Grønn av misunnelse...

Jeg er blant de av oss som ikke har vinnerlykke. Aldri har jeg vunnet i lotto eller andre spill med pengepremier. En sjelden gang har jeg kjøpt vinnerlodd på basar med små premier. Ikke at jeg klager. Det kujnn ha vorre verre.

Forrige uke ble jeg imidlertid den heldige vinner av ikke mindre enn to marsipangriser. Den første – og største – som premie i julelunsjquizen på jobb. Min kunnskap om bl.a ingrediensene i pepperkaker og resten av lagets gjetning på quizkapteinens vekt, ble avgjørende. Seieren gikk ikke upåaktet hen i resten av kollegiet, og jeg hadde et svare strev med å gjemme unna marsipangrisen inntil jeg skulle hjem for dagen. Noen dager senere ble det servert julegrøt med mandler og dertil hørende premier. Denne gangen var jeg ikke så heldig å vinne førstepremien. En rosa gris som nøffet seg rundt bordet når han ble klemt på de riktige stedene. Derimot vant jeg marsipangris med sjokoladetrekk. Det var så vidt jeg turde si fra at jeg hadde fått mandel i grøten og dermed kunne innkassere premie nr. 2 denne uka. Misunnelsen var til å ta og føle på.

Synet av de andres håpefulle ansikter, dvs. spesielt en av kollegene som kanskje var vant til å vinne marsipangrispremie, fulgte meg inn i helgen. I heimen har det de siste dagene også vært snakk om julegrøten lille julaften og antall mandler i grøten. Mor har vært kjip og sagt at det bare blir en mandel og ergo en marsipangris, til hørbar skuffelse. Lørdagskvelden hadde vi noen koselige timer med å lage marsipanroser til juledagskaken og marsipankonfekt til høytiden. Da fikk de ideen om å lage marsipangriser som trøstepremie til de som ikke får mandel i grøten. Resultatet ble noen skikkelig søte og særegne rosa griser. På forespørsel ble det til og med laget et par ekstra trøstepremiegriser til kollegaer som var «grønne» av misunnelse under julegrøtlunsjen fredag. Trøstepremiegrisene er behørig overlevert de heldige og faller forhåpentligvis i smak. Hvis de ikke setter seg på bakbeina, da... 

Lille julaften er opprunnet med dertil hørende julegrøt om noen timer – og mor satser på trøstepremien i år…

 

 

Vi ha’kke vaska gølve, vi ha'kke børi ved...

... vi hakke sett opp fuggelbaind, men vi har pynta tre’...

Jeg håper Alf Prøysen tilgir meg radbrekkingen av den flotte julekveldsvisa. Før sosiale medier ble en del av vår hverdag og vi (u)frivillig lot oss involvere i nære og periferes liv, var det striskjorta og havrelefsa som gjaldt frem til julaften. Offisielt i alle fall. Dersom vi hadde gått rundt og strøket pekefingerens langs listene når vi var på overraskelsesbesøk hos naboen (en gammeldags greie vi drev på med i tiden før sosiale medier), kan det nok hende han ville blitt tatt på fersken i å jukse med førjulsvasken. Men han ville neppe bydd oss marsipangrisen og krumkakene til kaffen i begynnelsen av desember.

Om det er sosiale medier eller den postmoderne tidsalder som gjør det, vites ikke, men kosefaktoren er påtagelig høy hvis man skal tro på bildene og statusen fjesbok og instagram formidler. Forholdet til tradisjoner som krever energi og en smule anstrengelse er i beste fall nonchalant dersom det ikke genererer umiddelbar kos. Vi løper glatt fra det ene kulturelle arrangementet til det andre hele julestria gjennom. Men er det snakk om å vaske golvet, deler vi lenke på FB til en artikkel som fraråder rundvask før jul. Dersom vi bare leser overskriften kan det tolkes dit hen. Og det holder for oss postmoderne mennesker.

Nå er jeg ikke imot kos, men for mye av det gode er nettopp det. Når vi koser oss dagstøtt med gløgg og pepperkaker, ribbe og pinnekjøtt i mange uker før selve julaften, hva skal vi da mon toppe det med når julaften omsider opprinner? Visst er jeg glad i både hygge, god mat og stearinlyskvelder. Mørketida er tung for min del og gjør at behovet for en viss kosefaktor er til stede. Alt med måte, dog. Julekakene, marsipankonfekten, ribbe og parisersurkål, pinnekjøtt og riskrem vil jeg spare til jul. De er smaken av jul, selve essensen. Denne smaken forsterkes når det kanskje er så mye som et år siden siste jeg spiste julemat.

Det er nesten så man kunne fristes til å snu julen om til askese. Vi fråtser oss gjennom adventstiden. Julebord for de voksne. Nissefest for barna. Å spise pepperkaker er viktigere enn å bake dem. Nytelsen går foran arbeidet. Advent betyr ventetid. Forberedelsestid. I kirkeåret har advent og fastetid samme liturgiske farge, lilla. Faste og advent er tider som tradisjonelt var forbundet med askese. Advent ble en minifastetid. I dag er det nærmest snudd på hodet. Når adventstiden fylles med julegodter, julepynt og julemat, må muligens selve julehøytiden bli noe helt annet for at vi skal skjønne forskjellen?

Livet er heldigvis mye mer enn kos. Eller som the Grand old Lady i Downton Abbey sa det: «Livet er en serie problemer vi må løse etter tur.» Det er noe som heter arbeidsglede. Et ukjent begrep muligens i vår moderne tid. For meg aktualisert nettopp i denne tiden. Faktisk er det mulig å finne glede i forberedelsene til jul, de forberedelsene som krever energi og anstrengelse. Å se støvlaget forsvinne fra vinduskarmen og avsløre at den faktisk er hvit idet jeg drar kluten med grønnsåpevann over den, er ren nytelse. Om det ikke akkurat er artig i seg selv å vaske, kan jeg jo glede meg over at det gir meg en god førjulstrim. Eller jeg kan gjøre vasking og rydding til en gledesstund med å øve på julesanger – eller la  Jose Carreras vakre stemme fylle stua med velklingende juletoner.

Munnvikene til min yngste gudegave hang påtakelig nedover i går formiddag da hun fikk beskjed om å rydde og støvsuge gulvet og tørke støv på rommet sitt til jul. En halvtime senere kom hun ut derfra smilende fra øre til øre. «Det gikk jammen fort!» erklærte hun.  Smilet ble om mulig enda bredere da hun som premie fikk dandert en julelyslenke omkring vinduet og døra og rommet dermed var pyntet til jul allerede.

Selv koste jeg meg gjennom gårsdagen med blant annet vasking av klær og hus, marsipankonfektlaging – toppet med juleklipp og et kinobesøk. De siste to dagene skal vi riktig mollkose oss med det lille som gjenstår av matinnkjøp, klesvask, rydding og vasking av hus, matlaging og pynting til jul. Og et obligatorisk julebad. Julegodteret skal få ligge der det ligger i boksene sine. Kakene likeså. Juleribba skal få vente helt til julaften. Marspiangrisen(e) likeså. Juletreet blir pyntet lille julaften, tradisjonen tro. Jeg vil ikke ha jul i huset før det er jul. Men da skal julen få komme i fullt monn. Nå er det imidlertid like før… I mellomtiden ønsker jeg mine lesere fortsatt god adventstid.

Syv sorter til jul..?

Noen hevder at de syv sortene til jul ikke er viktig. Atter andre mener at hjemmebakt eller hjemmelagd i det hele tatt ikke er viktig. De har det for travelt, sier de. Eller de prioriterer venner og kos i førjulstiden. Men hva er kos i adventstiden?

