yoghurten og ha i agurken. Strø kajenne over. Serveres avkjølt.


Raita med tomater


4 store tomater i båter
5 dl yoghurt
1 ts salt
1 ts pepper
3 -4 vårløk, finhakket
1-2 grønne kajennepepper, finhakket
Frisk eller tørket koriander


Del tomatene i båter. Ta vare på saften og bland i yoghurten. Finhakk vårløken. Bland salt og krydder i yoghurten. Ha i tomater og vårløk. Strø frisk eller tørket koriander over. Serveres avkjølt.

Korianderkylling


700 g kyllingfilet, marinert og stekt, i store biter
1 løk, finhakket
1 fedd hvitløk, knust og hakket
1 grønn chili, finhakket
3  grønne kardemommefrø
6 nellikspiker
Laurbærblad
½ ts løkfrø
½ ts spisskummen
½ ts gurkemeie
3 vårløk i ringer
1 boks kokosmelk
1 boks herm tomater
Litt olje
Vann
Salt og pepper
Koriander


Løk freses blank og gyllen i olje. Ha i alt av krydder og la det surre en stund. Ha deretter i tomater, litt vann og salt. La det koke på svak varme en stund og ha i kylling, kokosmelk. Kok opp og strø over koriander. La det hvile under lokk en stund på varm, men avslått plate, før servering. Serveres med kokt ris og evt. salat.

Velsignelser i forkledning...

De senere årene har jeg i større eller mindre grad vært opptatt av å telle velsignelser. Jeg var ikke sikker på hvor jeg hadde det fra, men har nå funnet at det er tittelen på en hymne av Johnson Oatman Jr. Velsignelsene er der. Det gjelder bare å få øye på dem og la de telle. Ingen av oss er overmennesker. Livet byr på både gleder og skuffelser. Lettere sagt enn gjort, men vi velger hva vi vil skal telle…

I en periode i livet mitt var det vanskelig, for ikke å si umulig, å få øye på en eneste velsignelse. Muligens fordi vi ofte likestiller velsignelse med lykke. Velsignelser er noe mer, noe dypere enn en lykkefølelse, selv om lykke og velsignelse også opptrer simultant. For drøyt ti år siden opplevde jeg å bli fratatt de fleste av velsignelsene (eller kildene til lykke) i livet mitt. Som følge av mobbing, måtte jeg gå fra arbeidet jeg elsket. I dragsuget forsvant en sikker inntektskilde og store deler av omgangskretsen.

Hvis velsignelse er det samme som lykke, har den store begrensninger. Man er avhengig av å lykkes i ett og alt for å være velsignet. Hvis velsignelse er det motsatte av forbannelse, åpnes derimot mulighetene. Humøret og følelsen av lykke er i vår kultur ofte væravhengig, noe statusoppdateringer på fjesboka ofte vitner om. I dag regner det. Regnet gjør meg vanligvis ikke særlig lystig til sinns, så heller ikke denne dagen. Er regnet dermed en forbannelse? Nei, regnet gir liv. Altså kan det være en velsignelse. Så sant det ikke fører til flom som tar hus og levebrød, for ikke å si menneskeliv. Andre steder skinner solen i dag. Er solen utelukkende en velsignelse? Ikke for dem som opplever at avlingene svis av markene som følge av solen og tørken. Altså kan solen være en forbannelse. Alle ting bærer muligheten til både velsignelse og forbannelse i seg. En lukket dør kan være en forbannelse. Eller den kan være en velsignelse. Det kommer an på øyet som ser. Eller hvilke briller vi tar på oss. At en dør lukkes, kan bety at et vindu åpner seg et annet sted. Men i det øyeblikket man står foran den lukkede døren, kan det være vanskelig å få øye på hvordan den kan være en velsignelse. Det er her brillene kommer inn. Eller sagt med litt mer høytidelig språk, den guddommelige inngripen. Østens mystikere ville kalle det opplysning. I en kristen tradisjon kalles det den hellige ånds påvirkning. Navnet er egentlig ikke så viktig. Poenget er at øynene våre åpnes for velsignelsene.

