Oss fiskere imellom...

Tenk, jeg er borger av en europeisk kulturhovedstad! Sitrende forventning sitter fremdeles i kroppen etter helgens åpning av det store kulturåret Bodø 2024. Håpet er at dette ikke er et engangsstunt, men tvert imot en ny begynnelse for og videreutvikling av kulturlivet. Værgudene sto oss bi så vi unnslapp både storm og nedbør, men ikke desto mindre har vi har frosset oss gjennom et spektakulært åpningsshow utendørs i havna. Hovedfokuset var samisk kulturarv, samt kystkultur og fiske. sistnevnte symbolisert ved noen fantastiske fiskefigurer som «svømte» omkring scenen i havnebassenget. 

Tankene gikk etterpå til en fisketur i sommer. Vi var så heldige å få et par fine sei, unnselige sammenliknet med storfiskene fra showet, men store nok for oss! Da mannen halte og drog opp snøret, ble det snakk om hvem som egentlig fikk fisken. Jeg fikk den på kroken. Mannen fikk æren av å hale den inn. Siden jeg fikk fisk på kroken begge gangene, var det vel egentlig jeg som var fiskeren? mente jeg. Faktisk var det vel jeg som sørget for fiskelykke hver eneste gang vi hadde fått fisk? Et utsagn han protesterte heftig på. Forrige gang var det jo han som både fikk napp og halte i land. I en fiskekonkurranse er det selvsagt viktig at fiskeren får æren for egen fangst. Hos oss er det en helt annen sak. Vi fisker for mataukens skyld og deler uansett fangsten. Lattermildt la vi ned stridsøksene og delte gleden over felles fiskelykke!

 

I Vår Herres verden er vi en del (ja, kanskje til og med mange) menneskefiskere og fiskelag i en og samme båt. Vi arbeider side ved side. Jesu disipler var fiskere og hadde erfaring med å være ute ei hel natt uten å få så mye som en mort i garnet. Innimellom opplever også menneskefiskerne at «garnet» er helt tomt, iherdig innsats til tross. Andre ganger er snøret eller nota full av sprellende fisk. Det hender at det ene fiskelaget er heldige mens andre gang etter gang må dra opp garnet uten fangst. 

 

Ikke så rent sjelden hender det at menneskefiskerne krangler seg imellom om hvem sin fangst det er, til tross for at vi er i samme båt. Slik mannen og jeg gjorde... Da kan det være på sin plass å minne hverandre om Paulus ord til Korinterne:

 

«Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.  Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid.  For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning. I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. 11 Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.» 1Kor3

 

Her snakker Paulus om gartnere og byggmestere. Betydningen er likevel overførbar. Den enkelte fiskers eller fiskerlags innsats er ikke enestående. Vi fisker jo ikke for oss selv. Vår Herre er rederen – og vi er Hans medarbeidere. Vi samarbeider om fangsten. Enhver arbeidstime, ethvert snøre eller garn som kastes ut og hales iland er viktig for resultatet. La oss da feire hverandres fangst og glede oss når vi benker oss ved samme bord over det faktum at vi får være en del av festen. 

 

Som et barn...

Julefeiringen er over. Et nytt år er godt i gang. Julebudskapet blir jeg likevel ikke ferdig med. Fjoråret bød for min del på en av livets største gaver, nemlig å få bli bestemor. Med et nyfødt barn i armene endres perspektivene radikalt. Juleevangeliet har fått nytt liv for meg. Mysteriet i at Gud valgte å sette sin frelsesplan i verk gjennom et spedbarn. Hvordan Han bygger sitt rike gjennom dette lille barnet og de små barna som Han kaller til seg. En bloggtekst fra noen år tilbake har i denne sammenhengen fått ny mening for meg. Derfor velger jeg å poste den på nytt.

 

For noen år siden var jeg på orgelkonsert en formiddag i kirken. Kanskje et hundretalls relativt voksne tilhørere sitter mer eller mindre i ro i benkeradene. Noen med øynene lukket. Kanskje lytter vi bedre da? Tonene sildrer ned over forsamlingen. Og de bruser heftig imot oss. Orgelmusikk spiller på alle strenger. Bokstavelig talt. Lekent og likevel påtrengende smyger tonene seg inn gjennom halvåpne hjertedører.

 

Midt i musikken vandrer en liten tass med ei bestemor på slep. Opp midtgangen kommer en litt større tass med stor fart – og ei mamma på slep. Hun når ham igjen og løfter ham opp så han kan se organisten som sitter på galleriet bak i kirka og kunstverket av piper som sender lyden ut i rommet. Gutten gestikulerer ivrig. Så vil han ned og fortsetter fremover midtgangen i full fart. Helt frem til trappen som fører til kirkens kor. Oppunder taket i overgangen mellom kirkeskipet og koret er en skulptur av den korsfestede Kristus med de to Mariaene ved korsets fot. 