 

Kos i adventstiden kan være å gjøre noe sammen. I går for eksempel var vi i skogen og hugget juletre med minsten. Å samarbeide om julebakst er også kos. Et par unge hjelpende hender som maler mandlene til kransekake, marsipan eller Sarah Bernhard er ikke og forakte. Sist helg stekte kjæresten og jeg krumkaker sammen og halverte dermed arbeidstiden. Kos kan være en kopp kaffe og tyvsmaking av julebaksten. Eller det kan være noen bonustimer på kafe og konsert med kjæresten eller en venn. Et gourmetmåltid med familie eller venner. Eller å spise mandariner og se adventsbarne-TV med barna. Fellesnevneren er likevel oftest noe godt å spise. Det kan alltids kjøpes. Butikkhyllene bugner av sjokolade, godterier og kaker av mange slag – især før jul. Løp og kjøp, enkelt og greit. Jeg velger likevel å gjøre det «tungvindt». Jeg  sverger til hjemmelaget i de aller fleste tilfeller, med unntak av sjokolade og glutenfri lakris som jeg foreløpig foretrekker ferdigkjøpt. Ikke alt kan kjøpes for penger…

 

At jeg har cøliaki og dermed ikke nødvendigvis kan kjøpe noe godt å spise hvor som helst, er ikke den eneste grunnen. Nettopp det å bruke tid til å lage et godt måltid eller bake en eller syv sorter julekaker er glede og hygge i seg selv. Julen er en tid for sansene. Det oppleves best når man selv stor med fingrene i marsipanmassen, står ved gorojernet og snuser inn dampen som stiger opp fra det fresende jernet eller kjevler ut pepperkakedeigen. Duften av krydder, frukt, urter, kaffe og te som sprer seg gjennom huset omgir oss med en aroma som skaper forventning. Den trigger sulten og trangen til fellesskapet rundt bordet. Duft og smak skaper glede for ganen og hygge for sjelen. Synet av et brett glinsende marsipankonfekt eller en diger boks full av nystekte krumkaker stimulerer både smaks, lukt og estetisk sans.  Sansestimuli er en ikke ubetydelig del av livet - og for barn helt essensielt for utviklingen. Det å tilberede maten jeg spiser selv, er en del av nytelsen. En del jeg går glipp av om jeg for eksempel går på restaurant og inntar måltidet eller kjøpe kakene ferdig hos bakeren.

 

Nå mener jeg ikke at vi alle skal og må lage alt selv. Jeg er slett ikke avhengig av å ha de obligatoriske syv sortene i boks til jul. I år blir det nok bare fire. Men dersom jeg ikke baker noe som helst, går jeg glipp av en betydelig del av kosen i adventstiden. Det er, som sagt, nemlig ikke alt som kan kjøpes for penger.

 

I går kveld sto eldstejenta på kjøkkenet og stekte pappadum. En indisk snack av kikertermel og krydder som hun har forelsket seg i da vi var på reise i India i vår. Å kunne steke den selv, syns hun er helt fantastisk. Krydderduften fra pappadummene blandet seg med duften av nystekte små mandelbunner til Sarah Bernhard og den nyss ferdigkokte trøffelkremen de skal pyntes med. Lørdagskvelden ble en hyggekveld med indisk snacks toppet med forventningen om neste dags smaksprøver av hjemmelagde søtsaker. Både mandelbunner og trøffelkrem har stått og godgjort seg over natten. En porsjon hjemmelaget bountymasse ble også ferdig i går kveld og skal dyppes i sjokolade. Formiddagen byr dermed på enda en porsjon hygge i adventstiden.

Med ønske om fortsatt god og smakfull sansestimulerende adventstid!

Julebakst i boks – bokstavelig talt...

Julens må ha – kakesorter for min del er Krumkaker og Goro. Glutenfri julebakst vel og merke.

Med full jobb og tre barn som skal følges opp med skole og fritidsaktiviteter, er desember en av de travleste – om ikke den travleste – måneden i året. Vi er allerede ei uke inn i desember, og det er knapt to og ei halv uke igjen til jul – og her har ikke vært bakt en eneste julekake. Inntil i dag. I morgentimene er dajmiskaken klar for fryseren. Dobbel porsjon i langpanne som kan deles i 4 passelig store biter og serveres hele julen gjennom.

Når mor i huset hadde fått i seg minst tre krus kaffelatte, ble det både krumkaker og goro. Å steke krumkaker er en lek når man er to. En tradisjon vi startet med i fjor. Goro har jeg ikke laget på mange år. Men da ei korvenninne begynte å snakke om å skaffe seg gorojern, fikk jeg litt blod på tann. Det gikk mange år etter at jeg fikk cøliakidiagnosen før jeg orket tanken på å legge i vei med tradisjonell julebakst – uten gluten. Heldigvis finnes det oppskrifter som duger. Goro skal tradisjonelt kjevles ut og skjøres til før den legges i jernet. Det er umulig med glutenfritt mel. Imidlertid har jeg vært heldig å få en lettvintoppskrift av ei eldre dame, som jeg siden har konvertert til en glutenfri lettvintvariant.

Sist, men ikke minst, ble det dajmiskake. Dvs. den ble ferdig allerede kl. 09 imorges. Genial festkake for cøliakere, ettersom den ikke inneholder et gram mel og dermed er naturlig glutenfri. Den funker fint med laktosefri fløte, for oss som også har laktoseintoleranse. Hadde aldri laget dajmiskake før mannen i mitt liv kom inn i livet mitt for drøyt to år siden. Dette er ikke hans eneste, men derimot hans egenhendige bidrag til julebaksten. Vi lager oftest dobbel porsjon og fyller i langpanne. Når kaken er innfrosset, deles den i passende biter som kan tas opp av fryseren ved behov.

Oppskriften på Dajmiskake er hentet herfra. Oppskrift på krumkaker finner du her - og goro her.

Og dermed var årets julebakst i boks!

Glutenfri julebakst i boks - goro og krumkaker!

 

Julebakst i boks II: Glutenfri goro.

Goro

200 g smør (evt melkefri marg)

3 egg

175 g farin

2 dl fløte

Ca. 300 g fin melmiks (halvt om halvt med potetmel er best)

½ ts kardemomme

Smelt smør. Pisk eggedosis av farin og egg. Fløten piskes for seg selv og blandes forsiktig med eggedosis. Rør inn de tørre ingrediensene.

1 barneskje i hver rute i varmt gorojern. Overflødig røre skjæres av - og del opp kakene i tre deler langs de rette kantene mens kakene fortsatt er myke.

Vel bekomme!

 

 

Julebakst i boks III: Glutenfri krumkaker.

Krumkaker (hentet fra Toros glutenfri oppskrifthefte)

100 g smør (evt melkefri marg)
1 ¼ dl sukker
3 egg
3 dl kakemiks
½ ts kardemomme

Smelt smør. Pisk egg og sukker til eggedosis. Skjær forsiktig inn de tørre ingrediensene. Tilsett smør og rør til en jevn røre. Røren må svelle ca 1 time før steking.

Stekes i krumkakejern og formes med en gang rundt kjegle, evt. i en kopp dersom man ikke har kjegle.

 

Brownies

Julebaksten er jeg ikke begynt på enda, men på oppfordring deler jeg en lettvint og meget god oppskrift på glutenfri Brownies. Kaken er rask å lage for eksempel til ettermiddagskaffen, ferdig på mindre enn en time.

 

Til en liten langpanne trenger du:

5 egg

7,5 dl sukker

375 g smør
4,1 dl glutenfri melmiks
7,5 ss kakao
1,5 ts vaniljesukker
5/6 ts bakepulver

Du kan bytte ut smør med margarin uten melk dersom du vil ha melkefri kake.

Evt. hakket mørk sjokolade og/ eller hakkede nøtter eller mandler kan strøs over før steking.

En klype tørket chili eller 1/2 finhakket rød chili setter en ekstra spiss på smaken.

Rør egg og sukker til eggedosis. Smelt smøret og rør i. ha i de tørre ingrrediensene og rør. Hell i smurt form og stekes på 160-170 grader i ca. 20 min. Kaken skal være litt bløt inni.

Det er øynene man først blir blind på…

En liten anekdote om evnen til å ignorere blinkende varsellamper i det offentlige rom.

Selv er jeg blind på ett øye, som følge av en trafikkulykke jeg var utsatt for som barn. Heldigvis har jeg det andre øyet i god behold - og selv om jeg med alderen har fått behov for lesebriller, har jeg fortsatt godt syn på dette ene øyet!

Sosiale medier er, på godt og ondt, en arena hvor meningsytringer i det offentlige rom kan gjøres kjent for mange samtidig. En virtuell jungeltelegraf. Leser jeg noe klokt i nettavisen eller på en blogg, kan jeg kjapt dele det med mine fjesbokvenner som i sin tur kan dele det med sine osv. Haken ved det hele er imidlertid at fjesboka også har blitt en arena for markering av alskens ytterligheter i ytringsfrihetens navn og en uendelig arena for markedsføring av mer eller mindre seriøse produkter.