Da jeg for ti år siden så både arbeid og venner forsvinne i en malstrøm, føltes det som mye av meningen med livet fulgte med. Lykken tok brått slutt. Riktig nok mistet jeg ikke alt. Jeg hadde fortsatt de jeg er glad i rundt meg. Likevel ble det lettere å fokusere på det jeg hadde mistet fremfor det jeg fremdeles hadde. Jeg mistet til og med troen på meg selv. Troen på å kunne noe. Troen på å være av betydning for andre. Jeg følte meg rett og slett ikke særlig velsignet. Jeg kunne ikke se at de dørene som på denne måten ble lukket på noen måte kunne være velsignelser i forkledning. Forkledningen var i så fall fullkommen. Imidlertid oppdaget jeg åpnede dører og vinduer til rom jeg ellers ikke ville gått inn i. Omveier til velsignelsen. Det er ikke til stikke under en stol at det også har åpnet dørene inn til mørke rom, til kjellere jeg ikke trodde fantes. Kjellere er ikke blant mine favorittsteder. Jeg er mørkredd. I en slik grad at jeg lammes.

Jeg kunne velge å bruke tiden min på å forbanne mørket. Å legge for hat alt og alle som gjorde meg vondt. Mure meg inne i kjelleren. Jeg valgte å smette ut av et kjellervindu som sto på gløtt. Å våge å tro på at den utrakte hånden ville meg vel. Jeg valgte det siste. Og jeg valgte rett. Det var noen som ville meg vel. Der fantes andre som hadde tro på meg da jeg selv hadde mistet denne troen. I ettertid ser jeg hvilken stor velsignelse dette var. Der og da fortonte det seg ikke som annet enn en svak grålysning. Likevel en nyanse lys nok mot kjellermørket til at jeg fikk øye på den.

Utenfra kan det kanskje se ut som et enkelt valg. Det er klart en velger å ta imot en utrakt hånd. Det er klart en velger velsignelsen fremfor forbannelsen! Eller..? Dersom en har opplevd at utrakte hender ikke holdt likevel, skal det en stor porsjon vågemot til for å tørre å ta imot. Det er fristende å mure seg inne i kjelleren fremfor å klatre ut av et vindu når en ikke aner om hender holder. Når en ikke aner hva eller hvem som befinner seg utenfor.

Å velge å si dette høyt og tydelig handler også om vågemot. Det er ingen selvfølge at ordene tas imot.

Selv i dag syns jeg det er lett å falle i den grøften å sidestille lykke med velsignelse. Når dagen ikke ble slik jeg hadde håpet på, når jeg mislyktes med et prosjekt jeg hadde fore eller når andre ikke kom meg i møte slik jeg hadde håpet, er det lett å føle seg ulykkelig. Å være ulykkelig er likevel ikke det samme som å mangle velsignelse. Velsignelse ene og alene basert på materiell velstand eller menneskelig mestring, blir i beste fall et skjørt byggverk. Derimot kan det sies å være en inngripen av guddommelig kraft som setter mot i mennesket til tross for omstendighetene. Noe vi kan velge å ta imot eller la være.

Jeg startet med å si noe om at jeg har vært opptatt av å telle velsignelser de siste årene. Til å begynne med var det som å lete etter nåla i høystakken. Jeg måtte begynne i det små. Telle alle smilene jeg mottok i løpet av en dag. Kaffekoppen og en stille stund før en må sette i gang med dagens mange gjøremål. For etter hvert å få øye på velsignelsene som trosser omstendighetene. Ekstra kø i morgenrushen som gjorde at jeg fikk med meg sangen ” Vår beste dag” av Erik Bye på veien via morgenradioen.

Selv om det innimellom er dager da det fortsatt synes vanskelig å tro på blanke ark med fargestifter til, velger jeg å tro på at dagen byr på velsignelser, selv om de kommer i forkledning... Erik Byes vakre sang fremført av Marit Larsen får avrunde dagens epistel sammen med C. S. Lewis’ ord:

When we lose one blessing, another is often most unexpectedly given in its place.

Vår beste dag

Lun lunsj på studiedager...

Som deltidsstudent har jeg det privilegium å ha god tid på formiddagen en og annen dag i uka. Man skal jo riktignok studere, men samtidig er det deilig å kunne benytte seg av anledningen til å dulle litt med seg selv og familien. Det har blitt en vane å lage noe godt til lunsj disse dagene. I dag fikk jeg beskjed av  Puccini (katten vår) om å klappe sammen pc’en og ta en pause omkring kl. 11.30 idet han breiet seg over den… Dermed kapitulerte jeg og satte i gang med å bake lavkarbobrød. Jeg er ikke på lavkarbodiett, men siden dette brødet både er glutenfritt og velsmakende samtidig som det er protein- og fiberrikt, lot jeg meg friste til å forsøke. Tre kvarters tid senere kunne jeg nyte lun lavkarbolunsj… På oppfordring legger jeg ut oppskriften som jeg for ordens skyld gjør oppmerksom på at en god kollega har delt med meg. Har imidlertid selv tilpasset den litt.