 

Med ett får jeg et bilde og et ord. Jeg ser for meg Jesus da han gikk omkring på jorda. Hver gang han kom til et sted ser jeg for meg at de første som kom løpende imot ham var små barn. Som sagt, er barn av natur tillitsfulle og nysgjerrige. De ville gå helt frem til Jesus, og hvis det var ledig plass, ville de krype opp på fanget hans og slå seg til ro der. Jesus som sitter på en åpen plass med en flokk barn omkring seg. De står tett, tett inntil ham. Et par stykker har krabbet opp i fanget hans og ser opp mot ansiktet hans, følger bevegelsene hans med stor interesse. Jesus ser ut til å glede seg over dette. Evangeliene forteller om at mødrene (kanskje til og med fedrene) bar de små barna frem til Jesus for at han skulle røre ved dem. Disiplene ville avvise dem, men Jesus ba disiplene om å ikke sperre veien for barna og foreldrene. La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke. for Guds rike hører slike til, sa Jesus. (Mark 10,14) Han snakket med barna og la hendene sine på hodet til hver og en av dem og velsignet dem. 

 

Slik et barn møter nye steder, nye mennesker med interesse, årvåkent blikk, krabber opp i fanget til deg og finner seg til rette, slik tror jeg Jesus ønsker hver og en av oss velkommen. Som voksne forvansker vi ofte forholdet til Gud. Vi har mange forbehold. Vi kan vanskelig gå fra å være den vi er blitt som voksne til å bli den vi var som barn. Men gjennom Jesus kan vi bli forvandlet, slik at vi blir mer og mer slik et barn i vårt forhold til Gud. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det. Mark 10,15 En av prekentekstene for disse siste søndagene i kirkeåret gir oss en uforbeholden innbydelse – og et løfte som jeg vil konkludere med på denne mandags formiddagen:

... og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. 

Joh 6,37b

 

Agnus Dei

«Du, Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss!»

 

Dette bønneropet stiger fra kirker verden over hver søndag når det feires nattverd. I en verden fylt av krig og lidelse, uro og angst et rop som stiger fra mange hjerter daglig.

 

Som seksåring begynte jeg på søndagsskolen. En av lærerne, mor til min barndomsvenninne, var en særlig flink forteller. På den tiden hadde vi flanellografen, som jeg elsket. Billedcollagen av bl.a. Noahs ark og Jesu liv gjorde sammen med lærerens ord fortellingene levende og lette å huske. 

 

Siden har jeg drømt om å reise til Det Hellige landet. Høsten for fem år siden fikk jeg oppfylt drømmen. Vi var flere som snakket om at når vi vandret der Jesus hadde vandret for to tusen år siden, var det som om Han gikk i følge med oss her og nå. 

 

 

I Galilea besøkte vi bl.a. Magdala. En liten by ved Gennesaretsjøen, hvor det er funnet ruiner av en synagoge fra Jesu tid. Her levde Maria Magdalena. Hun slapp alt hun hadde i hendene for å sitte ved Mesterens føtter og lytte til Ordet. Her er bygd ei nydelig kirke med flere små kapeller dedikert bestemte hendelser fra Jesu liv. I kjelleren er det et ekumenisk møterom utsmykket med et maleri som tydelig taler om et møte med Mesteren. Om ei kvinne med stor tro. Om Mesteren som gjør de syke friske. Om Mesteren som merker om vi bare rører ved kappen hans. Her møtte vi Fader Kelly. Sammen satte vi oss ved Mesterens føtter. Med tomme hender. Med åpne hjerter. Vi fikk ta imot det levende Ordet. Vi fikk kjenne kraften fra Mesteren idet vi grep etter kappen hans. 

 

I møte med ei blind kvinne sa Fader Kelly at manglende syn har spart henne for syn som mange besudler sitt sinn med. Her snakket han om begjær i flere betydninger. Om å se med misunnelse og begjær på hva andre har. Vi vet hva dette innebærer i eget liv. Han ba om helbredelse for henne spesielt og likevel alle generelt. I Hans sår har vi mottatt legedom – også for sår skapt i våre sinn av det vi har tillatt oss å ta inn gjennom våre sanser. 

Han snakket om det å takke Gud for den Han har skapt oss til å være og for hva hver enkelt er gitt. Om å takke for livet uansett alder, utseende og omstendigheter. 

 

Hjemme, langt fra Galilea, kan jeg fortsatt kjenne Mesterens nærvær. Han vandrer sammen med meg i hverdagens utfordringer og gleder. Men Han vandrer også sammen med enhver som påkaller Ham. I disse dager tenker jeg særlig på den som lever midt i krigenes redsler og den som lever under press for sin tro på Mesteren. I møte med all nød og lidelse vi ikke kan gjøre noe med, blir dette nødropet min livbøye og mitt håp. 

 

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Gi oss din fred.

 

Høsten er stor – arbeiderne få...

De siste par årene har vi forsøksvis dyrket litt grønnsaker og urter til eget bruk i tillegg til potet. Fra medio juli har vi plukket salat, sukkererter og reddiker, samt masse grønnkål og urter ukentlig. Poteter har vi stort sett vært selvberget med i mange år. Nå i høst fikk vi også noen kilo fine gulrøtter og rødbeter. På vårt lille hagebruk holder det med to par hender for å få høstet inn avlingen. Men da alle de stappfulle kassene med poteter sto utenfor huset sist helg, ble disse ordene fra Bibelen så aktuelle likevel. «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Luk 10,2

 

I mange menigheter snakkes det om dette at det er for få hender til å utføre alt arbeidet. Gapet mellom behov og etterspørsel av både lønnende og frivillige medarbeidere er stor. Mulig jeg er mer oppmerksom på behovet fordi jeg selv ikke ser meg i stand til å fylle noen av hullene. Eller kanskje det er slik at frivillighet er en varig mangelvare i vårt moderne samfunn.