I morges kom det opp på nyhetsoppdateringeneat flere venner har likt et bilde av den korsfestede Jesus med teksten ”I died to save you. Do you love me?” Bildet er opprinnelig delt av en side som kaller seg ”Jesus Christ Risen Savior”. Greit nok å vise religiøse standpunkt offentlig. Imidlertid ledsages bildet av en lenke til et nettbasert medisinsalg (drugstore). Lenken ligger også på selve bildet og peker til denne online drugstoren. Til nå har 374 462 likt bildet. 23 329 har kommentert det, nesten utelukkende med henvisning til billedteksten, og 14 191 har delt bildet siden i går kl. 03.00.

Hvor blind er det mulig å bli? Tenker jeg. Eller: Hvor ukritiske er det mulig å opptre i et offentlig rom? Blasfemi-lampen burde blinke kraftig her. Det gjør den tydeligvis ikke. Om årsaken ligger i at blasfemi med kristne symboler er blitt så dagligdags skal jeg ikke begi meg ut på noen utredning om.

Kanskje må jeg bare slutte å la meg overraske. Dette bildet er jo bare ett blant mange liknende scam-bilder som useriøse aktører benytter til markedsføring. Sosiale medier er godt tilrettelagt for denne typen aktivitet. Og mange lar seg rive med – eller lure – alt ettersom man ser det. Min indre kritiker kan være både til glede og besvær. I dette tilfellet kan jeg prise meg lykkelig over den. Og så deler jeg med stor frimodighet i håp om å åpne noen flere øyne.

Matematisk advent..?

Det er 30. november og ikke riktig advent ennå. De aller fleste mødre (og kanskje noen fedre?) er sikkert likevel i rute med adventskalendere og slikt. Har du ikke planlagt kalenderen ennå, kan du få et hett tips her. Riktignok krever det litt planlegging, men kalenderen trenger slett ikke koste så mye. Prinsipielt er jeg for å skille mellom advent og jul. En adventskalender skal derfor ikke inneholde så dyre ting at alle dagene i desember til forveksling ligner julaften. Advent er ventetid. Advent og adventskalender fungerer som et måltids aperitif. Den skal forberede oss på det som kommer etterpå. Mentalt og emosjonelt. Små hverdagsgleder som ikke tar glansen fra gavedrysset selve julaften.

Kalendermulighetene er mange. Kun fantasien setter grenser. Noen ganger setter økonomien grenser, men det er en helt annen sak. På skolen og i barnehagen har barna noen ganger hatt en omvendt julekalender. En kalender der barna gir gaver istedenfor å få. Solidarisk og en god motvekt til materialismen ellers i samfunnet. I barnehagen jeg tidligere jobbet, har de en tradisjon med å la barna lete etter en pengegave ved hjelp av en rebus hver dag i desember. Når pengegaven er funnet, ofte en håndfull kronestykker eller femkroner, puttes pengene på sparegrisen Daniel delegris. Delegrisen «slaktes» i januar året etter – og pengene sendes til et fadderbarn via SOS barnebyer. Spennende for barna – og samtidig lærerikt på flere plan, ikke minst sosialt.

En kollega fortalte at da hennes sønn var barn, hadde de også rebus som utgangspunkt for å finne kalenderpakkene. Denne og andre kreative kalenderideer jeg tidligere har hørt om, satte tankene i sving om løsningen for årets kalender i Villa Karolin.  Storebror har forkynt at han er vokst fra adventskalenderen for lengs. Jentene begynner også å bli store, men ville likevel ha adventskalender også i år. Vi har valgt litt ulike løsninger opp gjennom årene. Et par år har jeg pakket 72 pakker og hengt opp over kjøkkenbenken på ei hylle med håndklestang. Hylla er nå tatt vekk, så da måtte jeg uansett finne en annen løsning, ettersom jeg aldri har somlet meg til å sy adventskalender med ringer til å henge pakkene i. Imidlertid kjøpte vi en håndsydd adventskalender i India for ti år siden. Den er av strie, med et applikert juletre med 24 gullperler på. Under treet er det fire små lommer nummerert 1-24. I lommene ligger en liten pyntefigur av strie og paljetter som henges opp på gullperlene på treet for hver dag. Jentene syns fortsatt det er stas når denne kalenderen tas frem. I de små lommene har jeg noen ganger lagt lapper med beskjed om hva slags aktivitet som skulle foregå den aktuelle dagen i desember. I år har jeg tenkt å legge to lapper i hver lomme. En lapp til hver av jentene, med et tall på. Dette tallet er summen av et regnestykke som jentene selv må finne ut av. De får hjelp av ei bok-/nipshylle i stua der jeg nummererer radene og kolonnene slik at de kan bruke hylla som en gangetabell. Småtricky, ja. Men hvorfor ikke utfordre hjernen litt samtidig med at man koser seg i adventstiden?

Pakkene for sin del inneholder stort sett nyttige ting som de trenger til hverdags og i tillegg noe som bare er kos. Uten å drive altfor mye reklame, nevner jeg at Nille og Europris har godt utvalg av småsjokolader med mer, som lett kan deles i 24 x antall barn (og barnlige sinn) i husstanden og pakkes inn en og en. Skal pakkene gjemmes, slik jeg gjør det med den matematiske kalenderen i år, trenger de jo strengt tatt ikke pakkes inn engang… På den måten vil en kalender til x antall barn koste langt under hundrelappen.

Enten du lager adventskalender eller ikke, ønsker jeg deg god advent!

Upolert oppdatering...



 

Klokken er kvart over tre. Det er fredag ettermiddag. Jeg har ryddet kontorpulten min for en mengde brev og dokumenter som har tårnet seg opp der i løpet av uken. Nå er alt ekspedert, og jeg tar velfortjent helg om en snau halvtime. Jeg rakk alt jeg skulle – også denne uken.

Forkjølelsen har omsider sluppet taket. Sangstemmen er nærmest fri for rust. Hvilket passer bra nå når innspurten til julekonsertøvingen tar seg opp. Helgen er langt fra fri for program, men det er lagt inn kosepauser mellom ballettkompaniøving for minsten og kjøreoppdrag for mor. Julebaksten skal så smått påbegynnes. Adventsstaken skal frem og få lilla lys i seg, adventsstjerner skal henges i stuevinduene, og en aldri så liten pakkekalender skal monteres ett eller annet lurt sted.

Lykkefølelsen er ikke langt unna. Den brer seg fra et sted rett innenfor ryggsøylen og opp mot skuldrene og nakken. Får håret til å reise seg. Gir frysninger på armene. Jeg senker skuldrene. Helgefreden er i ferd med å senke seg. Lykken er til å ta og føle på.

Inntil man entrer heimen og må argumentere med en ordsterk nestentenåring samtidig som man lager middag. Til sist finner man kjøleskapet varmt som en bakerovn fordi jeg selv hadde dradd ut kontakten i går aftes for å benytte den til støvsugeren og så glemt å sette den inn igjen. Heldigvis var det bare ekstrakjøleskapet som kun inneholdt poteter og ripsbærgele. Tiden får vise om varene overlevde.

De siste dagene og ukene har mange av medieoppslagene handlet om kroppsfiksering og svindyre barneklær – og ikke minst – blankpolerte statusoppdateringer i sosiale medier. Rike mødre hevder barnas ve og vel avhenger av prislappen på klærne de kles opp i. Vi kan rulle side opp og side ned med blankpolerte fjesbokstatuser. Opphavskvinnen til Norges mest besøkte blogg poster nestennakenbilde av sin radmagre skikkelse få dager etter fødselen av fotballbabyen og proklamerer hvor stolt hun er av den. Selv blir jeg sittende og spekulere på sammenhengen eller mangelen på  sådan – mellom antall tusen på bok og mengden lykke. Om oppdateringene på fjesboka forteller hele sannheten. Om lykken er omvendt proporsjonalt med antall kilo man veier.

En eventuell sammenheng mellom rikdom og lykke kan jeg ikke uttale meg, jeg har aldri kjøpt designerklær verken til meg selv eller barna mine. (Stakkars dem. Stakkers meg.) Men jeg vet at når det kommer til lykke, så oppstår den av helt andre årsaker enn min slanke kropp. Javisst kan lykken være å kunne åle seg inn i en lekker selskapskjole uten altfor synlige valker. En flyktig lykke dog. Varig lykke kommer innenfra. Ytre faktorer kan kun bidra til å øke eller tone ned lykken. I mitt tilfelle ble lykken kun en smule nedtonet av de nevnte ytre faktorer. Lykken er likevel til å ta og føle på.