Lavkarbo brød

4 store egg, skill hvite og plomme      
1/2 ts salt
1 ss fiberhusk
200 g philadelphiaost
1/2 ts bakepulver
6 ss knuste linfrø

Pisk eggehvitene stive og tørre(5 min). Pisk plommene godt og tilsett de øvrige ingrediensene. Skjær inn de stivpiskede eggehvitene. La gjerne røren stå og svelle en stund. Røren kan settes med skje på bakepapir, eller strykes flatt og strø sesamfrø over og lages som kjeks, eller som focaccia i form. Drypp da litt olje eller smeltet smør over, krydre med havsalt, hvitløk, rosmarin, oregano etter smak. Stekes ved 200 grader ca. 15. min. Jeg laget brødet som focaccia i dag. Helte et par ss olivenolje over og strødde med rosmarin, og ikke salt, ettersom det er salt i oppskriften. Strødde også litt sesamfrø over. Resultatet var svært velsmakende.

Indisk på en søndag…

Søndager er deilige dager på mange måter. Bl.a. har jeg god tid til å lage mat. Indisk kokekunst er en av mine lidenskaper, og helgen er ikke den samme uten… Det er forøvrig mange grunner til at jeg foretrekker indisk mat. Ikke bare er den særdeles velsmakende, men den er også i all hovedsak glutenfri (med unntak av brødene), laktosefri og proteinrik. I dag ble det indisk på menyen igjen.

En rett jeg er veldig glad i og lager nokså jevnlig, er Chikkar Chole (eller krydrete kikerter på norsk). Den serveres vanligvis med tamarind chutney som er en sursøt saus og frityrstekte brød. Siden jeg gikk over til glutenfritt kosthold for åtte år siden, har jeg imidlertid ikke lagd disse brødene, til tross for at de er særdeles velsmakende. Glutenfritt mel har vesentlig dårligere bindeevne enn hvetemel og gjør derfor utbaking av større eller mindre brød til en stor utfordring. Dvs. jeg gjorde et forsøk for et par år siden, brukte Toro sin kakemiks, men det ble bare søl, så jeg ga opp. I dag tok jeg mot til meg og gjorde et forsøk med bruk av Jyttemel, som har bedre bindeevne enn andre glutenfrie melsorter. Og tenk, så lyktes jeg! Brødene ble kjempegode og måltidet komplett.  Kikerterretten med tamarind chutney og poori kan også serveres til lørdagskos.

Her følger oppskriftene på alle rettene. Alle oppskriftene er hentet fra Kushu Singhs bok ”Indisk mat – kultur, karri og kulfi” og omarbeidet av meg. Boken anbefales for øvrig på det varmeste for nybegynnere, ettersom den gir en grundig innføring i indisk kokekunst.

Poori

250 g Jyttemel
1 ss fiberhusk
2 – 3 ss vegetabilsk olje
1,5 dl vann

Ha mel og fiberhusk i bakebollen og lag en grop. Tilsett olje og arbeid den godt inn i melet. Tilsett vannet langsomt og arbeid deigen godt sammen. Kna den i ti min, til den blir blank og glatt. Den skal være fast. Hell over litt olje. Del deigen opp i 15 like deler. Trill hver del til en kule og kjevle ut til en rund leiv ca. 11 cm.

Varm oljen i en jerngryte. Legg en leiv om gangen i oljen vha. sleiv. Vent noen sekunder og pres den forsiktig ned i oljen. Den skal svelle opp. Snu poorien og stek den på andre siden ca. 8 sek. Ta poorien ut av oljen og la tørke på kjøkkenpapir. Pass på at oljen holder seg varm, hvis temperaturen synker, vil ikke brødene svelle. Serveres varm eller lunkne.