 

På tur i et høstlig landskap tumlet tankene omkring dette...

 

Kanskje er det i utgangspunktet ingen reell mangel på medarbeidere. At det oppleves slik, kan bero på at arbeidere av ulike årsaker ikke har hørt eller tatt imot kallet eller utfordringen fra høstens herre. Kanskje fokuseres det også mer på det individuelle (og konkrete) kallet kontra et kollektivt kall til tjeneste i Guds rike. 

På en stor gård trengs mange flere arbeidere enn bonden selv når poteter og grønnsaker skal opp av jorda og inn i skur og låve. Det trengs mange flittige hender til å plukke potetene som kommer opp av jorda der opptakeren har kjørt forut – og kun en til å styre traktoren. 

Jesus sa til disiplene at de måtte be høstens herre drive ut arbeidere. For meg høres det ut som et kollektivt kall. 

Mange, meg selv inkludert, opplever kanskje ikke å få et veldig konkret eller direkte kall. En del av arbeidsstokken er kanskje tvunget på sidelinjen som følge av sykdom eller alderdom. Jeg tenker at det er behov for en heiagjeng på sidelinja eller noen som holder huset varmt og gir arbeiderne mat i rette tid. Vi har likevel del i den felles utfordringen med å få berget inn avlingen før høsten er på hell.

 

«Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. 36 Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.» Joh 4, 3

 

 

I varmen fra et bål...

 

Bålplass med utsikt.

Jeg er glad i å gå turer i skog og mark. Ofte går jeg alene, men setter også stor pris på turselskap. Et par ganger har jeg deltatt på turgruppe med turgaranti uansett vær. Første gang jeg deltok, slo været til med strålende sol og knallblå himmel. Selv om vinden gjorde kinnene kalde, var det behov for både solbriller og solkrem. Denne uka var imidlertid værutsiktene temmelig dystre. Som en øvelse i å tåle vær og vind, bestemte jeg meg for å ikke la værmeldingen stoppe meg. Vissheten om at det ble tur uansett, gjorde dørstokkmila overkommelig. Tursekken ble pakket uten solbriller og solkrem denne gangen!

 Allerede mens vi sto på oppmøtestedet og ventet på alle deltakerne, skyllet den første sluddskuren over oss. Skyene i horisonten var skummelt mørke. Men jeg sto han av, godt hjulpet av de andres gode humør. I ettertid er jeg veldig glad for det. Skylaget letnet mens vi spaserte de første hundre metrene. Resten  av turen slapp vi unna nedbør av særlig betydning. Skyene slapp til og med noen bleke solstråler gjennom utover formiddagen. Vi fant en lun bålplass med fine benker av tømmerstokker inne i granskogen. Her ville vi sitte tørt uansett om det skulle kommen en skur eller to til. Og bålet, det varmet både kaffevannet og frosne fjes og fingre. Til sist, da et par av oss var begynt å hutre til tross for flere lag ulltøy og vanntett yttertøy, satte vi oss tett i tett på steinhellen inntil flammen, så både sjel og kropp ble varme.

 

Etter at Jesus var død og stått opp igjen, viste han seg for disiplene bl.a. en grytidlig morgen etter at de hadde vært på en heller mislykket fisketur. Jesus visste at disiplene kjente seg forlatt. Han gikk ikke lenger sammen med dem synlig slik som før. Han tente bål for dem på stranden. De kunne se det fra båten. Flammene lyste opp i mørket, viste veien til havn, til varme, måltid og fellesskap. 

 

Mange av oss kan kjenne på forlatthet eller motløshet – av ulike årsaker. Fiskelykken svikter eller garnene revner og det er for få hender til å ta imot fangsten. Her minnes vi om bålet, om ilden Jesus innbød disiplene til å varme seg ved i natten – og ilden Han sendte da han var gått tilbake til sin Far. «Tro ikke at Jesus er borte, tro ikke at Jesus er død. Han lever og gir oss å spise av livets brød.» synger vi i en barnesang... mens vi venter på å få være sammen med ham for alltid.

 

Noe så enkelt som en invitasjon til kirka – eller til turfellesskap og bålkaffe kan være en av måtene Jesus viser seg for oss i dag. Vi ser ham ennå ikke med vårt blotte øye, men hans nærvær kan merkes gjennom menneskemøter. I fellesskap rundt bålet – og rundt nattverdbordet eller på kirkekaffen – deler vi et måltid. Det styrker både kropp og sjel. Bål og bålkaffe på en regntung og kjølig dag er ekstra kjærkomment. Varmen fra bålet omslutter oss. Sitter vi tett nok, holder vi varmen bedre sammen. Kaffe smaker godt, men aldri så godt som når den er kokt på bål. Duften sender vibber hele bålplassen rundt og blir en styrkedrikk som varmer innenfra. 

 

Etter turen – eller samling i kirka – går vi hver til vårt med litt lettere bagasje. Mette på møter, mat og opplevelser. Styrket på kropp og sjel. Med nok også til å gi noe videre.

 

Karmelittnonnen Teresa av Avila (f. 1515) har formulert noe av dette så nydelig at jeg avslutter med hennes ord: «Jesus har ingen annen kropp på jorden enn våre kropper, ingen andre hender enn våre hender, ingen andre føtter enn våre føtter. Det er gjennom våre øyne Guds medfølelse skuer ut over verden. Det er ved hjelp av våre føtter Jesus fortsatt kan vandre rundt og gjøre godt. Det er ved hjelp av våre hender Gud i dag velsigner mennesker.»