Den som er tilfreds kan ingen ruinere.

 

Lao Tse

 

Statusjag – i dobbel forstand…

I følge Vårt Land føler vi oss som tapere på Fjesboka…
Riktig nok er det amerikanske forskere som hevder dette, men det forholder seg nok ikke så veldig annerledes her på berget... I alle fall har sangeren Krokslett, hjemmehørende her i kommunen, nettopp skrevet en kommentar i Bodø.nu som kan tyde på at takket være Fjesboka, står depresjonen på trappene også her hjemme.

Jeg kan jo bare snakke for meg selv. 90 % av statusoppdateringene jeg har tilgang til, er av typen ”Gleder meg til helg og jentetur til Roma”, ”fredag og lønningspils med gode kollegaer” - eller en status som oser av god mat, godt drikke og hjemmehygge. Man poster bilder fra trivelige lag eller eksotiske ferier, firmaturer og annet som kan dokumentere en eller annen form for suksess. Fjesboka gir oss en unik anledning til å eksponere oss selv slik vi ønsker verden skal se oss Eller kanskje den vi tror at verden vil se. Hva vet jeg.

Selv er jeg vokst opp med minnebøker fylt med håndskrevne minner av typen ”Tro ikke alt hva du hører, si ikke alt hva du vet, da sparer du mange bører på sinn og samvittighet” og velger å ikke la meg nevneverdig affisere av alle de fantastiske opplevelsene mine Fjesbokvenner tilsynelatende er med på. ”Den som er tilfreds kan ingen ruinere” har den vise Lao Tse sagt, og det gjelder ikke minst i fjesbok - og twitterjungelen av statusoppdateringer.

Flott hvis alle mine venner har det topp 99 % av tiden, jeg gleder meg med dem! Hvis de derimot er omtrent som meg, hvilket jeg antar ettersom vi er av samme stoff, består livet av om lag 70 % hverdager. At hverdagen kan være en fest, vet jeg av erfaring, det kommer an på hvordan man ser på det. Men som oftest er hverdagene nokså ensformige og fulle av skal og bør-gjøremål. Et bakteppe vi har bruk for slik at høydepunktene trer desto tydeligere frem.

Når mange av oss har flere hundre venner på fjesboka, sier det seg nesten selv at det ikke er stedet å utbasunere private og dypt personlige ting i ens liv. At mange velger å tegne et glansbilde av seg selv isteden er da kanskje ikke så rart. Men som en av mine tidligere kloke kolleger sa om dette fenomenet; også fjesboka har meldingsfunksjon som muliggjør en nyansering av glansbildet. Heldigvis. Ut over det gjelder lærdommen om å ta alt med en klype salt...

Uten å alene påta meg skylden for de polerte statusoppdateringene, tar jeg likevel Krokslett på ordet og sjanser på (nok) en ærlig statusoppdatering. Her fra sofakroken uten antydning til energioverskudd, ønsker jeg deg god helg - enten du feirer heidundrende eller tar det lungt på sofaen med eller uten vond hals og manglende stemme.

Å være sentralborddame har sine sider…

Daglig snakker jeg med utallige mennesker. De aller fleste er hyggelige. Men noen ganger blir jeg lamslått over hvor genuint blottet for medmenneskelighet og sosial kompetanse det er mulig å være.

 Jeg hadde en selger på tråden tidligere i dag. Jeg er ny i jobben og derfor ikke innviet i alle irrganger i systemet. Da jeg på spørsmålet om hvem som tok beslutninger i forhold til kjøp av deres tjenester, nølte mer enn et øyeblikk, fikk jeg en aggressiv overhøvling som kunne være en skikkelig døgenikt verdig. En særdeles lite flatterende og usjarmerende fremtreden som neppe tjener ham og firmaet til gode.  
Det er mulig jeg burde visst bedre. Det er mulig jeg burde fremstå som mer konfident enn jeg gjorde. Både der og da – og i mange tilfeller ellers. Imidlertid er jeg stolt av å være del av en organisasjon hvor medmenneskelighet og imøtekommenhet er varemerket. Åpenhet, et spørrende sinn – ja, til og med nøling – er akseptert. Vennlige ord og overbærenhet er hverdagen her. Selv da jeg den første uka feilfrankerte konvolutter slik at vi ble sittende med overskudd av ferdigfrankerte konvolutter, ble jeg møtt med et vennlig «ingenting å ta på vei for. De får vi nok bruk for en annen gang.». Jeg er farer sannheten i ordet «Vennlige ord er som dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen.»


Innenfor Den norske kirke skulle det vel bare mangle, kan man tenke. Javisst. Men slik burde det være innen ethvert system og enhver organisasjon i landet vårt. Som er tuftet på kristne og humanistiske grunnverdier. Selv i et privat firma som lever av å selge tjenester.

Den som ler sist, ler best, heter det jo. I dag ble det meg. Da den usjarmerende selgeren ringte opp igjen etter lunsj, et kvarter etter avtalt tid og temmelig bryskt ba om å bli satt over til sjefen, kunne jeg sukkersøtt meddele ham at sjefen dessverre var opptatt i møte resten av dagen. « Men han skulle jo være ferdig med møtet kl. 12.30!» glefset det i andre enden av telefonrøret. «Javisst,» kvitret undertegnede, «men nå er klokken 12.46, og han er dessverre opptatt i et nytt møte.»

 

Mulig selgeren hadde solgt smør uten å få betaling. I alle fall kunne han umulig ha fått opp blodsukkeret tilstrekkelig, for han slang på røret uten et ord...

Selv humrer jeg ennå og nyter smaken av honning som drypper mellom veggene her...

Man kan jo ikke mislykkes med riktig alt…

For tiden utprøves diverse kakefyll og bunner i allergivennlige versjoner. De siste to dagene har jeg altså prøvd ut en dansk festkakeoppskrift, bare byttet ut de tidkrevende valnøttbunnene med enkle mandelsukkerbrødbunner. Trøffelkrem med blåbærbomber var en større utfordring enn først antatt. Kanskje mest fordi jeg i denne omgang ikke hadde så god tid på meg. Og som vi vet, hastverk er gjerne lastverk. Trøffelkremen ble det tilsynelatende en tykk saus av, men jeg hadde et håp om at den skulle stivne, den inneholdt jo tross alt gelatin. Kakebunnene fikk derfor kremen mellom seg og ble satt i kjøleskapet i påvente av godgjøring. Et par timer senere var kremen fortsatt saus, med det resultat at kaken ble dynket i trøffelsausen. Men man er da ingenlunde opprådd! To av lagene kunne heldigvis reddes og benyttes i en ny kakesammensetning med vaniljesmørkrem.

Vaniljekrem uten melk og vaniljekrem med laktosefri melk minnet imidlertid også mer om saus enn krem da de var ferdig avkjølt. Den laktosefri vaniljesauskremen ble jevnet. Hvilket første til at den fikk puddingkonsistens. Imidlertid er det utrolig hva litt kaffe og en miksmaster kan gjøre for puddingaktig vaniljekrem. God som ny ble den pisket inn i mykt smør, og vips hadde jeg den lekreste vaniljesmørkrem til bløtkaken. Den melkefri vaniljekremsausen tok jeg sjansen på å piske inn i smørkrem slik den var. Det skulle jeg no ikke gjort, for kremen skilte seg og måtte kastes. Kjæresten ble sendt på butikken for å kjøpe ny vaniljesaus uten koking og mer smør uten melk, ettersom tiden var knapp. Denne gangen lyktes jeg med vaniljekremen.

Så gjensto å fylle kakene og å pynte dem. Kjevling av marsipanlokk er noe herk, men jeg fikk to fine lokk med et par omkjevlinger. Pynten var laget ferdig på forhånd, så nå gjensto bare dandering og liming. Gleden vokste ettersom kakene tok form. En indiskinspirert drøm ble til virkelighet. I ettermiddag får jeg dommen – et knippe bursdagsgjester skal få uttale seg om både smak, konsistens og estetikk holder mål.

Festkake uten gluten og laktose. Hint av trøffelkrem, blåbærbomber, bringebær og vaniljesmørkrem.

Crazy cake - festkake uten egg, gluten og melk. Vaniljesmørkrem og bringebær.

Topptur, topp tur – eller kanskje både og..?