Chikkar chole – krydrete kikerter

400 g kikerter
1 ¾ l vann

2 store løk, grovhakket
4 hvitløkfedd
1-2  cm stk. fersk ingefær, skrelt og hakket
2 grønne kajennepepper/ chili
3 ss tomatpure
litt vann

8-9 ss olje
1 ts malt koriander
1 ts malt spisskummen
2 ½ ts salt
5 ss sitronsaft
1 ts garam masala

Legg kikertene i bløtt natten over. Kok dem deretter møre i bløtevannet 1 – 1 ½ t. Ha løk, ingefær, hvitløk, chili og tomatpure i en hurtigmikser og mos til en jevn pasta. Varm oljen i en tykkbunnet gryte. Ha i løkpastaen og stek ca. 4 min. tilsett koriander og spisskummen og stek videre i ca. 10 min. til det dannes oljebobler.

Ha kikertene i sammen med kokevannet og bland godt. Tilsett salt, og knus noen kikerter mot grytekanten for å jevne sausen. La det koke uten lokk inntil stuingen er tyktflytende. Slå av varmen, tilsett sitronsaft og bland godt. Dryss over garam masala og dekk med lokk. La det stå og trekke i minst ti min. Rør godt i stuingen før servering.

Tamarind chutney

75 g tamarindpasta
3 dl vann
2 ½  ss sukker
1 ts salt
¼ ts kayennepepper/ chilipulver
¼ ts malt ingefær
1 ½ ss sultanrosiner (kan droppes)

Bland alle ingredienser bortsett fra rosinene i en kjele og kok opp under omrøring. La blandingen koke ca. 8 min. til sausen tykner litt. ha eventuelt i sultanrosiner. Avkjøles før servering. Kan oppbevares inntil 2 dager i kjøleskapet.

Ris med krydder og grønnsaker

3 ¾ dl basmati ris (evt. jasmin)
150 g blandede grønnsaker (gulrøtter, blomkål, erter, broccoli, potet)
5 ss smør
4 svarte kardemommefrukter
4 laurbærblad
¼ ts malt muskat
5 ½ dl vann
¾ ts salt

Vask, skrell og skjær grønnsaker i mindre biter eller buketter. Varm smør i en tykkbunnet gryte og la kardemomme og laurbærblad steke noen sek. Ha i grønnsaker og muskat og stek videre noen min. Ha i ris, og rør godt slik at grønnsaker, smør og ris blander seg godt. Ha i salt og vann og kok opp. Skru ned til svært lav varme og la risen koke under lokk 20-25 min.

Smakelig måltid!  J

Et smil er en merkverdig ting, det vokser innenfra...

Jeg har studiedag og skulle skrevet helt andre og langt mer seriøse ting enn dette lille stykket her. Imidlertid er det ofte slik at enkelte ting bare presser seg på, og da lar jeg det stå til...

For ganske mange år siden var jeg på kurs i pedagogisk veiledning. Innledningsvis skulle vi i grupper på to og to presentere hverandre ut fra positive påstander om oss selv. En av mine positive påstander om meg selv var at jeg smilte mye til daglig. Hvorpå kurslederen øyeblikkelig repliserte at det å smile mye ikke var å regne som en positiv egenskap. Nei vel. Man kan smile for mye, fikk jeg vite. For eksempel kunne smilet avsløre en form for underdanighet. Eller en ubevisst konfliktskyhet som jeg glattet over med et smil. Ja vel. Der og da forsvant smilet fra leppene mine. Heldigvis varte det ikke lenge. Allerede dagen etter var jeg i gang med å smile igjen. Mye.

Det falt tydeligvis ikke denne pedagogen inn at smilet også representerer en genuin positiv innstilling til livet og til andre mennesker. At smilet er det første tydelige tegnet på spedbarnets forsøk på samspill med et annet menneske. At smilet ofte fungerer som en døråpner mellom mennesker.

Kanskje er jeg en tanke konfliktsky. Men i valget mellom konfliktdjervhet uten smil og konfliktskyhet med tro på smilet som en døråpner inn til et annet menneske, finner jeg valget enkelt. Jeg velger å tro på smilet som en positiv egenskap. Smilet, det ekte smilet, vokser innenfra, av et godt hjerte. Si meg på hvilken måte det kan være en negativ egenskap?