Bålplass med hjerteform. <3 

Påske & pasjon

Etter to grå og triste dager rent værmessig, der lyset har vært gjemt bak  mørke og gråttyngede skyer, sto vi første påskedag opp til flommende solskinn fra en skyfri blå himmel. Lyset som siver inn vinduet gjennom gardinsprekkene, lokker frem en umiddelbar glede.

Midt i lyset og gleden over Kristi seierrike oppstandelse, tar jeg likevel med meg de mørke lillatonene kirkens pasjonstid, ført i penn av profeten Jesaja: 

Han ble såret for våre overtredelser,

knust for våre misgjerninger.

Straffen lå på Ham for at vi skulle har fred. 

Ved Hans sår har vi fått legedom.

Uten korset, ingen påskedag. Uten døden - ingen oppstandelse. Uten Jesu død og oppstandelse - ingen frelse. 

Joni Eareckson Tada forteller om en japansk kunstform kalt kintsugi som går ut på å reparere knust keramikk. Fremfor å forsøke å skjule skårene i reparasjonsprosessen, forgylles de slik at de blir ekstra synlige og dermed gir gjenstanden et helt nytt liv. Les hennes fortelling her.

Da Jesus viste seg for disiplene og kvinnene etter oppstandelsen, gikk det en stund før de gjenkjente ham. Tomas måtte faktisk få kjenne på sårene i Jesu hender for å tro. Kristus hadde gjenoppstått i en udødelig kropp der sårene var - og er - synlige. 

Kristi naglemerkede hender er seierstegnet. Vi feirer at døden er oppslukt, at seieren er vunnet, at veien til Himmelen er åpen. Den oppstandne Kristi naglemerkede hender er utstrakt mot oss. Når det synes stummende mørket omkring oss, kan vi påkalle Ham som selv har vært der - i den dypeste smerte og fortvilelse. Han som selv ropte til sin himmelske Far: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" like før han trakk sitt siste sukk. Og fordi Maria Magdalena og de andre kvinnene fant graven tom første påskedag, vet vi at Kristus har stått opp. Slik skal  også vi få stå opp til det evige liv en gang.

Mens vi venter på den oppstandelsen: Slik japanske kunstnerhender gir nytt liv til keramiske gjenstander, kan vi (som alle har ett eller flere skår) få leve det nye livet i kraft av Kristi oppstandelse. Nettopp gjennom våre brister kan lyset fra påskedag slippe gjennom og forgylle vår påskedag og hverdag. 

God påske!

Strikkebibel..?

Idag morges skulle jeg som vanlig finne frem bibelen for å lese dagens bibelord. Jeg satte meg ned og åpnet «boken» jeg hadde i hendene. Når jeg ser ned på det jeg holder i hendene må jeg lettere forvirret blunke et par ganger. For der ser jeg ei åpen strikkemappe - og ikke Bibelen som jeg trodde jeg hadde funnet frem fra kurven. 

Man kan dra mange merkelige slutninger av denne episoden. Feks. om det er første tegn på demens eller om hvilken bok som betyr mest for meg… En formildende omstendighet er det imidlertid at jeg hver morgen, nesten uten unntak, har min lille stund med bibel og strikketøy. Bibel og strikkemappe ligger side om side, så i farten kan man gripe «feil» manuale. Ja, for begge er manualer med viktige redskaper for mitt dagligliv. Ulike strikketøy krever forskjellige teknikker og redskaper. Bibelen gir rettledning for både troen og livets mange viderverdigheter.

Selv om strikking og annet håndarbeid er en kilde til både avslapping og glede, er det ikke bare av egeninteresse jeg holder på med akkurat dette. Omtrent 90 % av produksjonen så langt har blitt hjertevarmende plagg til små og store i Tanzania og Øst- Europa. Samt div. eksemplarer av «Katedralvotten» som «Hjerte for Domkirken» selger til inntekt for nye og bedre lokaliteter i Bodø domkirke.

Så håper og tror jeg at Vår Herre tilgir min lille glipp denne morgenen og fortsatt velsigner min morgenstund med bibel og strikketøy! 

«Julen i et nøtteskall»

 

Vi er ved vintersolverv. Om få dager skal julen ringes inn fra alle landets kirketårn. Og fra prekestolene skal det forkynnes en stor glede, en glede for hele folket slik englene fikk synge det ut til gjeterne på Betlehems marker den aller første julen.Bokstavelig talt går vi mot lysere tider! 

 

I gudstjenesten forrige søndag ble den geniale enkelheten i julebudskapet konkretisert med et lite DIY-kit med «Jesusbarnet» svøpt i et lite tøystykke og lagt i et valnøtteskall. Så enkelt og stille kom Gud til vår jord. Så enkel var faktisk den første julen. Derfor er det helt i orden å minne hverandre om at vår julefeiring kan være ganske enkel og samtidig god nok. 

 

Gjennom et lite julespill og en nydelig fremføring av sangen «Mary, did you know?» ble julens grensesprengende budskap svøpt like mykt og mildt i tonedrakt som det nyfødte barnet Maria svøpte og vugget i armene sine. Som tilhører blir jeg tatt med inn i mysteriet. Inn i den intime atmosfæren det må ha vært i stallen i Betlehem hvor Jesus nyss var født.