 

Siste søndagen i august våknet vi nemlig til strålende sol fra nesten skyfri himmel – og temperaturer i nyte-kaffen-på-terrassen – sjiktet allerede klokken ni. Kvelden før hadde jeg bestemt meg for å starte søndagen med tur. Tilfeldigvis våknet prinsessene såpass tidlig at de kunne inviteres med på turen. De takket faktisk ja – den ene noe mer motvillig enn den andre. tror kanskje tursjokolade var løsenordet…

Det er ikke nødvendigvis de lengste turene som blir de beste. En topptur betyr ikke nødvendigvis en topp tur. I går morges forsertes riktignok et par små sukkertopper, men som en etter hvert nokså erfaren toppturgjenger nøler jeg veldig med å definere det som topper i samme klasse som for eksempel Steigtind som vi for øvrig kunne beskue på vår vandring. Ikke desto mindre ble det en topp tur. Trivelig turfølge, upåklagelig tempo, turbok til å signere og ikke minst deilig tursjokolade.

Når regnet i skrivende stund trommer mot tak og pisker mot vinduer, er jeg glad for morgenturen med prinsessene. Og ikke minst den lille toppturen som avsluttet kvelden. Magisk lys, vindstille og en skikkelig topp kvalifiserer til et både og. Topp topptur.

 

En miljøaktivist åpner skapdøra på gløtt…

Bussbilde lånt av visitnorway.no

Her om dagen tok jeg bussen. Er det noe å skrive om? tenker du kanskje med deg selv. Det faktum at det var min første busstur her i byen på cirka åtte år gjør det imidlertid til en begivenhet verd et blogginnlegg. For åtte år siden hadde jeg elektronisk klippekort og tok bussen daglig til jobb. Mange år før det igjen bodde jeg i Oslo og brukte bare kollektivtrafikken for å ta meg frem i storbyen. Sånn sett burde jeg være en kløpper på kollektivtrafikk.

Imidlertid er det slik her nord og ute i provinsen at frekvensen på kollektivtrafikken er såpass begrenset at man enten må være barn eller ungdom uten sertifikat – eller en temmelig dedikert miljøforkjemper for å gidde å ta bussen hver dag. Selv er jeg ingen av delene. Jeg er trebarnsmamma i full jobb som har behov for å få hverdagen til å gå opp. Og den eneste måten å få det til på, er ved å bruke privatbil til og fra jobb. Frem til nå har jeg også disponert egen bil. En billig og søt rød liten konebil. Den har jeg ikke lenger. Et snev av miljøhensyn og økonomiske vurderinger gjorde at den ble solgt. Dermed er det duket for en opptrapping i bruk av kollektivtrafikk, til tross for den lave frekvensen. Når jeg nå har vært hjemme på formiddagstid, har frekvensen mindre og si.

I forrige uke hadde jeg en løselig kafeavtale med ei venninne. Ei venninne jeg for øvrig ikke har møtt siden før sommerferien, så derfor gledet jeg meg veldig til dette treffet. Planen var at jeg skulle ta følge med kjæresten til jobb om morgenen og deretter tilbringe dagen i byen inntil kafeavtalen omkring klokken to. Kvelden før ble det imidlertid sent før jeg kom meg til sengs, og dermed orket jeg ikke stå opp kl 06.00 for å dra av gårde til byen en hel dag. Her seilte kollektivalternativet opp som eneste løsning. Til tross for at jeg var svært usikker på hvorvidt man kunne betale med visa på bussen, tok jeg sjansen og stilte meg opp på bussholdeplassen. I godt selskap med ti-femten andre kollektivtrafikkanter. Da bussen svingte inn på holdeplassen og de ventende strømmet til, holdt jeg meg litt i bakgrunnen. Påstigningen tok sin tid selv om man kan betale elektronisk. Da det var min tur, tok jeg mot til meg og spurte om jeg kunne betale med visa og få kjøpt klippekort. Begge deler gikk an, så nå er jeg den lykkelige eier av elektronisk busskort igjen. Det beste av alt var at da jeg så på kvitteringen, viste det seg at en klippekortbillett kostet kun 28 kr, mens en kontantbillett ville kostet 38 kr.

Kollektivangsten er overvunnet. Heretter blir det nok flere bussturer månedlig. Ingen dum ide når vi senhøstes vil måtte passere bomring som følge av en ny veistubb og ny bro. Et raskt overslag av kostnadene ved bruk av bilen, viste seg at bussing vil lønne seg, selv før bomringen inntrer. Hadde sykkel vært et alternativ, ville det vært førstevalget. Mens å sykle drøye 2 mil hver vei til og fra jobb i allslags vær er forbeholdt de aller ivrigste. Uansett: Penger spart er penger tjent. At miljøet spares er for øvrig en helt grei bonus.

Fin fasade.

Hyacinth Bouquet i serien Keeping up appearances er noe overdrevent opptatt av fasaden, til underholdning for oss TV-seerne. Likevel er den godeste Hyacinth inne på noe. Fasaden har, på tross av at man hevder det er det indre som teller, en viss betydning.  Vårt utseende og vår fremtreden former førsteinntrykket, enten vi liker det eller ei. Residensens fasade, enten det nå dreier seg om villa eller krypinn, er vårt ansikt utad og forteller verden noe om hvem vi er. Selv bor jeg svært sentralt. Rett ved gamle Fv 17 med tilhørende gang – og sykkelvei. Daglig tas fasaden i øyensyn av utallige bilister, samt fotgjengere og syklister.

Herren i huset har nok vært en smule mer opptatt av fasaden enn fruen i huset. Selv om fruen stadig haler innpå. Herren har nemlig målrettet arbeidet med å fikse fasaden siden snøen forsvant og telen gikk ut av jorda. Først fikk vi et par lass grus dumpet i innkjørselen. I løpet av en dag ble det planert utover – og vips var innkjørselen atter presentabel. Plenen har blitt rensket for mose pg dessuten planert og sådd i. For øvrig blir den jevnlig frisert (av herren i huset) og er således en grønn pryd for øyet både for de residerende og forbipasserende. Videre har et morkent utbyggtak og noen veggbord blitt byttet ut – og selv om de ikke synes så godt for tilfeldig forbipasserende, er de med på å løfte helhetsinntrykket.

De siste par ukene har muren og vinduskarmene på sokkelen fått en reell ansiktsløftning med et par strøk maling. Slett ikke bare for syns skyld, muren formelig drakk maling… I går toppet fruen det hele med å vaske vinduene og skifte gardiner i stue og kjøkken. Noe som langt fra skjer hver uke, men i alle fall oftere enn til annenhver jul. Det er unektelig hyggelig å kunne betrakte verden utenfor uten gjennom et slør av støv og fettede fingermerker fra unger som har slått ihjel noen kjedelige sekunder ved vinduet. Speilene i huset, og dem er det mange og store av, ble også pusset. Blanke speil og vinduer løfter helhetsinntrykket selv om det tilfeldigvis skulle ligge en og annen sokk og slenge på gulvet. Fruen kunne dermed benyttet dagen i dag til å hvile på sine laurbær. Kanskje med en god bok på terrassen? Været innbyr for en gangs skyld til det. Eller kanskje en bytur og venninnedate på kafé. Mulighetene er mange. Uansett ønskes en strålende dag til alle – enten man velger fokus på fasaden eller andre og dypere ting!

På konsert med åpenbar agenda…

I disse dager har vi nok en gang Musikkfest her i byen – ei hel uke strukket i begge ender. Denne gangen får jeg med meg kun et lite knippe av alle konsertene. De to siste dagene har jeg fått vært på torget i byen i selskap med blant annet byens barnehager og lunsjende barn og venninner. To nordnorske nye bandnavn for meg, Dinosaus og BonBon, har åpnet de musikalske dørene inn til en ny, spennende og ukjent verden for mitt vedkommende. Favorittene så langt har imidlertid vært de to konsertene spilt på det splitter nye orgelet i byens katedral, Bodø domkirke.

For et par år siden kom jeg over et tidsskrift med en interessant artikkel kalt ”Kultur på resept”. Den inspirerte meg til å filosofere litt omkring dette konseptet. For trofaste lesere blir dette mer eller mindre reprise, men en god ting kan jo som kjent ikke gjentas for ofte. Så jeg lar det stå til.