I enkelte perioder av livet har jeg smilt merkbart mindre enn til vanlig. For eksempel ble jeg for drøyt ti år siden utsatt for mobbing på arbeidsplassen. I mange av de årene som fulgte, syns jeg det var vanskelig å smile. Jeg ønsket virkelig å smile til verden, men anstrengelsene til tross, lyktes jeg ikke så ofte som ønskelig. Etter den omtalte pedagogiske kursholderens filosofi burde dette være positivt. Slik opplevde ikke jeg det. Tvert imot. Alvoret i livet tynget meg i en slik grad at smilet stivnet. Jeg gikk til samtaler hos psykolog en periode. Det var ikke mye å smile av der heller. Jo dypere vi gravde, jo mindre smilte jeg. Nå skal det sies at det å grave dypt ofte kan være positivt, idet man kan finne gull og andre gjemte skatter. I dette tilfellet støtte vi ingenlunde på skatter. Så jeg sluttet å gå til psykolog og fortsatte min jakt på smilet på egenhånd. Jeg tok et helgekurs i magedans. Det skulle vise seg å gi resultater. Smil, latter og magemuskler henger sammen. På tross av at magedansens mange innviklede trinn og bevegelser var vanskelige å tilegne seg, aktiverte de noen merkelige ting kalt endorfiner. Endorfiner har det med å gi gode følelser, og gode følelser utløser smil eller latter. Det var dette og andre mennesker som smilte til meg som etter hvert forløste mitt eget smil igjen. Glattet jeg dermed over vansker og konflikter? Muligens. Men noen ganger kan det være nødvendig å legge ting bort for å komme seg videre.

Jeg tviholder altså på at det å smile mye er en positiv egenskap. Smilet kommer av det gode innenfra og forsterker et positivt samspill og dermed den positive egenopplevelsen av hverdagen.

”Et smil er en merkverdig ting, det vokser innenfra, men flyr det kan du ikke se hvor smilet er blitt av...”

I følge Vårt Land føler vi oss som tapere på Fjesboka…

http://www.vl.no/samfunn/article117721.zrm

Riktig nok er det amerikanske forskere som hevder dette, men det forholder seg nok ikke så veldig annerledes her på berget... 

Jeg kan jo bare snakke for meg selv. Selvsagt er 90 % av statusoppdateringene av typen ”Gleder meg til helg og jentetur til Roma” eller  ”rocker byen med gjengen” eller også ”fredag og lønningspils med gode kollegaer”. Man poster bilder fra trivelige lag eller eksotiske ferier, firmaturer og annet som kan dokumentere vår suksess. Fjesboka gir oss en unik anledning til å eksponere oss selv slik vi ønsker verden skal se oss eller kanskje den vi tror at verden vil se. Hva vet jeg.

Selv er jeg vokst opp med minnebøker fylt med minner av typen ”Tro ikke alt hva du hører, si ikke alt hva du vet, da sparer du mange bører på sinn og samvittighet” og lar meg ikke nevneverdig affisere av alle de fantastiske opplevelsene mine Fjesbokvenner tilsynelatende er med på. ”Den som er tilfreds kan ingen ruinere” har den vise Lao Tse sagt, og det gjelder ikke minst i fjesbokjungelen av statusoppdateringer.

Flott hvis alle mine venner har det topp 99 % av tiden, jeg gleder meg med dem! Hvis de derimot er omtrent som meg, hvilket jeg antar ettersom vi er av samme stoff, består livet av om lag 70 % hverdager. At hverdagen kan være en fest, vet jeg av erfaring, det kommer an på hvordan man ser på det. Men som oftest er hverdagene nokså ensformige og fulle av skal og bør-gjøremål. Et bakteppe vi har bruk for slik at høydepunktene trer desto tydeligere frem.

Når mange av oss har flere hundre venner på fjesboka, sier det seg nesten selv at det ikke er stedet å utbasunere private og dypt personlige ting i ens liv. At mange velger å tegne et glansbilde av seg selv isteden er da kanskje ikke så rart. Men som en av mine kloke kolleger sa om dette fenomenet; også fjesboka har meldingsfunksjon som muliggjør en nyansering av glansbildet. Heldigvis. Ut over det gjelder lærdommen om å ta alt med en klype salt...

Med åpne armer...

Et nytt år foldes ut - lik en blomst der kronbladene tett omslynget skjuler skjønnheten innenfor. (Mark Twain)


Jeg ser frem til å oppdage skjønnheten etterhvert som blomsten foldes ut for meg. Godt nytt år!