 

Som foreldre har vi håp og drømmer for våre barn. Noen drømmer har blitt knust. Noen drømmer har blitt puslete sammenliknet med virkeligheten. Vi vet ikke hva som vil møte det nyfødte barnet. Vi vet ikke så mye om hva som bor i barnet før det vokser til. 

 

Hva Maria tenkte er et mysterium. Hun tok likevel imot. Hun trodde. Hun ante det kanskje, men kunne ikke vite i hvilken grad dette barnet var oppfyllelsen av alle drømmer som noensinne er drømt. Uansett hvilke håp og drømmer Maria hadde for Jesus, skulle de overgås av Guds plan. 

 

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Joh 1,1-5

 

Hun hadde kanskje en aning, men visste ikke om alle mirakler Jesus ville komme til å utføre. Eller om alle menneskene han kom til å hjelpe eller forarge fordi han var Ordet og talte Guds ord. Hun visste ikke hvordan dette barnet skulle kunne frelse verden. At det ville bety at hun måtte følge sin kjære sønn korsets vei mot Golgata og graven. Men hun trodde og tok imot denne gaven fra Gud – i dobbel forstand. Gaven det var å bli mor – mor til Guds sønn. Gaven det er å bli frelst og forvandlet av Ordet. 

 

Mary did you know that your baby boy would save our sons and daughters?
Did you know that your baby boy has come to make you new?
This child that you've delivered, will soon deliver you.

When you kiss your little baby, you kiss the face of God.

That sleeping child you're holding, he is the great I am. 

 

Så går vi ut i det dagslysets siste stråler svinner, svøpt inn i det store mysteriet at Gud har gjestet jorden.

 

Den tida av året...

Jepp, så er det den tida av året mange med cøliaki gruer seg til. Førjulstid med julebakst. Bakst som ikke alltid er like lett å få til glutenfri. Idag har jeg hatt et aldri så lite julekakebakekick. Det ble lussekatter og serinakaker i glutenfri versjon. 

Jammen ble alt sammen vellykket og!

Fant anbefalingsverdig oppskrift på serinakaker på semper.no Mine ble både glutenfri og melkefri, byttet ut smør med melange melkefri margarin. Og siden jeg ikke hadde perlesukker, la jeg til 30 g ekstra sukker i deigen. Funka helt fint.

Her er for øvrig oppskrifter jeg har delt tidligere på glutenfri julekaker. 

Lykkelig glutenfri Luciafeiring

Glutenfri smultringer

Glutenfri goro

Glutenfri krumkaker

Jul uten gluten mm.

God adventstid der ute! 

Den glade vandrer...

Med kroniske smerter og mangel på energi hadde jeg kanskje hatt all grunn til oppføre meg som en trassig treåring. Jeg kunne  dunket hodet i gulvet og hylt ut min frustrasjon. Over alle fjellturene og reisene jeg går glipp av. Over alle konserter jeg ikke kan mobilisere nok krefter til å delta på. Over alle festdager jeg tilbringer alene i senga istedenfor i fellesskap med nære og kjære. Men jeg orker faktisk ikke... 

 

Isteden fanger jeg glimtvis sommerfugler og solnedganger med kamera. Øynene fryder seg over synet av kortreiste iskrystaller og vakre vekster. Jeg sanker fuglekvitter og solstråler bare noen skritt utenfor døra. Lar en kakafoni av toner risle over meg som en forfriskende dusj. Solstrålene som treffer meg der jeg sitter inntullet i pledd på terrassen, får varme stivnede muskler og ledd og kjærtegne fliker av hud og et frossent hjerte.

Når jeg kan mobilisere nok krefter til å ta noen skritt på en støvete sti, kan jeg kjenne bakken som møter fotsålen og tar imot vekten, dytter meg oppmuntrende videre.

Og når tonene jeg klarer å produsere flyter sammen med andres toner, stiger bobler som av champagne fra hjertet.

 

De er som gaver rakt ut til meg fra Guds hånd.

Herren ER min hyrde. 

Jeg mangler ingen ting.

 

En vennlig dytt...

Som barnehagelærer og mor til tre vet jeg noe om å få de søte små til å gå i riktig retning. Innimellom hjelper verken lokking eller lirking, kun et bestemt tak i hendene deres til akkompagnement av mer eller mindre høylytt sutring. Her om dagen fikk jeg en svært så talende video med ei binne som med en vennlig dytt og brumming fikk manøvrert sine tre søte små over bilveien fra det ene skogholtet til det andre.

 

Til tross for at man er kommet til skjells år og alder, kan vi alle ha behov for en vennlig dytt eller et fast grep i hånden for å ledes i riktig retning. Det behøver ikke alltid dreie seg om de store spørsmålene. Noen ganger er vi bare fastlåst i tankesett og mønstre vi har fulgt i årevis. Kanskje er vi på riktig sted. Kanskje er det på tide å endre retning.