I Finland forsker man på kulturopplevelser som medisin anvendt som alternativ til tradisjonelle kjemikalier. Skandinavisk forskning har vist at mennesker som deltar aktivt i kulturlivet har gjennomsnittlig 2-3 år lenger levetid enn mennesker som ikke deltar på denne arenaen. Best ut kommer utøvende kulturpersoner. Imidlertid er det hevet over enhver tvil at det er en sammenheng mellom grad av aktiv deltakelse i kulturlivet og hvor god menneskers fysiske og psykiske helse er. I vårt østlige naboland er kultur på resept satt i system og utprøvd med hell, især på pasienter med psykiske vansker og/eller smerter i muskler og skjelett. En lege hevder at kulturopplevelsene virker som smertestillende behandling idet pasienten glemmer smertene for en stund.

Jeg er ikke overrasket. Selv er jeg overbevist om at hadde det ikke vært for min kulturelle interesse og deltakelse på kulturelle arenaer, ville jeg neppe vært der jeg er i dag etter å ha blitt mobbet ut av arbeidslivet. Selvsagt er det ikke den eneste friskfaktoren, der er mange faktorer som jeg sikkert kommer inn på ved senere anledninger.

La meg filosofere litt omkring kulturopplevelser som smertebehandling både mot psykisk og fysisk smerte. Tradisjonell medisin sverger til medikamentell behandling, forståelig nok ettersom all empiri omkring medikamentell behandling viser at det virker etter hensikten. Medikamenter har imidlertid ofte bivirkninger i negativ favør. Kulturopplevelser virker muligens bare en kort stund, noe for så vidt medikamenter også gjør. Men bivirkningene av kulturdeltakelse er utelukkende av positiv art. Gleden over musikalske opplevelser varer lenger enn selve konserten. Fellesskapsfølelsen er en annen positiv bivirkning som ikke kan oppnås på annet vis enn ved å delta i en større kulturell sammenheng.  Korsang, orkesterspill eller konsert-tilhører, alt tjener til pasientens fordel. Møtet med andre mennesker kan skape nye positive ringvirkninger ut over selve kulturdeltakelsen. Reseptbelagt kultur kan sies å være en kostbar medisin dersom pasienter skal kjøpes inn på større konsertarrangementer. Men kanskje er det på sikt en rimelig investering tatt i betraktning alle de positive ringvirkningene medisinen forårsaker?  Som aktiv utøver eller deltaker i for eksempel lokale kor, orkester eller amatørteater og kunstforening kommer man imidlertid temmelig rimelig ut sammenliknet med kostnadene ved medikamentell behandling.

Jeg syns dette er en spennende alternativ tankegang, selv om slik behandling ikke vil passe for alle pasienter. At medisinsk vitenskap i det hele tatt tenker tanken og bedriver empirisk forskning på feltet, er imidlertid et steg i riktig retning. Om man hadde vært i posisjon til det, ville det vært svært interessant å forske på emnet selv. For eksempel ved anvendelse av Poppers metode – forsøk på falsifisering av hypotesen om at kulturresept gjør frisk. Inntil det dukker opp midler og anledning til å sette igang noen form for seriøs forskning på emnet, bedriver jeg entusiastisk empirisk eksperimentering på meg selv. Heldigvis er vi aldri short of supply på den slags medisin her omkring.

Medisinering skal imidlertid aldri overdrives. Ikke at jeg er i stand til å se at denne formen for medisin gir noen negative bivirkninger, snarere tvert imot. Dvs. annet enn slunken lommebok og øresus dersom kulturopplevelsen består av konserter med høyt volum… Hvorom allting er; overdoser må unngås. Det er det jeg trøster meg med når jeg må prioritere familie og andre sysler enn å shoppe konsertopplevelsene byen vår byr på både i disse dager og dagene ellers i året. Heldigvis har jeg enda en godbit av en medisinpille i vente i kveld. Klokkespill fra domkirketårnet, KORK og solistkoret. Friskfaktoren er med andre ord høy her nord…

 

Fredstanker, fremtid og håp...

Jeg holder på å lage min egen glassengel.

Ting kan gå i knas. Ofte kan de repareres. Ting kan gå i stykker i livene våre også. Selv de kan limes sammen igjen. Glassbitene kan settes sammen på nytt. Knuste biter av glass kan bli noe nytt og mer verdifullt. Biter av knuste drømmer og håp kan settes sammen og skape noe nytt. Noe varig og verdifullt.

Alle kan vi komme til å oppleve tap en eller flere ganger i livet. Vi kan selv komme til å forårsake tap og sorg hos andre. Slik er livet. Slik er menneskets natur.

Ordene dine slo hull på det skjøre skallet. Splintret glasset. Åpnet det sorte hullet. Som sluker alt som omgir meg. Som slukker lyset. Lik et slør og bare for en stund. Jeg oppdager at sløret kan lettes på. Slippe lyset inn igjen. Jeg kan løfte bort sløret. Svøpe det omkring meg som en lunende kappe når det blir kaldt.

Jeg holder på å bygge min egen glassengel.

Se, jeg skaper allerede noe nytt. Merker dere det ikke? sier profeten Jesaja.
I byen min hadde Kirkens bymisjon en ad hoc englebutikk like før jul. Jeg har vært der. Vandret langs hyllemeter med glassengler. Vandringen åpnet døren til minnene fra et besøk hos glassblåseren i San Murano i Venezia. Magiske minutter i det en glødende masse ble tryllet om til en hest.

Profeten Jeremia i Bibelen sier at vi er som leire i pottemakerens hånd. På samme måte tror jeg de knuste bitene av livene våre er som glødende emne for glassblåseren.

Jeg holder på å lage min egen glassengel.
Jeg kjøpte en vakker liten glassengel hos glassblåseren i Murano. Hvor mange ganger glasset i denne engelen har vært smeltet om, vet jeg ikke. Kan hende har glassblåseren formet dusinvis av akkurat denne engelen før han ble fornøyd med resultatet. Liv skal leves. Ting som går i stykker gjør jo det nettopp fordi de er i aktiv bruk. En glassengel inni en monter er helt trygg. Et liv levd innefor husets fire vegger, behørig innenfor komfortsonen, er trygt og sikkert med tanke på knuselighet. Livet utenfor komfortsonen er risky business. Et sjansespill, ja vel, men det er levd liv.

Ting går i stykker. De knuste bitene settes stadig sammen på nye måter. Noen ganger smeltes de om i glassblåserens verksted. Det er en spennende prosess å få være med på. Se, jeg skaper noe nytt, sier Herren. Vi skal ikke være så redd for nyskaping. Når noe nytt skapes, betyr det liv og utfoldelse.

For nokså nøyaktig to måneder siden åpnet jeg julegaver. I en av dem fant jeg ikke mindre enn to glassengler. Er det noe som gleder meg, er det engler. Glassengler har jeg alltid rom for. En engel bærer fredsbud. En hærskare av engler bærer gledesbud og minner meg om hele julens evangelium og bibelens historie i seg selv. Engler har en sentral plass i Bibelen og i vår tro. Englene som har fått plass hos meg, blir påminnelser om guddommelige hendelser. Om en Gud som er nær og som ser. En Gud som handler her og nå.

Ting kan gå i stykker i livene våre. En konflikt kan ødelegge en god og nær relasjon. Konflikter på arbeidsplassen kan ødelegge arbeidsgleden og i verste fall ødelegge arbeidsevnen for en eller flere av arbeidstakerne. Et hjem kan oppløses som følge av rus eller andre vansker.
Noen ganger er det ingen vei tilbake. Ting er for alltid ødelagt. Andre ganger kan det ødelagte repareres og gjenskapes. Tilgivelse kan skape forsoning og gjenopprette relasjoner eller et godt arbeidsmiljø. Uansett kan skårene plukkes opp med nennsom hånd og settes sammen til noe nytt.

Jeg holder på å forme min egen glassengel.

Ja, jeg bygger min egen glassengel av bitene jeg fant da katastrofen inntraff og byggverket raste sammen. Jeg brakte med meg alle skårene i kofferten. Til glassblåseren på San Murano. Han åpnet døren til sitt verksted. Inviterte meg over terskelen. Inn dit hvor heten slo imot meg. Hvor luften dirret av varme. Jeg åpnet kofferten og tok frem skårene av glass. Holdt dem i hendene. Bød dem frem for mesteren. Han er ikke mesteren for ingenting. Han tok varsomt imot ett og ett glasskår. Snudde og vendte på dem. Førte dem inn i ovnen og formet et emne. Engelen av glass tok form i løpet av minutter. Et underverk av Mesterens hånd.

2013 © Toril Karin Solheim

Et smil er en merkverdig ting... (Revidert)

 

Idag serveres litt gammelt oppgulp. Redigert oppgulp, for å være nøyaktig. Etter min mening fôr av slaget som tåler litt drøvtygging uten å miste sin kraft. Men si gjerne fra om du syns det er helt uspiselig nå.

For ganske mange år siden var jeg på kurs i pedagogisk veiledning. Innledningsvis skulle vi i grupper på to og to presentere hverandre ut fra positive påstander om oss selv. En av mine positive påstander om meg selv var at jeg smilte mye til daglig. Hvorpå kurslederen øyeblikkelig repliserte at det å smile mye ikke var å regne som en positiv egenskap. Nei vel. Man kan smile for mye, fikk jeg vite. For eksempel kunne smilet avsløre en form for underdanighet. Eller en ubevisst konfliktskyhet som jeg glattet over med et smil. Ja vel. Der og da forsvant smilet fra leppene mine. Heldigvis varte det ikke lenge. Allerede dagen etter var jeg i gang med å smile igjen. Mye.

Det er mulig jeg er helt på jordet. I så fall vil jeg sette pris på at du sier ifra. Imidlertid mener jeg å vite at smilet også representerer en genuin positiv innstilling til livet og til andre mennesker. At smilet er det første tydelige tegnet på spedbarnets forsøk på samspill med et annet menneske. At smilet ofte fungerer som en døråpner mellom mennesker. Dette ser jeg daglig i mitt arbeid blant mange små mennesker. Deres genuine smil som møter meg hver morgen, har bekreftet mine antakelser. De har åpnet dører inn til hjerter. Dører som ville vært steng – eller i alle fall tyngre å åpne - uten smilet.

Kanskje er det et snev av sannhet i påstanden om at fordi jeg smiler mye, avsløres min konfliktskyhet. I valget mellom konfliktdjervhet uten smil og konfliktskyhet med tro på smilet som en døråpner inn til et annet menneske, finner jeg valget enkelt. Jeg velger å tro på smilet som en positiv egenskap. Smilet, det ekte smilet, vokser innenfra, av et godt hjerte. Si meg på hvilken måte det kan være en negativ egenskap?

I enkelte perioder av livet har jeg smilt merkbart mindre enn ellers. For eksempel ble jeg for drøyt ti år siden utsatt for mobbing på arbeidsplassen. Et tema jeg for øvrig vil komme mye mer inn på etter hvert i denne bloggen. I mange av de årene som fulgte, syns jeg det var vanskelig å smile. Jeg ønsket virkelig å smile til verden, men anstrengelsene til tross, lyktes jeg ikke så ofte som ønskelig. Etter den omtalte pedagogiske kursholderens filosofi burde dette være positivt. Slik opplevde ikke jeg det. Tvert imot. Alvoret i livet tynget meg i en slik grad at smilet stivnet.

Jeg gikk til samtaler hos psykolog en periode. Det var ikke mye å smile av der heller. Jo dypere vi gravde, jo mindre smilte jeg. Nå skal det sies at det å grave dypt ofte kan være positivt, idet man kan finne gull og andre gjemte skatter. I dette tilfellet støtte vi ingenlunde på skatter. Så jeg sluttet å gå til psykolog og fortsatte min jakt på smilet på egenhånd.

Jeg tok et helgekurs i magedans. Det skulle vise seg å gi resultater. Smil, latter og magemuskler henger sammen. På tross av at magedansens mange innviklede trinn og bevegelser var vanskelige å tilegne seg, aktiverte de noen merkelige ting kalt endorfiner. Endorfiner har det med å gi gode følelser, og gode følelser utløser smil eller latter. Det var dette og andre mennesker som smilte til meg som etter hvert forløste mitt eget smil igjen. Glattet jeg dermed over vansker og konflikter? Muligens. Men noen ganger kan det være nødvendig å legge ting bort for å komme seg videre.

Inntil det motsatte er bevist, tviholder jeg på min overbevisning om at det å smile mye er en positiv egenskap. Smilet kommer av det gode innenfra og forsterker et positivt samspill og dermed den positive egenopplevelsen av hverdagen.

”Et smil er en merkverdig ting, det vokser innenfra, men flyr det kan du ikke se hvor smilet er blitt av...”

2011/ 2013 © Toril Karin Solheim

Vesignelser i forkledning. (Revidert)

Dagens lille epistel er også en revidert bloggpost fra nesten to år tilbake. Ikke desto mindre aktuell av den grunn. De senere årene har jeg i større eller mindre grad vært opptatt av å telle velsignelser. Jeg var ikke sikker på hvor jeg hadde det fra, men har nå funnet at det er tittelen på en hymne av Johnson Oatman Jr.

Velsignelsene er der. Det gjelder bare å få øye på dem og la de telle. Ingen av oss er overmennesker. Livet byr på både gleder, skuffelser, prøvelser og dype sorger. Lettere sagt enn gjort, men vi velger hva vi vil skal telle…I en periode i livet mitt var det vanskelig, for ikke å si umulig, å få øye på en eneste velsignelse. Muligens fordi vi ofte likestiller velsignelse med lykke. Velsignelser er noe mer, noe dypere enn en lykkefølelse, selv om lykke og velsignelse også opptrer simultant. For drøyt ti år siden opplevde jeg å bli fratatt de fleste av velsignelsene (eller kildene til lykke) i livet mitt. Som følge av mobbing, måtte jeg gå fra arbeidet jeg elsket. I dragsuget forsvant en sikker inntektskilde og store deler av omgangskretsen.

Hvis velsignelse er det samme som lykke, har den store begrensninger. Man er avhengig av å lykkes i ett og alt for å være velsignet. Hvis velsignelse er det motsatte av forbannelse, åpnes derimot mulighetene. Humøret og følelsen av lykke er i vår kultur ofte væravhengig, noe statusoppdateringer på fjesboka ofte vitner om. I dag regner det. Regnet gjør meg vanligvis ikke særlig lystig til sinns, så heller ikke denne dagen. Er regnet dermed en forbannelse? Nei, regnet gir liv. Altså kan det være en velsignelse. Så sant det ikke fører til flom som tar hus og levebrød, for ikke å si menneskeliv. Andre steder skinner solen i dag. Er solen utelukkende en velsignelse? Ikke for dem som opplever at avlingene svis av markene som følge av solen og tørken. Altså kan solen være en forbannelse. Alle ting bærer muligheten til både velsignelse og forbannelse i seg. En lukket dør kan være en forbannelse. Eller den kan være en velsignelse. Det kommer an på øyet som ser. Eller hvilke briller vi tar på oss. At en dør lukkes, kan bety at et vindu åpner seg et annet sted. Men i det øyeblikket man står foran den lukkede døren, kan det være vanskelig å få øye på hvordan den kan være en velsignelse. Det er her brillene kommer inn. Eller sagt med litt mer høytidelig språk, den guddommelige inngripen. Østens mystikere ville kalle det opplysning. I en kristen tradisjon kalles det den hellige ånds påvirkning. Navnet er egentlig ikke så viktig. Poenget er at øynene våre åpnes for velsignelsene.

Da jeg for ti år siden så både arbeid og venner forsvinne i en malstrøm, etter å ha blitt mobbet bort fra jobben min, føltes det som mye av meningen med livet fulgte med. Lykken tok brått slutt. Riktig nok mistet jeg ikke alt. Jeg hadde fortsatt de jeg er glad i rundt meg.

Likevel ble det lettere å fokusere på det jeg hadde mistet fremfor det jeg fremdeles hadde. Jeg mistet til og med troen på meg selv. Troen på å kunne noe. Troen på å være av betydning for andre. Jeg følte meg rett og slett ikke særlig velsignet. Jeg kunne ikke se at de dørene som på denne måten ble lukket på noen måte kunne være velsignelser i forkledning. Forkledningen var i så fall fullkommen. Imidlertid oppdaget jeg etter hvert åpnede dører og vinduer til rom jeg ellers ikke ville gått inn i. Omveier til velsignelsen. Det er ikke til stikke under en stol at det også har åpnet dørene inn til mørke rom. Til kjellere og bunkers jeg ikke trodde fantes. Verken kjellere eller bunkers er blant mine favorittsteder. Jeg er mørkredd. I en slik grad at jeg lammes.