 

For noen uker siden fikk jeg en slik vennlig dytt inn i noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde innbilt meg at jeg kunne gjøre. I fellesskapet «Hjerte for Domkirken» arbeider vi med inntektsgivende prosjekt for nytt kirkebygg. Ett av prosjektene er salg av strikkepakker og strikking av «Katedralvotten» og «Domkirkevotten» spesialdesignet av ingen ringere enn min søster. Mønsterstrikk  er en oppgave jeg gladelig har latt de andre ta seg av. Imidlertid har etterspørselen av ferdigstrikkede votter økt med turiststrømmen til byen – og Domkirken. Derfor ble vi sist gang vi møttes utfordret til å strikke i alle fall ett par votter hver. Vi var flere som ikke har noe forhold til mønsterstrikk fra før, så da den ene av disse tok imot utfordringen, ble massesuggesjonen for sterk. 

 

Samme helg dro vi på hytta – og strikkepakken ble med i bagasjen. Ettersom vedvarende regn på store mengder snø skapte speilholke rett utenfor døra, ble det sparsomt med gåturer, og jeg tok altså strikkepakken fatt. Frustrasjonen var følbar til å begynne med, men strikkepinnen gikk omtrent av seg selv etterhvert. Vips hadde jeg strikket ett par! Og ikke nok med det, der var garn til overs slik at jeg minst kunne få en ekstra vott, og av to strikkepakker ville jeg dermed kunne få ett par ekstra votter.  To uker senere var jeg innom menighetskontoret for å hente en strikkepakke til. 

 

«Du åpner vei for mine skritt» sier David i salme 18,37. Slik ei mor leder og vennlig dytter barnet i rett retning, kan vi bli ledet av DHÅ. Uten å overåndeliggjøre livets tilskikkelser, tenker jeg at det var tilfelle her – med hjelp av andre mennesker. Jeg er iallfall takknemlig for den vennlige dytten. Selvtilliten fikk en stor boost – og tanken på hva disse tre votteparene monner i klingende mynt får Domkirkehjertet til å banke ekstra hardt. 

 

 

Søvnløs i Bodø...

Søvnløse netter. Hvileløs vandring gjennom de mørklagte rommene i huset. Ute sover byen tilsynelatende. Dunkel belysning over det hele, med ett og annet unntak. Så er vi flere som ikke smaker søvn i natt...

 

Ordene i Svein Ellingsens salme «Noen må våke i verdens natt» smyger seg inn i bevisstheten. Kanskje det er derfor jeg holdes våken? Noen må våke, noen må tro i mørket. Minuttene og timene tikker seg fremover og klokka er blitt halv fire her. I Seattle er det fortsatt kveld. Men i India er den allerede passert åtte, og arbeidsdagen er godt igang. Tankene vandrer videre til de mange steder i verden med uro og krig. I Myanmar er det snart høylys dag, i Ukraina, i Syria og Jemen gryr morgenen, i Vest - Afrika er det ennå natt. Noen er søvnløse fordi de søker ly for bombing eller andre voldshandlinger. Så kan jeg være våken sammen med dem og rope til Gud om barmhjertighet og fred.

 

Min hvileløse nattlige vandring blir til slutt avløst av noen få timers blund. Når det gryr av dag og jeg sitter med kaffekoppen og dumper innom Organisten som presenterer Tore Aas´sang «Your love». Den er basert på salme 139, men har også sneket inn en strofe fra salme 121. «You see where I am, you see all I do, Lord, you´re never sleeping»

 

Hvilken fantastisk påminnelse etter ei søvnløs natt! Verken jeg i Bodø eller de mange i urolige områder i verden er alene selv når det er natt og en kjenner seg alene. Gud ser meg enten jeg ligger og sover, søker ly for krigens redsler eller vandrer hvileløs rundt midt i natten. 

Han blunder ikke og sover ikke, Han er min vokter. Han er verdens vokter.

 

     Om jeg går eller ligger, ser du det,
          du kjenner alle mine veier.
          
      Før jeg har et ord på tungen, Herre,
          kjenner du det fullt ut.
          
      Bakfra og forfra omgir du meg,
          du har lagt din hånd på meg.
          
      Det er et under jeg ikke forstår,
          det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
          
      Hvor skulle jeg gå fra din pust,
          hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? 

Salme 139, 3-7

 

      Se, han blunder ikke og sover ikke,
          Israels vokter.

 Salme 121,4

          

Superkrefter (resirkulert post)

 

For en tid siden droppet jeg en dag innom Møtestedet til Bymisjonen. I påvente av et avtalt møte, satte jeg meg ned med en kopp te. En kopp som var helt gratis. En uventet gest og generøsitet. En gave som gav meg lyst til å gi noe tilbake. 

«Ingen er bare det du ser.»

Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. En av dem kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har de siste årene bestått av mange motbakker og stengte dører. 

 

Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: «(…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!» I kirken og menigheten er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen mislykkethet i Guds rike opp mot andres vellykkethet, våre egne svakheter opp mot andres styrke. 

 

Som revmatiker med tiltagende helseutfordringer har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort pga. smerter og manglende overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.

 

Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul et år fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes. 

Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)

Vi kjenner duft av røkelse.(…)

Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…) 

De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans. 

 

Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:

 

Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:

Det er en bønn å puste.

Det er en bønn å gå.

Det er en bønn å være sammen med dine kjære.

Det er en bønn å arbeide.

Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.

Det er en bønn å hvile.

Det er en bønn å sove.

Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.

Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.

Du er ikke bare et menneske midt i livet.

Du lever og rører deg i Gud.  