Jeg kunne velge å bruke tiden min på å forbanne mørket. Å legge for hat alt og alle som gjorde meg vondt. Mure meg inne i kjelleren. For en periode valgte jeg om ikke å mure meg inne i kjelleren, så i alle fall stenge deler av verden ute. Inntil jeg oppdaget et kjellervindu som sto på gløtt. Jeg valgte å smette ut dette vinduet. Å våge å tro på at den utrakte hånden ville meg vel. Jeg valgte det siste. Og jeg valgte rett. Det var noen som ville meg vel. Der fantes andre som hadde tro på meg da jeg selv hadde mistet denne troen. I ettertid ser jeg hvilken stor velsignelse dette var. Der og da fortonte det seg ikke som annet enn en svak grålysning. Likevel en nyanse lys nok mot kjellermørket til at jeg fikk øye på den.

Andre som har opplevd mobbing på jobben, har fortalt om liknende erfaringer. At det som har reddet dem fra å gå til grunne, var den ene vennen eller kollegaen som hadde tro på dem da de selv mistet troen.

Utenfra kan det kanskje se ut som et enkelt valg. Det er klart en velger å ta imot en utrakt hånd. Det er klart en velger velsignelsen fremfor forbannelsen! Eller..? Dersom en har opplevd at utrakte hender ikke holdt likevel, skal det en stor porsjon vågemot til for å tørre å ta imot. Det er fristende å mure seg inne i kjelleren fremfor å klatre ut av et vindu når en ikke aner om hender holder. Når en ikke aner hva eller hvem som befinner seg utenfor.

Å velge å si dette høyt og tydelig handler også om vågemot. Det er ingen selvfølge at ordene tas imot. Men så langt har ordene mine blitt tatt imot. De har åpnet noen dører. Kanskje de åpner flere med tiden?

Selv i dag syns jeg det er lett å falle i den grøften å sidestille lykke med velsignelse. Når dagen ikke ble slik jeg hadde håpet på, når jeg mislyktes med et prosjekt jeg hadde fore eller når andre ikke kom meg i møte slik jeg hadde håpet, er det lett å føle seg ulykkelig. Å være ulykkelig er likevel ikke det samme som å mangle velsignelse. Velsignelse ene og alene basert på materiell velstand eller menneskelig mestring, blir i beste fall et skjørt byggverk. Derimot kan det sies å være en inngripen av guddommelig kraft som setter mot i mennesket til tross for omstendighetene. Noe vi kan velge å ta imot eller la være.

Jeg startet med å si noe om at jeg har vært opptatt av å telle velsignelser de siste årene. Til å begynne med var det som å lete etter nåla i høystakken. Jeg måtte begynne i det små. Telle alle smilene jeg mottok i løpet av en dag. Kaffekoppen og en stille stund før en må sette i gang med dagens mange gjøremål. For etter hvert å få øye på velsignelsene som trosser omstendighetene. Ekstra kø i morgenrushen som gjorde at jeg fikk med meg sangen ” Vår beste dag” av Erik Bye på veien via morgenradioen.

Selv om det innimellom er dager da det fortsatt synes vanskelig å tro på blanke ark med fargestifter til, velger jeg å tro på at dagen byr på velsignelser, selv om de kommer i forkledning... C.S. Lewis’ ord skal få avrunde dagens epistel:

When we lose one blessing, another is often most unexpectedly given in its place.

En epistel om å åpne dører. (Gjenbruk)

Tilgivelse er en dør som kun kan åpnes innenfra.

Døra i kvernhuset (Photo credit: RolfSteinar)

Til jul fikk jeg en årskalender med Dagens ord – til oppmuntring og etteranke. På første vårmånedens første dag, var dette dagens ord. Et ord som umiddelbart appelterte til meg. Tanker som hadde ligget på lager lenge ble aktivert. Tanker om tilgivelse. Tanker om manglende evne til tilgivelse.

Ett av hovedtemaene her på bloggen vil være mobbing og veien tilbake til livet etterpå. Fredagens ord passer godt innenfor denne tematikken.

Når det verste har skjedd.
At kollegaen som var hyggelig og imøtekommende plutselig blir et troll og vender seg mot deg. Du tenker kanskje første gang hun er uhøflig og klager på arbeidet at hun har en dårlig dag. Men det skjer på nytt og på nytt. Hun har visst mange dårlige dager? Etter hvert begynner du å lure på om det er deg selv det er noe galt med. Begynner å endre din egen atferd for å tekkes kollegaen. Og når det heller ikke hjelper, begynner du å få vondt i magen hver kveld før du skal på jobb. Slik man gruer seg til det ene tannlegebesøket. Slik gruer man seg plutselig til hver eneste dag man skal på jobb. Når ukene og månedene går, innser du til slutt at du ikke orker mer. Du blir sykemeldt for aldri mer å komme tilbake i jobben. Hvordan møte mobberen etterpå? Skal jeg hilse eller la være? Har jeg ikke lov til å oppføre meg som om han eller hun var en ikke-person for meg? Den som har tråkket slik på meg.

En normal reaksjon på en traumatisk erfaring som denne, er å vende seg vekk fra overgriperen eller overgriperne. Unngå steder der man kan møte dem. Og om man møter dem, ignorere og late som om de ikke eksisterer.

I en lang periode etter mobbehendelsene levde jeg slik. Mobbingen skjedde i en kristen organisasjon. En organisasjon med forgreininger innen flere miljøer i den relativt lille byen vår. Det betydde at det var mange steder jeg ikke lenger orket å gå. Mange miljøer jeg tidligere hadde vært aktiv i som jeg brått kuttet båndene til. Mange mennesker jeg hadde en relasjon til som plutselig forsvant ut av livet mitt. Unngåelsene la store begrensninger på bevegelsesfrihet og livsutfoldelse.

Troen var også truet. For hvordan kunne Gud, min Far, tillate at de jeg hadde regnet som mine brødre og søstre behandlet en av sine egne så nederdrektig?

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Dette var Jesu egne ord da han ble pisket og slått og til sist spikret på et kors for å dø. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør, var derimot min egen omskrevne versjon. I de fleste tilfeller er det nemlig ikke slik at mobberen/ mobberne ikke vet hva de gjør. De er fullt klar over maktspillet de utøver overfor offeret. De går inn for å såre eller skade der det gjør mest vondt. Om det ikke nødvendigvis er planlagt over lang tid, er det overlagt i den forstand at handlingene er veloverveide. Tilgivelse var derfor intet naturlig valg for meg. Døra var og forble stengt innenfra.

Ingen kan tvinge seg til tilgivelse. Tilgivelse er en gave offeret gir overgriperen – og seg selv. Tilgivelse er en dør som må åpnes innenfra. Både av offer og overgriper. Når du åpner denne døra, fører den til et liv i frihet.

Jesu handling i lidelseshistorien som vi møter hver påske, viste meg veien. Dvs også psykologer og andre sjelesørgere jeg snakket med underveis i denne tiden, sa at tilgivelse var et skritt på veien mot helbredelse. Men ordene fra Mesteren selv åpnet øynene for en sannhet som hadde banket på lenge. De åpnet hjertet for tilgivelse.

Tilgivelse er enklere sagt enn gjort. Jeg har ingen god oppskrift på hvordan en skal finne dørklinken og kreftene til å åpne døra. Til å begynne med tenkte jeg at tilgivelse var avhengig av at overgriperen kom til offeret for å be om tilgivelse. Siden dette ikke skjedde i mitt tilfelle, mente jeg å ha mitt på det tørre ved å la skylden forrente seg på overgriperens konto. Etter hvert innså jeg at gjeldsbyrden også hvilte på meg. En byrde jeg slett ikke ønsket å drasse rundt på resten av livet. Jeg bestemte meg øyeblikkelig for å kvitte meg med den. Jeg valgte å åpne døra for tilgivelsen. Døra ut i et rom hvor jeg kunne puste fritt. Ut med sorg og sinne – inn med glede og fred.

Tilgivelse betyr ikke at jeg må være venn med overgriperen. En opprettholdelse av fiendebildet binder imidlertid offer og overgriper sammen. Det er en dualisme jeg ikke blir kvitt. Tilgivelse kutter dette båndet. Jeg er ikke lenger ufrivillig knyttet til overgriperen/ ovegriperne. Jeg er fri. Jeg er fri. Jeg er fri!