 

Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender kan utføre svært lite fysisk arbeid. Men de duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

 

Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas

 

Gå i fred, og tjen Herren med glede.

Søndagstanker en aften i mai...

I går kveld gikk jeg min sedvanlige kveldstur. Kvelden var lummer og kjølig. Skylaget slapp glimtvis noen bleke solstråler gjennom. Selv om det var lenge til solnedgang, var det nesten skumring, og ikke akkurat det optimale fotolyset. Vårblomstene jeg egentlig var på jakt etter, var vanskelig å få øye på. De hadde alle trukket kappen tett om seg mot nattens kjølige mørke. Men i de små lysgløttene oppdaget jeg likevel noen få.

 

En enkelt krokus sto helt for seg selv midt mellom bittesmå gresstrå og nakne trestammer og minnet meg brått om sangstrofen «Ein fin liten blome». En sang vi brukte mye da jeg var (mye) yngre. Siden har den gått litt i glemmeboken. 

 

Disse skjøre blomstene som kjemper seg opp og strekker seg mot lyset, tross kulde og karrige kår, ble et symbol på koronatiden. En verden, hvor  både nåtid og fremtid er uviss. 

 

«Tilfeldighetene» ville det slik at på gudstjenesten i dag sang aspirantkoret nettopp denne sangen «Ein fin liten blome». En oppfordring fra det høye om å dele disse tankene og de to første versene av sangen med en liten billedserie, kanskje... Velsignet søndag!

 

Ein fin liten blome i skogen eg ser

I granskogen diger og dryg

Og vent mellom mose og lyng han seg ter

Han står der så liten og blyg

 

Sei, ottast du ikkje i skogen stå gøymd

Der skuggane tyngja deg må?

Å, nei, for av Herren eg aldri vert gløymd

Til ringaste blom vil Han sjå

Reinspikka føleri – i pasjonstiden...

 

Koronatiden har digitalisert alt fra arbeidsliv, til kirkeliv og sosialt liv. Det gir både begrensninger og nye muligheter. På godt og ondt. Enhver kan være profet eller evangelist og føre mennesker til frelse – eller fortapelse.

 

Det gode er at budskapet kan nå lenger utover og finne veien inn til hjerter som kanskje ellers ville vært unnåd? Et annet gode er muligheten for at selv de blygeste blant oss kan dele et Gudsord via sosiale medier – uten å måtte gå på en talerstol. 

 

Faren er imidlertid relativt stor for at det finnes flere falske profeter blant disse popup-evangelistene. Falske profeter er lettere å stoppe fysisk på terskelen til kirka enn når de usensurert kan sende hva de vil ut i cyberspace. Dessverre er det også en tendens til at det  man oppfattet som etablerte kirker slipper til mer usensurert «forkynnelse» på nettet. Dermed er muligheten for å lede de mange vill også mye større enn om de fikk tale til en håndfull mennesker i et forsamlingslokale.

 

Det er med stor sorg i hjertet jeg ser det skje – ikke bare i megakirkene i USA, men ubehagelig nær vår egen stuedør. 

 

Kort oppsummert er det noen gjennomgående fellestrekk (bl.a. hentet herfra: Test every doctrine - test every teacher ) som bør få varsellampene til å blinke:

Samlingen om Ordet får mer preg av et kaffeslabberas enn gudstjeneste

Formidleren får fokus og forrang fremfor Ordet. 

Ordet som sakrament byttes ut med upresis synsing om bibelfortellingene 

Nattverden som sakrament innstiftet av Mesteren selv degraderes til en restefest 

Når det å bannes i kirka blir viktigere enn å lese fra Guds Ord 

Forkynnerens egne ord og ord lånt fra andre mennesker får fokus fremfor Ordet

Fremfor å ære Kongenes Konge gjennom lovsangen, inviteres man til en musikalsk hengivelse for selve nytelsens skyld.

Når ansvarlige ledere lar det passere og til og med applauderer 

 

Følelsesuttrykk i formidling og lovsang er ikke et problem i seg selv. Skaperen har skapt oss med hele følelsesregisteret og tåler både latter og gråt. Problemet er når forkynnelsen reduseres til renspikka føleri.

 

«De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. (...)De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg» Rom 1, 25 og 28

 

Hvordan havnet vi på dette skråplanet? Som disiplenes øyne var fulle av søvn i den natten Jesus ble forrådt, er våre øyne fulle av søvn i det timeglasset er i ferd med å renne ut. «For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.» Rom 1, 19-20 

For de interesserte, har jeg tidligere skrevet mer utførlig om falske profeter og forkynnelsen av en annen Kristus. Det finnes bl.a. her:

 

Bedrageren og det store bedraget

 

En nøkkel til mysteriekammeret – om forvanskning og forvrenging av det enkle budskapet

 

Obsvarsel ved inngangen til et nytt kirkeår

 

 

 

 

Ufrivillig slankekur...

 

Det er palmelørdag 2021. For snart ett år siden feiret vi for første gang i historien siden kirken var et faktum i Norge, påske med stengte kirkedører. Hvem hadde trodd at vi også denne påsken ble tvunget til å møte stengte kirkedører?

 

Som om ikke det er nok, har gudstjenestefellesskapet det siste året vært sterkt preget av tidvis strenge restriksjoner. Feks har det bare unntaksvis vært feiret nattverd. Og selv om det tidvis har vært åpnet for noen titalls gudstjenestedeltakere, så har mange fellesråd likevel valgt å stenge kirkene helt med unntak av begravelser hvor man faktisk kan ha inntil 50 deltakende. Følgende stripe delt på fjæsboka tar det på kornet:

Hvilket bringer meg tilbake til tittelen «ufrivillig slankekur». En påtvungen åndelig faste for alle som har en ørliten flik av kristen tilhørighet og tro. 

 

Jeg er ytterst forsiktig med å strø om meg med drømmer og profetiske budskap. Likevel har jeg en sterk tilskyndelse til å dele en drøm jeg hadde nylig. Jeg opplever at den inneholder et budskap til både enkeltpersoner, inkludert meg selv, og hele kristne forsamlinger.

 

Denne natta drømte jeg at ei jente kom og ringte på døra sent en ettermiddag og ba meg inderlig om å lage middag til henne og søsknene. Hun sa at moren hadde sagt hele dagen at hun skulle lage fiskesuppe, men hadde ennå ikke gjort det. Jenta hadde mast på moren flere ganger, og hadde fått til svar «senere». «Derfor kom jeg til deg, for jeg vet at du bruker å lage middag hver dag!» sa hun. Selv sto jeg midt i et kaos av rydding og pakking fordi vi skulle flytte. Og jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde tid til dette ekstra oppdraget. Likevel måtte jeg bare si ja. Drømmen sluttet der. 

 

Jeg tror denne drømmen har flere lag av budskap med ei konkret utfordring til oss som enkeltmennesker og som kirke og åndelig lederskap. 

 

Det ene er det konkrete behovet for mat til dem som sulter. Eller barns konkrete behov for basal omsorg i form av mat, klær og et trygt sted å bo. Det er et personlig budskap til den enkelte om å se mennesker både i din nærhet og langt borte som mangler noen rent konkret til å sørge for mat på bordet og den basale omsorgen barn trenger. Enhver av oss kan være et ekstra fang, et ekstra par hender der det trengs. Både i vårt eget land – og på andre siden av jordkloden. Eksempelvis vet vi at så mye som 70 % av befolkningen i Nord-Korea lider av sult. Ikke overraskende for de av oss som har fulgt landet en stund. Like fullt alarmerende når landets enehersker bruker enorme ressurser på atomvåpenprogram og militærmakt. Vi vet feks også at millioner av mennesker i India under koronatiden ikke har kunnet ta de strøjobbene og sesongarbeidet de vanligvis lever av. Evangelisk orientmisjon opplevde å komme ei enke til unnsetning i siste liten. Hun hadde rett og slett lagt seg for å dø fordi hun ikke hadde noe å spise og ingen måte å skaffe seg det heller. Dette er en av historiene med lykkelig slutt. Mørketallene er enorme.

 

Det andre budskapet er den mer abstrakte åndelige sulten i dagens samfunn og derav det skrikende behovet for åndelig føde. Jeg tror hovedbudskapet ligger på dette planet. Budskapet er ikke nytt. Selv Jesus snakket om de dårlige hyrdene som sørget for seg selv, men lot saueflokken skjøtte seg selv. Det er likevel ytterligere aktualisert nå under pandemien hvor kirkene har vært helt eller delvis stengt i over ett år. I andre deler av verden er derimot stengte kirker gammelt nytt. Kristne i Asia, Afrika og Midt-Østen har vært på ufrivillig åndelig slankekur lenge. 

 

Jeg vil nødig kritisere enkeltpersoner eller enkeltmenigheter. Men saueflokken sulter – verden over. Hvordan være kirke og kirkelig medarbeider når selve essensen av kirke, nemlig fellesskap – begrenses eller forbys? Jeg tror at de kirkelige ansatte har gjort så godt de har kunnet innenfor de gitte rammene for å nå ut med budskapet. Men faktum er at noen digitale minutter ukentlig ikke på langt nær fyller behovet. For noen når det jo faktisk heller ikke frem fordi de ikke kan benytte seg av eller har nytte av digitale medier. 

Jeg vet at mange menigheter strekker ut ei hand også fysisk. Førsteklassingers familier får feks påskepose med noe godt for både kropp og sjel. Konfirmanter og andre grupper får hilsen med innhold tilpasset alder. 

 

I denne sammenheng ble jeg minnet om brødunderet – Jesus metter fem tusen – som var prekentekst for et par uker siden. Det er dimensjoner over dette underet at Jesus metter fem tusen menn (kvinner og barn kom i tillegg) ved hjelp av to små fisker og fem små brød.  Jesus gjør underet – Han sørger for at en liten matpakke blir nok til alle. Men Han ber disiplene gå og dele ut maten. Gud er den samme. Jesus er den samme – idag som den gangen. Vi har en viss mengde ressurser til å kjøpe mat eller produsere åndelig føde for. Når vi legger det i Jesu hender, skjer miraklet – og det metter de mange sultne. Jesus spør etter to ting. Det ene er hva vi har – og det andre er om vi kan gå. Noen av oss er den som skal gi matpakken vår til Jesus slik at Han kan velsigne den. Andre av oss ber Han om å gå og dele ut denne maten til de som trenger det. 

 

Når kirkedørene atter en gang er påskestengt, er det på sin plass å minne seg selv og hverandre om Jesu ord til menigheten i Filadelfia i Johannes Åpenbaring:

«Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.» Åp 3,8